Kverk hengsle

«Månedens kulturminne» (juli 2011)
Tekst: Bent Ek
01.07.2011

Gjennom flere hundre år satte tømmerfløtingen sitt preg på Drammenselva. Hvert år ble millioner av stokker transportert på denne måten fram til de mange vannsagene på Eiker, og seinere til den moderne treforedlings-industrien. Sentralt i denne virksomheten sto hengslene, der tømmeret ble sortert og sluppet videre på riktig tidspunkt. Ett av de viktigste var Kverk hengsle, mellom Skotselv og Hokksund. Her finnes det fortsatt spor etter den aktiviteten som fant sted der helt fram til slutten av 1960-tallet.

Hvor gammelt Kverk-hengslet er og når tømmerfløtingen på Storelva tok til, er det ingen som kan si nøyaktig. Det finnes skriftlige kilder som viser at fløtingen i Drammensvassdraget var i full gang alt i middelalderen. Det ble brukt som skipstømmer og som brensel ved saltkokeriene langs kysten, men tømmer ble også eksportert, først og fremst til England. Seinere ble hollendere og frieslendere dominerende, og på 1500-tallet kom de første norske vannsagene i drift og gjorde at etterspørselen etter trevirke økte dramatisk.

Mot slutten av 1500-tallet hører vi for første gang om hengsler i Drammensvassdraget, og blant dem var Kverk. På samme tid nevnes også to andre hengsler lenger opp i elva, nemlig Buskerud-hengslet ved Åmot og Hyttestø-hengslet ved Skotselv. Her var det betydelige sagbrukssteder, som tydeligvis alt på denne tida hadde behov for tømmer ut over det som kunne skaffes helt lokalt. Men størstedelen av tømmeret skulle likevel lenger nedover elva, enten til sagbrukene på Eiker eller til Bragernes og Strømsø, der det ble kjøpt opp av bjelkehandlere og eksportert. Alt dette tømmer ble samlet ved Kverk.

På 1500-og 1600-tallet var det kongen og hans fremste embetsmenn, lensherrene, som dominerte trelasthandelen. Lensherrene på Eiker hadde ansvar for driften av de store sagbrukene i Vestfossen – Semssagene og Fossesholmsagene, og det var dit størstedelen av tømmeret skulle. Dermed var det også lensherrene som fikk ansvaret for hengslet ved Kverk. Men bygging og vedlikehold ble naturligvis foretatt av de lokale bøndene. I 1630 ble 20 eikværinger idømt bøter for å ha forsømt nødvendige reparasjoner ved Kverk.

Kverk var viktig fordi det var der tømmeret ble holdt tilbake og sluppet puljevis videre nedover elva. Slik unngikk en å blande bjelketømmeret sammen med det som skulle blir trelast, og en holdt det som skulle til sagene i Vestfossen atskilt fra det som skulle til de mindre sagbrukene ved Vendelborg, Hoen og Mjøndalen. Ved hvert av disse stedene visste en når tømmeret ble sluppet fra Kverk, slik at en var klar til å ta imot det.

I løpet av 1600-tallet økte nok tømmermengden på elva ganske dramatisk. Dessuten kom det nye aktører inn i trelasthandelen ved siden av kongen og hans embetsmenn. Det var kjøpmenn på Bragernes og Strømsø, som både drev som bjelkehandlere og etter hvert etablerte seg som sagbrukseiere. Forholdene kunne mange ganger være ganske kaotiske, og en fryktet at Kverk-hengslet kunne bli sprengt rett og slett fordi det var altfor mye tømmer i elva på en gang.

Det var nå amtmannen i Buskerud som hadde overtatt lensherrens rolle som distriktets øverste embetsmann, og dermed ble det hans oppgave å rydde opp. Det gjorde amtmann Paul Glud, da han i året 1702, innførte et fløtningsreglement som regulerte slippingen fra Kverk. Dette var faktisk det aller første reglementet av sitt slag i hele landet, og det sier en del både om hvilket omfang tømmerfløtingen hadde i Drammensvassdraget og betydningen av Kverk-hengslet

Hovedprinsippet i dette reglementet var at det ikke måtte slippes mer tømmer fra Kverk enn at de hengslene som tok imot lasten i løpet av 3-4 dager kunne «bomme» den – det vil si få kontroll over tømmeret slik at elva igjen kunne åpnes for alminnelig ferdsel. Det var nødvendig av hensyn til annen viktig transport på elva, blant annet til Kongsberg Sølvverk og Hassel Jernverk. For øvrig ble reglementet fra 1702 erstattet av et nytt i 1733, der ett av hovedpunktene at bjelkehogst ble forbudt ovenfor Kverk. Deretter var det altså bare sagtømmer som skulle slippes fra Kverk, mens bjelketømmeret ble samlet ved Stenberg hengsle på Nedre Eiker.

Selve fløtingen var fortsatt den enkelte trelasthandlers ansvar. Vi vet ikke så mye om nøyaktig hvordan dette var organisert, men det må ha vært et tett samarbeid mellom de ulike sagbrukseierne. Hvis det oppsto uenighet, var prinsippet at de som hadde det største kvantumet fikk bestemme. Dette ble imidlertid stadig mer problematisk utover på 1700-tallet, både fordi tømmermengden fortsatte å øke og fordi stadig flere mennesker involverte seg i sagbruksdrift og trelasthandel. Kongen og hans embetsmenn var nå helt ute av disse næringene, og den nye «plankeadelen» – borgerskapet i Drammen – kunne ha vanskelig for å komme til enighet seg i mellom.

Igjen måtte amtet rydde opp i forholdene. I 1807 opprettet den unge amtmannen i Buskerud, Herman Wedel-Jarlsberg, en ny institusjon som fikk navnet «Drammensvassdragets Fellesfløtning» og besto av alle trelasthandlere som drev med fløting i vassdraget. Dermed var det skapt en institusjon som kunne tilpasse fløtingen til stadig skiftende forhold, og de neste 150 årene var det «Fellesfløtningen» som hadde kontrollen med det som skjedde ved Kverk og i elva for øvrig.

Etter at reguleringen av sagbruksnæringen var blitt kraftig myket opp på slutten av 1700-tallet, fortsatte behovet for trevirke å øke. Ved Kverk ble det samlet opp tømmermengder som lå helt på grensen av det lensene tålte. Den store styrkeprøven kom våren 1860, med en usedvanlig sterk flom. Hvis lensene ved Kverk ga etter, ville tømmer forsvinne nedover elva i voldsom fart, ta med seg bruene både i Hokksund og Drammen og forårsake skade for enorme summer. I flere uke levde en i spenning, og de største kabeltauene som kunne oppdrives ble fraktet oppover til Kverk. Og hengslet holdt.

Erfaringene fra 1860 fikk likevel konsekvenser for Kverk-hengslet. Året etter ble det nemlig flyttet et lite stykke oppover elva, der det var fast fjell på begge sider. Men samtidig oppsto det en diskusjon om Kverk i det hele tatt var nødvendig lenger. På 1860-tallet var nemlig de nye dampsagene i Drammen by i ferd med å utkonkurrere de gamle vannsagene på Eiker, og dermed kunne antallet hengsler reduseres og tømmeret samles ved Stenberg. I 1875 fikk denne argumentasjonen gjennomslag, og Kverk hengsle ble lagt ned.

Det gikk imidlertid bare 25 år før Fellesfløtningen snudde i denne saken og bestemte at Kverk skulle gjenopprettes. I løpet av disse 25 årene hadde nemlig industrivirksomheten i Drammensdistriktet gjennomgått en revolusjon – den moderne treforedlingsindustrien hadde gjort sitt inntog. Cellulosefabrikkene og tresliperiene var blitt langt større tømmerkunder enn dampsagene, og det var uforsvarlig å slippe tømmeret fra Bergsjø ved Geithus og helt ned til Stenberg. Dermed ble Kverk gjenopprettet som slipp-hengsle fra og med året 1900.

Dermed fortsatte Kverk å være ett av de store og viktige hengslene i Drammensvassdraget, helt til fram til fløtningen tok slutt i 1970. Høydepunktet ble nådd under første verdenskrig, da nesten sju millioner tømmerstokker passerte Kverk hvert år. Deretter gikk omfanget sakte men sikkert tilbake, da jernbane og etter hvert lastebil begynte å overta tømmertransporten. Nå har det gått mer enn 40 år siden den siste stokken ble sluppet fra Kverk, men fortsatt er det tydelige spor etter disse viktige innretningene. Og det er anlagt en hyggelig gangsti langs elva mellom Kverk og Hellefoss, med utgangspunkt ved den gamle fløterhytta som var hvilebrakke for dem som arbeidet ved hengslet. Stedet er vel verdt et besøk

Solide jernfester som ble boltet fast i fjellet var feste for lensene som holdt igjen de enorme tømmermengdene. FOTO: BENT EK

Den gamle fløterhytta står fortsatt og er åpen for publikum. FOTO: BENT EK

Det var ikke tilfeldig at Kverk ble valgt som sted for ett av de viktigste hengslene i Drammensvassdraget. Navnet betyr «hals» eller «innsnevring», og nettopp her snevres Storelva inn, slik at det var mulig å få kontroll over tømmermengdene.

Kverk var et viktig slipp-hengsle gjennom mer enn 300 år. Fortsatt er det spor etter de gamle murene av stein FOTO: BENT EK

Kverk var et viktig slipp-hengsle gjennom mer enn 300 år. Fortsatt er det spor etter murene av betongkonstruksjoner fra nyere tid FOTO: BENT EK