Langgården i Vesle-Sverige
«Månedens kulturminne» (januar 2011)
Tekst: Bent Ek
01.01.2011
Ved Fredfossveien rett utenfor sentrum av Vestfossen ruver en ærverdig gammel gård. Med en lengde på drøyt 30 meter er den såkalte «Langgården» blant de største trebygningene på Øvre Eiker, og ved første øyekast kan den kanskje se ut som en gammel herskapsbolig. Men her har det aldri bodd verken rike kjøpmenn eller mektige embetsmenn. Derimot har det vært bolig for en rekke av dem som var industriarbeidere ved Fredfoss Uldvarefabrikk.
I 1916 var de store utvidelsene ved Fredfoss Uldvarefabrikk fullført. I løpet av to tiår hadde den svenske gründeren Johan Albert Larsson bygd den opp fra en bakgårdsbedrift i noen gamle trebygninger til en moderne tekstilfabrikk i en kjempemessig teglsteinsbygning. I årene som fulgte var det arbeiderboliger som sto i fokus.
Før bilens tidsalder var kort arbeidsvei en viktig ting, og det var slett ikke uvanlig at industribedrifter oppførte boliger for arbeiderne. På Øvre Eiker var imidlertid dette noe helt nytt. Her var industrisamfunnet gammelt, og arbeiderfamiliene hadde for lengst etablert seg i egne hus og hjem. Papir- og cellulosefabrikkene sørget riktignok for å bygge villaer til ingeniører og funksjonærer, ja kanskje til og med til nøkkelpersonell som skiftformenn og maskinførere. Men ikke til vanlige arbeidere – de ble rekruttert blant den lokale arbeiderbefolkningen.
Her tenkte nok J.A. Larsson på mange måter annerledes. Kanskje var han påvirket av paternalismen som hersket ved de mange brukene hjemlandet – tanken om at arbeidsgiveren skulle være som en far for arbeiderne og ha ansvaret for deres ve og vel, inkludert sunne boligforhold. Til gjengjeld skulle arbeiderne være lydige og lojale mot fabrikkeieren. Eller kanskje var Larssons boligbygging motivert av behovet for å rekruttere flere faglærte arbeidere? Det er i hvert fall et faktum at mange tekstilarbeidere kom flyttende til Fredfoss Uldvarefabrikk, ikke minst landmenn av Larsson. Dermed fikk hele området rundt fabrikken på folkemunne navnet «Vesle-Sverige».
Det var ikke bedriften, men J.A. Larsson privat som hadde kjøpt opp store områder rundt fabrikken med tanke på boligbygging. I begynnelsen hadde han solgt tomter til flere av sine nærmeste medarbeidere og betrodde funksjonærer, slik at det i årene rett etter 1910 vokste fram en liten villabebyggelse i området mellom fabrikken og Vestfossen sentrum. Det ble også anlagt en ny veitrasé, som var betydelig kortere og raskere enn den gamle, kronglete landeveien. Det er den veien som i dag bærer navnet Fredfossgata.
Så kom turen til arbeiderboligene, som ble bygd i tur og orden langs den nye veien. Det startet med en stor bygning som på folkemunne ble døpt «Arken», antagelig en kommentar til at det var trangt om plassen. Deretter kom «Uglebo», og deretter to nesten identiske bygninger, som ble døpt «Uglebo 2» og «Uglebo 3». Men størst av alle var Langgården – som på folkemunne fikk det lite smigrende navnet «Likkista». Her var det åtte «romslige» leiligheter på rundt 30 kvadratmeter i hver etasje. Her har mange av de trofaste sliterne ved Fredfoss Uldvarefabrikk bodd opp gjennom årene – helt til produksjonen ble lagt ned på slutten av 1960-tallet og en industriepoke var over. I 1967 ble arbeiderboligene utskilt som egne tomter og solgt til private eiere. Langgården består i dag av åtte selveierleiligheter.
Arbeiderboligene ved Fredfoss på 50-tallet, med Langgården midt på bikldet. Til venstre ligger Uglebo 3, til høyre Uglebo 2, og på motsatt side av gata (nærmest kamera) har vi Uglebo 1.