Kap. 1: JOHAN MIKKELSEN
oppveksten, planen og forberedelsene

Tekst: Harald Mikkelsen
Fotos: Familien Mikkelsen (der ikke annet er oppgitt)
Tilrettelagt av: Magne Grønvold NE
Februar 2017, Oppdatert 6. september 2017

Sammendrag

             Johan M. Mikkelsen ble født i Harstad i 1912, som den yngste av syv søsken. Han fullførte 7-årig folkeskole der. Som 14-åring begynte han på handelsavdelingen i Harstad Uldvarefabrik, og besluttet seg som 15-åring for at han skulle skape sin egen trikotasjefabrikk.  Derfor kom han over i produksjonen som 16-åring. Som 24-åring var han verksmesterens assistent. 
            Han ble tillitsmann fra bedriften ble organisert, og ble med det også sekretær i Harstad Arbeiderparti. 
            I ett år var han verksmester i en trikotasjefabrikk i Larvik, før han arbeidet ved maskinfabrikker et halvt år i Tyskland, og et halvt år i England.  Da han kom tilbake til Norge i 1938 begynte han som verksmester ved Den Norske Trikotasjefabrikk i Drammen.  Der ble han til 1946.

Familien og barneårene

             La oss gå til den egentlige begynnelsen. Foreldrene var av bondeslekt fra Harstad-kanten.  Vi kjenner slekten mange generasjoner bakover. Og de levet det meste av sitt liv  der oppe
            Else Marie Mathisen vokste opp i Kasfjord, hvor hun ble født 1. juni 1872.   Da hun var ung pike ble hun invitert til å bli med sin tremenning Johanne Holte til Bergen hvor hun skulle gå på lærerseminar.  (Johanne var datter av losen Anders Holte.)  Mens Else Marie var i Bergen møtte hun Konrad A. Mikkelsen fra Trondenes.  De giftet seg mens de var i Bergen.   De fikk syv barn, tre jenter og fire gutter. 

            De to eldste guttene, Harald Cornelius og Konrad, ble født  mens familien bodde i Jessheim.  I 1902 flyttet de til Evenes.  Der bygget Konrad hus til familien sin.  Mens de bodde på Evenes økte familien med barna Mathis, Solveig, Karen og Kirsten Louise.  
            I 1910 demonterte Konrad huset sitt og satte det opp i Harstad, på adressen Skolegata 6.  Dette huset brant etter at familien flyttet fra det. 
            Yngstemann ble født i Harstad den 21. mai1912.  Han ble døpt Johan Margithon Mikkelsen.  Margithon etter tante Margith.  Men i barneårene ble han bare kalt Babbus, fordi han var yngstemann.  

            Faren, Konrad, tok mesterbrev som garver i Bergen.  Antakelig var det arbeid som garver som førte dem til Jessheim.  Han bygget sitt eget garveri på Evenskjær.  Men etter hvert ble konkurransen fra moderne lærfabrikker for hard, så de små bondegarveriene måtte gi tapt. 
            Konrad fant en ny mulighet, han reiste til Drammen for å lære et nytt yrke.  Han arbeidet ved Kornekstraktfabrikken Fram, og lærte hvordan slik produksjon foregikk.  Tilbake på Evenskjær bygget han om garveriet til produksjon av kornekstrakt.  Igjen var han sent ute.  De store ølbryggeriene var i gang med mer avansert øl, og produksjonen av kornekstrakt kom bare så vidt i gang før han måtte gi opp. 

            Johan vokste altså opp med seks eldre søsken.  Den eldste, Harald Cornelius, var 13 år eldre enn Johan.  Han gikk på middelskole og senere handelsgymnas i Trondheim, og var det meste av yrkeslivet revisjonssjef i Harstad kommune.
            Ingen av de andre søsknene fikk utdannelse ut over folkeskolen.  Da Johan som gutt ønsket seg ski, kjøpte Harald ski til ham, og Johan betalte ned lånet ved å selge avisen ”Hålogaland” på gaten etter skoletid.  En del av lånet ble ettergitt.

            Johan gikk 7 år på folkeskolen.  Han hadde kort veg til skolen – Skolegata 6 var rett over gaten for skolen.  Skolen var helt ny, åpnet året før han begynte på skolen.  Den nye skolen var en solid murbygning med sentralvarme og en rekke spesialrom.  De hadde også gymnastikksal med forskjellige apparater, og skolekjøkken. Skolebygningen sto der fortsatt sommeren 2016, da sønnen Harald besøkte byen sammen med sin Hilde og Johans oldebarn Alice Aurora.  Skolen er fortsatt i drift som skole, og oppgraderes nå for å fungere i lang tid framover.
            Den første læreren hans var frøken Rebekka Selte.  Johan omtalte henne som et strålende menneske som han aldri glemte.  Hun styrket lysten hans til å lære, og det ble kjernen i livet hans etter folkeskolen.  Klassen fikk senere lærere som brukte spanskrør, ørefiker og skammekrok.  Derfor var han glad for at han i sin tid som sekretær i Harstad Arbeiderparti var med på å avskaffe korporlig straff i den lokale skolen.

            Han lekte som andre barn – litt fotball, litt i fjæra.  Han fortalte hvordan han lærte å svømme:  på dypet utenfor brygga la han armene rundt to årer og trente på takene.  Da storebroren syntes han kunne det, trakk han raskt årene unna, og Johan måtte svømme for å holde seg flytende.  Litt bedre enn å bli kastet ut på dypt vann, men -. 
            Foreldrene var religiøse, de var metodister, og det satte sitt preg på barneårene.  Mens vennene deltok i fotballkamp eller skirenn, måtte Johan hver søndag være på søndagsskole.  Det syntes han var tungt.  Han vokste opp på 1920-tallet, og hadde de yrkesårene som formet ham på ’30-tallet.  Det var en vanskelig tid økonomisk.  Likevel sa Johan at han hadde en hyggelig og minneverdig barne- og ungdomstid.  Spesielt i barneårene hadde de det godt, og hadde mye moro.  Han mente at det så verre ut i ettertid enn hvordan de opplevde det
            Johan var flink på skolen, og etter syv år gikk han ut med beste karakter i alle fag.  Det til tross for at han det siste året hadde hatt jobb i hermetikkfabrikken etter skoletid. Der tredde han brisling på rammer før røking.

Arbeidsliv, planen og forberedelsene 

            Som fjortenåring var Johan ferdig med skole, han ble konfirmert og begynte å arbeide i hermetikkfabrikken på heltid.  Ikke alle fikk jobb i 1926, så han hadde nok nytte av å ha arbeidet i fabrikken etter skoletid.  Familien hadde ikke råd til å la Johan gå middelskolen, han var den yngste av syv.  Bare den eldste fikk penger til utdannelse.

            Han følte ikke at det var noen interessant fremtid i hermetikk-bransjen.  Etter noen måneder fikk han ny jobb som kombinert lager- og butikkbetjent på Harstad Uldvarefabrik.  Fra da av arbeidet han med tekstilvarer.  Jobben besto i å hjelpe til med ekspedering i butikken bestemte dager i uken.  Helst de dagene lokalbåten kom fra land-distriktet.  Kundekretsen var vesentlig småbrukerkoner, som skulle få ullen sin kardet og spunnet, – eller bytte ullen med dynetrekk og kjoletøy, og helst betale litt i mellom.
            Den store sesongen var når Lofotkarene dro sørover i januar og hadde oppdrag med fra konene, og best da de kom tilbake ved påsketider for å gjøre opp for seg – og for å kjøpe gaver til kone og barn.
            Han skulle også føre journal over de 20-30 agentene.  Det var for det meste landhandlere som tok imot ull i sine distrikter, for viderebefordring til fabrikken for behandling eller salg.

            Far Johan fortalte at han allerede første året i Uldvarefabriken bestemte seg for å etablere egen tekstilbedrift. Derfor ville han lære så mye som mulig. 
            Etter et par år ble han tilbudt å flytte til mottaksavdelingen.  Da fikk han ansvar for å vurdere ulla, og sette prisen de ville betale for den, og utbetalte oppgjøret.  Det var ikke noen liten oppgave for en 16-åring.
            Som 18-åring så han ingen videre utvikling i lager- og butikkavdelingene.  Derfor søkte Johan seg over til avdelingen for trikotasje-produksjon.  Han fikk samme lønn og lengre arbeidsdag, men han lærte mye.  I de nesten seks årene arbeidet Johan i appreturavdelingen,  konfeksjonsavdelingen, og til slutt strikkeriet.  Etter hvert ble han verksmesterens assistent. Slik la han grunnlag for å bli leder, og for senere å kunne begynne for seg selv.  

            Johan savnet mer skoleutdannelse, og forsto at han måtte ha mer kunnskap for å komme videre med planene sine.  Derfor tok han korrespondansekurs hos N.K.S. i handelsfagene, i norsk og matematikk.  Det meste av faglitteraturen rundt tekstilmaskinene og produksjonsmetoder var på tysk eller engelsk.  Derfor passet det ham fint at den katolske sognepresten, hollenderen Johannes Josef Borsboom (1889-1971), begynte med språkundervisning om kveldene.  Gjennom de fire årene Borsboom var i Harstad lærte Johan tysk og engelsk hos ham. 

            Ungdomstiden var ikke bare jobb og utdannelse.  Han var del av en gruppe ungdommer som tilbragte mye tid sammen, på turer i skogen, på vannet og ellers. Han sier ikke så mye om det personlige ungdomslivet, men på bildene er det både gutter og jenter.  Han forteller at han deltok litt i sport og idrett.  Men fra 16-års alderen ble det lite av det, fordi han alltid følte seg forpliktet til å gå på kurs av et eller annet slag. Den hobbyen han forble trofast mot er korsang.  Han var med i koret Toneveld fra han var 16 år gammel.

            Johan ble tidlig tillitsmann.  I 1934 ble de fire tekstilfabrikkene som ble drevet av A/S Nordland Forenede Uldvarefabriker fagorganisert.  Johan ble sekretær i fagforeningen.  Fagforeningen ble kollektivt tilsluttet Det norske Arbeiderparti, og klubben ble oppfordret til å sende representant til bypartiets representantskap.  Johan ble sendt.  Slik ble han bypartiets sekretær de to siste årene han var i Harstad.

            I 1935 skulle Nord-Norge få sende en representant til Tekstilarbeiderforbundets første kurs ved Arbeidernes Høiskole på Malmøya i indre Oslofjord.  Som lærere hadde de blant andre Håkon Lie, Viggo Hansteen og Lars Evensen.  Der ble han kjent med to karer fra A/S Solberg Spinderi –Torstein Torkildsen og Karl Halvorsen.  Torkildsen kommer vi tilbake til senere. Karl Halvorsen (f. 1904) var ordfører i Nedre Eiker høsten 1945 og perioden 1958 – 1972, og Johan satt i kommunestyret for Høyre i perioden 1964 – 1967.   Kurset på Malmøya ga Johan kontakt med andre i bransjen.  Dette kontaktnettet hjalp ham senere i karrieren.

Til Østlandet

            I 1936 vurderte Johan å reise til utlandet for å komme litt videre i faget.  Han hadde fått et lite stipendium, og var blitt 24 år.  Men så oppsto en mulighet som ble avgjørende for veien videre mot målet om å skape en egen bedrift.  Han fikk tilbud på jobb som verksmester ved Harald Christensens Trikotasjefabrik i Larvik – og tok med glede imot denne muligheten til å bli selvstendig leder.  Oppdraget skulle vare i ett år.

            Bedriften i Larvik ble drevet av Harald Christensen sr. Hans plan var at den yngste sønnen, Harald jr., skulle ta ansvar for produksjonen, mens eldstemann Jon skulle bli daglig leder.  Harald jr. ble forelsket i en ung dame fra Harstad.  Han måtte reise dit hun var.  Derfor ba han faren sin om å skaffe han jobb ved Harstad Uldvarefabrik.  Faren var avhengig av å ha Harald jr. i fabrikken, så han satte som betingelse at de hadde en mann i Harstad som kunne bytte jobb med Harald jr.  Dermed kom Johan til Larvik.  

            Han ble med det verksmester i fabrikken, med ansvar for produksjonen.  Bedriften hadde 25 ansatte. Dette var en familiebedrift, så han fikk godt inntrykk av hvordan en familiebedrift kan fungere.  Det kan ha vært flere grunner til at Johans sønner fikk navnene Jon og Harald – selv om forholdet mellom roller og navn ble motsatt av i Christensen-familien. 
            Mens han var i Larvik var Johan i utkanten av kretsen som Herman Wildenvey omgikk, de var ikke venner, men de møttes.  Det var kanskje en av grunnene til at han mye senere hjalp journalisten og diktleseren Aage Sørensen til å virkeliggjøre sin drøm om en statue av Wildenvey i Mjøndalen.  Tiden i Larvik var en periode hvor han hadde fokus  på ønsket om å bli best mulig forberedt til å starte for seg selv, og unngikk i stor grad utelivet i småbyen Larvik. Han fortalte at det var en hyggelig by, men han fikk ikke tid til stort annet enn arbeidet.        

Praksis utenlands

            Neste fase var ansettelse i en betydelig større bedrift, Den Norske Trikotasjefabrikk A/S  i Drammen.  Men Johan ønsket bedre kunnskap om maskinene.  Både for vedlikehold, og for å kunne utvikle produkter.  Derfor ønsket han å hospitere ved maskinfabrikker i utlandet.  Edvard Palm eide Den Norske Trikotasjefabrikk A/S.  Han så mulighetene dette kunne gi, og hjalp Johan med å få ansettelse i leverandørbedrifter i Tyskland og England.

            Høsten 1937 startet han den lenge planlagte reisen til utlandet.  Først kom han til Stuttgart i Württemberg.  Der arbeidet han ved symaskinfabrikken Union Special og hos strikkemaskinprodusenten C. Terrot Söhne.  Han arbeidet i juster-avdelingene. Det innebar at han var med på å kvalitetssikre ferdige maskiner, dels ved å plukke dem fra hverandre for å se at de var riktig produsert.  Han hadde senere mange Union Special symaskiner i sin bedrift.
            Mens han var i Tyskland ble han godt kjent med kollegene, og ble invitert med noen av dem til helgebesøk i byen der familien bodde.  Han fotograferte en del, og på bildene finnes både kolleger og pene piker. Han lærte mye, men høsten 1937 var ikke en enkel tid å være i Tyskland.       

            Etter et halvt år reiste han videre til Leicester i England.  Her arbeidet han ved strikkemaskinprodusentene G. Stibbe & Co Ltd og  Mellor Bromley & Co Ltd.  Han var også en del hos strikkemaskinfabrikken Bentley Engineering.   På kveldstid tok han kurs ved Leicester College of Art and Technology.

            I England ble spesielt oppholdet hos maskinprodusentene Mellor Bromley, og Stibbe viktig.  Der var han med på å kontrollere og finjustere strikkemaskinene.  Det ga en dypere innsikt i maskinene enn man får ved bare å bruke dem. Denne erfaringen ble nok avgjørende da han tretti år senere utviklet superundertøy på sine Mellor Bromley- og Stibbe-maskiner. 

            I Leicester  ble han venn med en finne, Veikko Vioavainen. Han var også der for å lære, men hadde planlagt å bli lenger. Høsten 1938 ville imidlertid Veikko hjem for å være klar til å forsvare Finland mot Sovjetunionen.  De reiste sammen til Drammen, hvor Johan hadde leilighet der søsteren Solveig bodde.  Etter et kort opphold dro Veikko videre og deltok i Vinterkrigen i Finland.  

Den Norske Trikotagefabrik A/S.

            Edv. Palms Trikotagefabrik var blitt anlagt i Vestfossen i 1913 av Edvard Palm (f. 1881), svensk og utdannet i tekstilbransjen.  I 1884 hadde Hans A. Egelund startet en liten trikotasjefabrikk i Drammen.  I 1918 ble de to fabrikkene slått sammen under navnet Den Norske Trikotagefabrik A/S.  Den samlede bedriften beskjeftiget da 40-50 ansatte.

            Palm kjøpte etterhvert opp samtlige aksjer og ble eneeier. I 1923/24 ble det oppført en ny fabrikkbygning i Vinjes gate 2 med farverianlegg og appreturanstalt, og antall ansatte økte til 125-150 personer. Fabrikken fremstilte under varemerket ”Deno” alt slags undertøy for damer, herrer og barn i silke, ull og bomull, samt de populære golfjakker, jumpers, vester, sweaters og strømper.
            I 1942 overtok neste generasjon, John Palm, som disponent.  Rundt 1950 hadde bedriften en grunnflate på ca. 3.000 kvm og beskjeftiget ca. 200 ansatte. Den hadde eget utsalg, Trikotagehuset A/S,  som ble åpnet 1921 i Torvhallen. Utsalget var Drammens største spesialforretning i trikotasje. Bedriften ble nedlagt 1973/74.

            Johan begynte i sin jobb som verksmester i Den norske Trikotasjefabrik A/S. Der hadde han en 3-årig kontrakt.  Men krigen kom og tre år ble til nesten åtte.
            Da Johan var på plass i Drammen, flyttet han inn i leiligheten han hadde skaffet før han dro utenlands.  Der bodde han sammen med sin søster Solveig.  Siden han var glad i korsang kom han med i mannskoret Lærken, hvor han ble i 20 år. 

            Johan var en organisasjonsmann.  Han var blant stifterne av Norlandslaget i Drammen.  Initiativtaker var Henry Karlsen som var redaktør i avisen Fremtiden. Det var Karlsen fram til utgivelsen ble stanset av okkupantene høsten 1940.  Johan ble formann i Norlandslaget i 1944 og sørget for oppløsning av laget for å unngå innlemmelse i Noregs Ungdomslag (nazistenes organisasjon).  Derfor følte han seg også forpliktet til å reorganisere Norlandslaget etter krigen.