Kap. 11: LIFA I NORGE ETTER 1980

Tekst: Harald Mikkelsen
Fotos: Familien Mikkelsen (der ikke annet er oppgitt)
Tilrettelagt av: Magne Grønvold NE
Februar 2017

Sammendrag 

            I september 1981 begynte arbeidet med å flytte all søm av Superundertøy til produsenter i lavkostland.   Lønnsnivået i Norge var ikke lenger konkurransedyktig for slik masseproduksjon.  I løpet av de neste 12 månedene ble nesten hele denne produksjonen borte.  Det førte til at antall ansatte ble mer enn halvert.  Avdelingen i Sigdal ble nedlagt tidlig i 1983.
            Nå var det frigjort kapasitet til å satse sterkere på sportskonfeksjon som skidresser og turndrakter.  Disse produktene skulle produseres for Norge og andre markeder i Europa.  For å kunne ha et sterkt salgsteam besluttet styret å etablere en avdeling for import og markedsføring av merkevarer overfor norsk faghandel. 
            LIFA hadde fått tilbud om å overta import og salg av Playtex dameundertøy.  Da var det behov for mer salgskapasitet.  To selgere ble ansatt, begge kvinner. 
            Sommeren 1983 tok LIFA initiativ til at Turnforbundet introduserte aerobic-trening til foreninger over hele landet.  Dette ga samtidig god reklame for LIFAs turnklær og Reebok sko.  LIFA representerte Reebok i Norge på vegne av den danske importøren som også hadde ansvar for Norge.  

            Med utvidet sortiment, og produksjon både i Norge og utenlands, var tiden inne for å gå inn i dataalderen.   Else og Anne-Lise tok ansvar for å forberede datasystemene, og for driften av systemene.  Innen et halvt år etter at IBM-maskinen kom i hus var alle nødvendige systemer i drift. 

            Eli-May og hennes medhjelpere utviklet to nye kolleksjoner hvert år, en for sommer og en for vinter. Utviklingen bygget på trender de så på sportsmessene, på innspill fra brukere og egne ideer.
            Mye av produksjonen av LIFA-klær skjedde enten hos underleverandører eller hos lisenstakerne i USA og Canada.  Derfor utviklet Eli-May og hennes medhjelpere produksjonsmanualer for alle produktene.  Alle som skulle produsere plaggene var forpliktet til å følge manualene. 
            Strikkeriet produserte metervare til underleverandørene av Superundertøy i Europa. I tillegg strikket de all metervare for sportskonfeksjon som LIFA produserte i Krokstadelva.  Strikkeriet hadde også en viktig oppgave i å utvikle nye metervarer for Superundertøyet.  Dette gjorde de i samarbeid med lisenstakerne i USA og Canada. Disse strikket selv metervarene for sin produksjon. 

            I 1983 fikk LIFA ledige lokaler, disse leide Buskerud Fylkeskommune.  Lokalene ble skole for tre klasser fra Gjerdes Handelsskole.  Det førte til at kontoret flyttet inn i funksjonærboligen. 
            For å få hjelp til styrearbeidet lyktes det eierne å få med to erfarne ledere som konsulenter i styremøtene.  De gjorde det lettere for styret å treffe vanskelige avgjørelser.   I februar ble det besluttet å avslutte samarbeidet med Playtex, avdelingen gikk med underskudd. Selgerne ble overført til å selge LIFA sportsklær og Reebok sko.  Fra 1984 fikk LIFA kontrakt direkte med Reebok i USA. 

            I februar 1985 ble salgsavdelingen lagt over i eget selskap: Micotec AS.  Samtidig ble konfeksjonsavdelingen flyttet til det nystartede Johmi AS.  LIFA AS besto da av utviklingsavdelingen og strikkeriet.
            Den 9. mai 1985 ble LIFA AS Joh. Mikkelsen fusjonert inn i Helly-Hansen AS, som samme dag ble fusjonert inn i Nora Industrier AS.

Oppbygging av handelsavdeling

            Den 15. september 1981 hadde Harald en samtale med sin studievenn Leif Landsverk om situasjonen i LIFA. Konklusjonen fra møtet var at Harald måtte konsentrere seg om færrest mulig prosjekter.  Derfor skulle mellomledelsen sørge for daglig drift, mens Harald skulle arbeide med omlegginger og nye prosjekter.  Fortsatt skulle fokus være på totalt dekningsbidrag i virksomheten, uten å øke indirekte kostnader.   Prioriteringen ble:

1. Flytte ut til lavkostland 2/3 av undertøyproduksjonen.
2. Øke omsetningen sportskonfeksjon gjennom spesialavtaler
3. Opprette avdeling for import og markedsføring av merkevarer til manufaktur/konfeksjon. (Forutsettes i hovedsak gjennomført av mellomledelsen).
   

I dette arbeidet skulle tiltak for bedret lønnsomhet vurderes for hver avdeling, sammen med behov for administrasjon, investeringer og lokaler.
            Ved vurdering av tiltak skulle pensjon til Mikkelsen og hans kone ha høyeste prioritet.  Deretter kom det å sikre flest mulig arbeidsplasser for nåværende ansatte, og å sikre Eiendomsselskapet som bare hadde inntekter fra LIFA AS.
            Dette ble grunnlaget for den videre utviklingen av LIFA, selv om veien ble krevende.

            Forut for denne samtalen hadde LIFA fått tilbud om å overta distribusjonen av Playtex dameundertøy i Norge.  Den tidligere distributøren, Arthur Hurum & Co, måtte si opp avtalen for Playtex.  De representerte også undertøyprodusenten Triumph, og de ville ikke ha samme representant som Playtex. 
            I det interne notatet som skulle være underlag for denne beslutningen var det tatt inn noen forutsetninger:  LIFA måtte ansette fulltids salgsperson med bil,  og det måtte frigjøres lagerplass.  LIFA trengte et større databehandlingsanlegg for effektivt å kunne fakturere og sikre lageroppfølging.  Avtalen med Playtex ble inngått, og lageret av varer mottatt fra Hurum.

            Det var behov for en selger for Playtex.  Sammen med salgsleder Jostein Kretz  ble det besluttet å ansette to kvinnelige selgere, som kunne dele landet sør for Nordland mellom seg.  
            Aud Bakken hadde en tid vært ansatt ved pakking og kontroll.  Hun ble spurt om hun var interessert i å bli selger.  Det var hun, og LIFA bidro til at hun kunne skaffe seg en egnet bil. 

            Julianne Andersen hadde vært nabo av Harald i Vikersund. Hun kom fra en konfeksjons-familie i Kristiansund. Nå var hun lærer, men hadde savnet muligheten til å arbeide i bekledningsbransjen.  Også hun takket ja til å bli selger.

            Playtex hadde en salgstrener plassert i Danmark.  Chris Luke fikk ansvaret for å trene opp og støtte de to ferske selgerne i deres arbeid.  Det ble en annerledes hverdag for dem.  Aud og Julianne kjørte hver opp mot 50.000 kilometer i året.  De likte arbeidet, og de bygget opp salget.   Auds første treningstur med Chris startet i Stavanger og gikk østover fra 30. november til 2. desember.  Tilsvarende tur med Julianne startet i  Trondheim torsdag 3. desember 1981.
            Inger Evensen hadde nå ansvaret for lageret.  Hun frigjorde reoler og fikk system på den nye lagerbeholdningen av dameundertøy.  Det var mange varianter og størrelser,  så listeføring var ikke enkelt.  Betegnelser som ICBIAC (”I-Cant-Believe-It’s-A-Corselet”), ”Xyourheart” og ”Superlook” var også litt fremmede.  Heldigvis var LIFA en kvinnebedrift, hvor BH var et kjent produkt. 
            I tillegg kom en begrenset kolleksjon badedrakter for damer fra Danskin, som var eiet av Playtex.  Badedraktene kom fra Italia og var fantastisk flotte.  Men kolleksjonen kom for sent til å gi stort salg for våren 1982.  Året etter kom dessverre ingen tilsvarende kolleksjon. 

Inn i dataverdenen

            Styret besluttet å utrede nytt datasystem. Dette ville bli enda en ny kostnad i en tid hvor inntjening var den store utfordringen.  Men veien framover med handelsvarer ville kreve dette.  Harald kontaktet sin barndomsvenn Arvid Solløs som bodde nær fabrikken.  Arvid var dataingeniør, og en som Harald kunne stole på i et felt ingen i bedriften behersket.  I løpet av oktober 1981 analyserte Arvid behovet i bedriften, og skaffet tilbud fra to ulike leverandører. 
            Det ene et norsk selskap som leverte skreddersydde løsninger, basert på tyske datamaskiner.  Det andre var IBM.   De hadde utviklet en ferdig standard pakke tilpasset bekledningsindustrien i Norge, og som mange hadde tatt i bruk. 
            I november 1981 falt valget på IBM.  De ville levere sin nye lille maskin IBM 34.  Fordi LIFA allerede var på overtid med å styrke informasjonssystemet, ønsket styret at regnskap og lønn skulle være drift fra januar 1982,  ferdigvarelager så hurtig som mulig etter det, og produksjonsstyring fra sommeren 1982. 

            Else og Anne-Lise påtok seg ansvaret for å bygge opp datasystemene og drifte disse.  De satte en forutsetning:  Harald aldri skulle ta i tastaturet på noen av terminalene.  De var sikre på at han ville komme til å være for rask, og da ville det bli en stor jobb å rette opp igjen.  Det aksepterte han, og han forsøkte aldri selv å  bruke systemet. 

            Else og Anne-Lise brukte tid i desember på å legge inn kontoplaner, og la inn alle saldoene for årsregnskapet i romjulen, slik at maskinen var klar til bruk for lønn og regnskap da den kom i begynnelsen av januar 1982.  Forberedelsene ble gjort hos IBM i Oslo.
            Ordreregisteret var på plass ved påsketider, og produksjonsstyringen var klar på sommeren, som planlagt.  Et par år tidligere hadde bedriften kjøpt et stort antall stabelbare plastkasser.  Deler for et bestemt antall plagg ble lagt i kassene fra tilskjæreriet, og hver kasse fikk et nummer.  Slik kunne den enkelte kassen med plagg følges fra avdeling til avdeling.
            Fra starten hadde Else, Anne-Lise og Tone på kontoret hver sin terminal. Etter hvert ble det terminaler for salgsleder, for leder av konfeksjonsavdelingene i Krokstadelva, og for leder av ferdigvarelageret.
            Da fikk endelig ledelsen kontroll over produksjonen – i den forstand at det ikke var tvil om situasjonen og planene. 

Vanskeligere for norsk industri 

            Ved juleavslutningen 23. desember 1981 var bedriften 35 år.  Da var norsk industri inne i en vanskelig tid.  Kostnadene i Norge var blitt vesentlig høyere enn i landene Norge konkurrerte med, så få produserende bedrifter tjente penger.  Et år tidligere var antall ansatte i LIFA 139, i løpet av året var 28 blitt oppsagt, og 20 ble borte ved naturlig avgang, 89 ansatte var igjen. 
            Gjennom de siste 4 årene var gjennomsnittlig timelønn økt med 50%, fra kr 24,20 til kr 36,65.  Lønnsutgiftene i andel av omsetningen var økt fra 31,8% i 1979 til 46,7% i 1981. Konfeksjonering av undertøy var ikke lønnsomt i Norge lenger – for 1982 var planen å produsere 60% av undertøyet utenfor Norge. 

            Budsjettet for 1982 var en omsetning på knapt kr 23 mill, med et overskudd på kr 1.2 mill.  Året før var LIFA begynt å vurdere leieproduksjon i lavkostland.  På den tiden var Portugal et land i tidlig vekst.  I 1974 endte ”Nellik-revolusjonen” diktaturet under Salazar.    Da var Portugal et av de fattigste landene i Europa.  Befolkningen besto av en liten overklasse og en stor befolkning som levde primitivt og med lav utdanning.  EU bidro sterkt til å løfte landet opp til en moderne nasjon i løpet av en generasjon. 
            I 1982 var Portugal fortsatt et fattig land.  Og tekstilindustrien er godt egnet til å industrialisere områder med lite utdannet befolkning.  I 1982 ble mesteparten av Superundertøyet konfeksjonert i Portugal.  Antall ansatte i Krokstadelva måtte reduseres vesentlig, og avdelingen i Sigdal hadde få ansatte igjen.

Aerobic til turnforeningene

            Fordi begge barna hans deltok i turntrening i Birkebeineren, ble Harald formann i IBK turngruppa for 1982.  Turgruppa var godt organisert, med mange dyktige og interesserte tillitskvinner.  Som formann lærte han mer om turn, og det passet godt.  LIFA hadde i mange år produsert og levert turndrakter.  De ble solgt gjennom sportsforretninger og direkte til klubber.  LIFA leverte i flere år draktene til Landsturnstevnet. 

            Under ISPO-messen  i 1983 var det reklame for at Aerobic som treningsform ville bli lansert i Tyskland sent samme vår.  Et TV-selskap skulle bruke filmen og produktene Jane Fonda hadde produsert.  Hun laget øvelsene, og erklærer at hennes fantastiske utseende var resultat av slik trening.  (Det siste viste seg mange år senere å være et falsum, utseendet var resultat av operasjoner.) 
            LIFA hadde i noen år vært representant for Reebok sko i Norge.  De leverte turnsko, som LIFA trengte sammen med sine turndrakter.  I det siste hadde LIFA også blitt tilbudt løpesko fra Reeboks amerikanske distributør –  som på denne tiden kjøpte det engelske morselskapet.  I USA hadde de også lansert spesialsko for aerobic.  Nå forsto Harald at det ville bli Jane Fondas metode som ville komme til Norge, om ikke noe ble gjort. 

            I Norge var masseturn, linjegymnastikk, den vanligste treningsform for kvinner.  Treningen skjedde i regi av idrettsforeningene, og var en billig treningsform.  Jane Fondas opplegg var ment for private treningsstudioer, med moderne musikk og mote.
            Etter messen tok LIFA kontakt med den som først lanserte aerobic som treningsform i USA, Jacki Sorensen.   LIFA foreslo å lansere Aerobics i Norge.  LIFA ville bekoste oversettelse av boken hennes og arrangere kurs for trenere i idrettslag i Norge.  Sorensens manager var ikke interessert.  I stedet tilbød de rett til å oversette og til å selge bok og lydbånd i Norge mot en minimumsroyalty og en royalty pr bok og lydbånd.

            Den 11. mai hadde Harald kontakt med Turnforbundet, etter anbefaling fra Inger Marie Holte.  Hun satt i turnforbundets styre, og bodde i Hokksund.  Han presenterte et prosjekt hvor LIFA skulle finansiere produksjon av norsk oversettelse av Jacki Sorensens amerikanske bok, og oversettelse av instruksjonene på hennes lydbånd.
            Videre foreslo LIFA at Turnforbundet i begynnelsen av august gjennomførte kurs for hovedinstruktører.  Midt i august skulle disse gjennomføre kurs for fylkestrenere, som kort etter holdt kurs for klubbtrenere.  Med det kunne alle klubber ha mulighet til å starte aerobic-partier fra 1. september samme år. Turnforbundet svarte at dette var interessant. 

            Det viste seg snart at kostnadene ved å bruke Jacki Sorensens bok, med oversettelser, ville koste nesten like mye som å lage en norsk bok fra bunnen av.  I tillegg kom royalty til Jacki Sorensen.  Harald hadde dessuten ikke mottatt noe eksemplar av Jacki Sorensens bok og lydbånd.
            LIFA endret forslaget overfor Turnforbundet.  Nå  tilbød han å utvikle en norsk bok med aerobic-øvelser.  Den skulle bygge på bevegelser som gir lite skadepotensial, og med intensitet som gir god trening både for kondisjon, styrke og fleksibilitet.  Til boken skulle det lages en tosidig musikk-kassett, hvor en instruktør på side 1 ledet gymnastene gjennom øvelsene, med musikk i bakgrunnen.  På side 2 var bare musikken, slik et lokale trenere kunne instruere selv, og justere øvelsene. 
            Alle bilder i boken ville være med klær fra LIFA og sko fra Reebok.  Deltakerne i kursene skulle betale det produksjonen kostet for ett sett bok og kassett.  Når LIFA hadde fått tilbake investeringen, overtok Turnforbundet rettighetene og restopplaget. 
            Turnforbundet godkjente planen og avtale ble inngått.
            Den 22. juni påtok Siri Malmstrøm seg oppgaven, og gjorde en kjempejobb med å utarbeide øvelsene, og instruere modellene for alle bildene i instruksjonsboken.  Hun valgte også musikk, og leste inn instruksjonen i kassetten.   Hun ble valgt fordi hun var kjent som en solid trener for RS-partiene i Solberg sportsklubb.  De var på høyt nasjonalt nivå.
            Hele prosjektet ble gjennomført omtrent som planlagt.  Aerobics ble lansert over det meste av Norge i slutten av august 1983, med LIFA og Reebok som sponsor.  Det ble solgt så mange bøker og lydbånd at det måtte trykkes et ekstra opplag. I november 1983 var LIFAs direkte kostnader var dekket.  Turnforbundet overtok lageret av bøker og bånd sammen med alle rettigheter.        

Systematisering 

            I 1982 produserte Eli-May og hennes medhjelpere en komplett detaljert produksjonsmanual for alle produktene LIFA produserte.  Fra da av ble den kontinuerlig oppdatert.  Det var et betydelig arbeid som var knyttet til LIFAs forpliktelser til å utvikle nye kolleksjoner for lisensprodusentene.  Tilsvarende hadde lisensprodusentene ansvar for å levere produktene med LIFA-merke i henhold til godkjente spesifikasjoner og tegninger.  Dette skulle senere vise seg å bli viktig.            

            Fra 19. til 27. september 1982 var Eli-May hos HH(US) i Seattle.  Da presenterte hun nye modeller for deres designer Gehla, og så på Gehlas forslag til endringer i eksisterende modeller.  Like viktig var at hun gikk gjennom hele produksjonen deres, fordi kunder hadde klaget på kvalitetsproblemer. 
            Hun avdekket feil i de fleste operasjoner, også de som var presist beskrevet i den omfattende ”Production Manual” HH var forutsatt å bruke.  Stoffene ble lagt feil ut på tilskjærebordet.  De brukte heller ikke måletabeller under sømoperasjonene og ved sluttkontroll.  Sluttkontrollen var svært mangelfull.  Arbeidsbeskrivelsene var ikke tilgjengelig for de som trengte dem, og var heller ikke lenger systematisert.  De hadde et tilleggs-problem – mange av syerskene var kinesere – de kunne ikke engelsk.
            ” Vermont”-stoffet krøp ved vask.  Eli-May visste at siden materialet var Polypropylen, kunne ikke fiberen krympe.  Feilen måtte skyldes strikke-konstruksjonen eller behandling av det ferdige stoffet.  Årsaken lå i feil behandling av stoffet fra det var ferdig strikket til plaggene var ferdig skåret. 

            HH US hadde lansert en ny jakke under LIFA-merke, som etter avtalen skulle vært sendt til LIFA for godkjenning.  Dette ble påpekt, og hun ba om forbedring av designet før leveringer kunne begynne. 
            Presentasjon for markedsfolkene av den nye kolleksjon av Super og LIFA-skiklær måtte hun overlate til Jon (som da var kommet) og Gehla.  Eli-May reiste videre til Northsport i Montreal med samme oppgaver der.

Tilbake til kjernevirksomheten

            I slutten av november 1982 sa LIFA opp medlemskapet i Tekstilforeningen for utløp 31. mars 1983.  Dette ble gjort av flere grunner:  LIFA hadde så få ansatte at medlemskapet ikke var viktig,  kostnader ble spart, og LIFA opplevde ikke å ha støtte fra foreningen.   I perioder opplevde LIFA at andre medlemmer og administrasjonen motarbeidet LIFA.  Samtidig fortsatte LIFA aktivt i samarbeidet gjennom Norwegian Ski Council.

            Produktutvikling var kjernen i virksomheten.  For å forsvare og styrke posisjonen i markedet var det nødvendig med både tekniske, funksjonelle og designmessige nyvinninger.  I et motemagasin i en avis i 1982 finner vi en artikkel hvor Eli-May og Harald forklarer prosessen. 
            ”Det (LIFA) er en funksjonsorientert bedrift. Vi starter med impulser fra markedet – det være seg aktive idrettsfolk, turgåere, ansatte, selgere samt inntrykk fra utlandet, vi besøker selvsagt internasjonale messer i USA og Europa.  Det nedsettes så en produktgruppe, og det tar 18 måneder fra gruppen begynner arbeidet til evt. plagg henger i butikken.  Vi begynner med det tekniske, hvordan et plagg kan produseres.
            Senere får ”kosmetologen” komme inn med farger og mote.  Viktigst er passform, sømmer, alle funksjonene, enten det gjelder en oppvarmings- langrennsdress, turn eller undertøy.  En prototype blir prøvet ut. 
            Neste er så arbeidsbeskrivelse, prissetting, salgsapparat.  Vi skifter helle ikke ut plaggene hvert år.  Vår oppvarmingsdress går på niende året.  Nytt i år er for øvrig en barne-undertøy-kolleksjon.  Så vel sports- som undertøy blir grundig testet.  Vårt undertøy har bl.a. vært med på en maraton-test på 60 dager på Ellesmere Island ved Grønland fra sommervarme til 60 gr. kulde.” 

            Tidlig i  1983 planla ledelsen i LIFA driften under de nye betingelsene.  Undertøyproduksjonen skulle fases ut, og virksomheten ble basert på tre områder: metervareproduksjon, sportskonfeksjon og handelsvarer (Playtex).  I tillegg kom lisensinntekter for Superundertøy og sportsklær fra HH og Northsport.  Alle avdelinger hadde forutsetninger for å tjene penger i 1983.  I dette lå at selskapet bare kunne beholde sømoperatører som kunne forsvare lønnen sin (akkordsøm).  Dette innebar også en videre nedtrapping av antall ansatte.            

            Sigdalsavdelingen ble nedlagt.  Den 7. februar ble strømmen til lokalene stengt, kort etter var lokalene tomme, og maskinene fjernet.  Avdelingen varte i vel fem år til tross for at det ikke ble mulig å rekruttere så mange medarbeidere som opprinnelig planlagt.  Betingelsene for tilskuddet fra Distriktenes Utbyggingsfond var en varighet på 5 år, og de ble overholdt.

Produktutvikling for lisenstakerne 

            I februar 1983 var Eli-May tilstede i München på ISPO, for å fange opp nye trender.  Dette året hadde LIFA ikke egen designer på messen, Eli-May fanget selv opp trendene.   De første dagene i mars 1983 var Eli-May rundt i Europa og bisto Helly-Hansens nye underleverandører for undertøy om hvordan produksjon av plaggene skulle foregå.  Hun hadde tidligere hatt ansvaret for å bygge opp produksjonsmanualer for alle produktene. 
            Eli-May utarbeidet hvert år en tidfestet plan for hvordan utviklingen av kolleksjonene skulle skje, fra beslutning om hvilke typer plagg som skulle være med, via innhenting av impulser, utvikling av metervare, design, utprøving, beslutning, gradering, reiseprøver, brosjyrer, og lansering for lisenstakere, lansering for forhandlere, og lansering for sluttbrukere, 
                        LIFA var også i 1983 tilstede på Eksportrådets fellesstand på skimessen i Las Vegas.  På den turen var Hilde og barna med Harald. Etter messen ble det litt ferie med utgangspunkt i Gordon McFaddens hjem i Seattle.   Janice og Gordon hadde to barn omtrent på alder med Hilde og Haralds.  Det var en fordel å kjenne hverandre når man senere skulle gjennom vanskelige forhandlinger.
            På messen var det møter med Northsport og enkelte av Helly-Hansens forbindelser.  Der hadde også Harald møte med Jim Mitchell om hvordan markedsføring for Norwegian Ski Council kunne skje kommende sesong. 
            Hos HH US var det møter med produksjonsledelsen og med produktutvikleren, rundt spesifikasjoner, nye modeller og utfordringer på strikkesiden.  Helly-Hansen US var i ferd med å vokse hurtig basert på lisensene fra LIFA. 

            Superundertøy ble kontrollert og pakket hos LIFA i Krokstadelva gjennom det meste av 1983.  Men etter hvert ble dette faset ut.  Da økte fokus på de andre produktene.  Det var fortsatt arbeid for etterkontroll og pakking, og Inger hadde nok å gjøre på lageret.   

            De store vintersportsmessene var viktige for LIFA.  LIFA hadde egen stand på ISPO i München, den var som tidligere år del av en fellesstand i regi av Norges Eksportråd.  NSC sørget for felles aktiviteter. 

            Et av møtene på messen i 1983 var med Magros Aps i Danmark, ledet av Erik Thomsen.  Magros var blitt LIFAs agent på Grønland.  Det førte til at LIFA i en periode solgte en oppvarmingsdress til hver fjerde innbygger på Grønland. Oppvarmingsdressen ble også levert i spesialfarge til Godthaab Byorkester, de brukte den som uniform.  I København kunne man møte på grønlendere i LIFA oppvarmingsdress på bytur.  Det var ikke noen billig oppvarmingsdress, og dette salget var et godt bidrag til omsetningen i LIFA gjennom et par år. 
            På messen denne gangen ønsket Erik Thomsen ny farge på bærestykket på oppvarmingsdressen, og valgte ut et lite sortiment skidresser og gensere som han ville presentere sine kunder.  LIFA ble enig med ham om å slutte å benytte Kongelig Grønlandske som distributør, og selge direkte til Nuuk Sport, som sto for det mest av salget.  Magros fikk 3% av salget til Nuuk Sport og 8% av salg utenom Nuuk Sport.

Drift uten Superundertøy i egen bedrift 

            Kommentarer til regnskap for første halvår 1983 i LIFA forteller om endringene som ble gjort. 
            Gjennom første halvår ble beholdningene redusert med ca 1,2 millioner kroner, mens gjenværende beholdninger ble nedskrevet med ca kr 300.000, til sammen en reduksjon i beholdningene på 1,5 millioner kroner.  – Produksjonen av undertøy fortsatte i Krokstadelva ut 1. kvartal.  Leieproduksjonen i Portugal opphørte i praksis ved nyttår, men pr utgang av 1. halvår var de siste plaggene ennå ikke mottatt i Krokstadelva, til tross for at de var meddelt ankommet Norge.  Tollklarering tok sin tid.  Resultatet for undertøyproduksjonen i avviklingskvartalet medførte et tap på kr 245.000.  Dette skyldtes nedskrivning av varebeholdningene. 
             Halvårsregnskapet for LIFA AS viser et driftsresultat på kr 229.252.  Dette inkluderer kr 500.000 i lisensinntekter som var inntjent annet halvår i 1982, men som ble fakturert  i 1. halvår1983 

            Strikkeriet og Produktutvikling var lønnsomme avdelinger.  Dette var som forventet.   Disse inntektene var tenkt å være bærebjelken de nærmeste årene, mens bedriften skulle omstilles. 
            Produksjon og salg av sportskonfeksjon hadde lavere omsetning enn budsjettert, og dekket ikke kostnadene sine
            Playtex var nå grunnlaget for å opprettholde en salgsstyrke på to selgere og en reisende salgsleder. Disse skulle også bringe salg av sportskonfeksjon og Reebok sko opp til et volum som gjorde hele salgsavdelingen lønnsom. Harald skulle være aktiv i denne utviklingen. 
            LIFA-kolleksjonene for 1984 ble lagt om, og en strategi med utgangspunkt i aerobic/danse-moten ble trukket opp som supplement til ski- og treningsdresser.

Utleie og flytting

            Fra høsten 1983 ble hele andre etasje i fabrikkbygningen leid ut til Buskerud Fylkeskommune for 5 + 5 år.  Med det var husleiekostnadene for LIFA redusert, mens Eiendomsselskapet beholdt sin lønnsomhet.  Fylkeskommunen innredet lokalene til skole på egen regning. 
            Lokalene ble benyttet av Gjerdes Handelsskole til undervisning på videregående trinn, med en klasse på hvert av de tre årstrinnene. 
            Det medførte at kontoret først ble flyttet til spisesalen i kjelleren. Da funksjonærboligen kort tid senere ble ledig flyttet kontoret dit.  Kontoret besto da av Else, Anne-Lise og Harald.
            Med redusert antall ansatte flyttet handelsavdelingen også til spisesalen i kjelleren. Jonn Arne Horpen tilrådte som salgsleder 1. september 1983.  Han overtok etter at Jostein Kretz en stund tidligere hadde sluttet. 

Ekstern kunnskap inn i styret 

            Tidlig i 1983 begynte overføring av aksjene i LIFA AS – Joh. Mikkelsen til Harald og Jon.  Fra da av var det de som var generalforsamling, mens styret fortsatte som før, med Mikkelsen som styreleder, Jon og Harald som styremedlemmer.  Imidlertid var det behov for impulser fra erfarne forretningsfolk.  
            De begynte å lete etter to fagpersoner som kunne bistå styret som konsulenter, men delta i styremøtene som om de var styremedlemmer.  Dette for å få tilgang til kompetansen, uten at rådgiverne ble ansvarlige for styrets beslutninger. 
            Etter en tids leting lyktes det styret å få med seg to styrekonsulenter.  Ønsket var å få med et uoffisielt styremedlem som hadde bred forretningsmessig erfaring, og et medlem med solid teknisk bakgrunn.  Jan Røkaas var daglig leder i Seeberg & Nielsen A/S.  Han hadde eksterne styreverv fra før.  John Mork var teknisk direktør i Viking Mjøndalen, med erfaring fra styringsrutiner i store selskaper. 

            Den 14. november 1983 ble det første styremøtet med de nye deltakerne gjennomført.  Det første møtet ble en introduksjon til bedriften.
            De første 9 månedene av 1983 viste en klar tendens:  Etter at kostnadene var tilpasset fremtidsplanene, viste avdelingene strikkeri og produktutvikling  positivt resultat.  De fikk sine største inntekter fra Helly-Hansen og Northsport.  Altså salg av metervare og royalty-inntekter
            Salg av sportskonfeksjon og Playtex lå 30 % bak budsjettet, med ulike begrunnelser. Det førte til underskudd i begge avdelinger.  Det samme var tilfelle i konfeksjonsavdelingen – med lavt salg ble det korte serier og ineffektiv drift. 
            Konklusjoner skulle treffes i neste møte, når Mork og Røkaas hadde kunnet fordøye det første inntrykket av bedriften.
            Den 14. desember møttes styret igjen.
Referatet fra møtet viser:
            Ambisjonene for 1984 ble å la driften nærme seg balanse uten bidrag fra produktutvikling / lisensiering
            Playtex skulle drives i 1. kvartal etter gjeldende budsjett.  Hvis budsjettet ikke ble nådd ville nedleggelse bli vurdert i første styremøte i 2. kvartal. 
            Konfeksjonsavdelingen skulle analyseres for mulige innsparinger. Data for vurdering av fremtidig drift ville bli fremlagt på neste styremøte.
            For 1984 ville avdeling Produktutviklng/lisensiering” brukes som Fellesavdeling.  Denne avdelingen skulle belastes utgifter som ikke kunne fordeles
            Lånet i Industribanken gjennom Industrifondet – kr 1.000.000 med rente 11,5% var satt inn på konto i Kreditkassen til rente 12%.  
            Styrekonsulentene fikk forklart prinsippene i avtalene mellom:
–          LIFA A/S og Helly-Hansen A/S
–          LIFA A/S og Fletcher, Canada
–          LIFA A/S og  Joh. Mikkelsen Inc. (USA)
–          Joh. Mikkelsen Inc. og Helly-Hansen (US) Inc, USA.

Plan for vekst i 1984 

            Høsten 1983 begynte planlegging av trend-show for messene i München og Las Vegas våren 1984.  Norwegian Ski Council ville få støtte på kr 300.000 til dette, mens totalbudsjettet ville bli på kr 950.000.  Det ville bety at trendshowet ville øke deltakeravgiften med  20%.  
            Trend-showet kom til å bli så vellykket i München, at Eksportrådet og bedriftene i løpet av uken etter finansierte å ta med showet til utstillingen i Las Vegas.  Klærne ble vist av åtte konkurranseturnere, flere var Norgesmestre. De danset til en moderne utgave av Griegs ”Dovregubbens Hall”.
            Trendshowet ble av mange tilskuere utropt til det beste showet i byen den uken – det var nok en overdrivelse. Men showet trakk kunder til den norske standen, og det hjalp salget for Helly-Hansen og Northsport (mange kanadiske kunder besøkte Las Vegas i tillegg til de regionale messene i Canada). 

            Læringen fra 1983 ble benyttet for å legge konkrete planer for driften i 1984, spesielt på salgssiden.  Det ble presentert i styremøte den 18. januar 1984.   Omsetningen av Playtex var kr 100.000 svakere enn budsjett.  Omsetningen av sportsbekledning hadde hatt godt salg etter nyttår.  Administrasjonen hadde lagt fram planer for mer aggressiv markedsføring.  Styret ba om at ledelsen i neste møte skulle legge fram forslag til reduksjon i antall modeller.  Dette for å øke effektiviteten.  

            Etter innkjøp av brukte computerstyrte strikkemaskiner fra USA tidlig i 1984, ble flytting av strikkeriet til større lokaler vurdert, men ikke gjennomført.  De eldre små maskinene ble demontert og satt på lager.  Det ga plass til de nye maskinene. 

            Styremøte 15. februar 1984 traff to beslutninger:

1.      Konfeksjonsavdelingen ser ut til å ha bedret sine muligheter for i fremtiden å nå et akseptabelt driftsresultat.  Dette som en følge av konsentrasjon om bare to produktgrupper.  Styret vil følge utviklingen videre nøye.
2.      De innkjøpte strikkemaskiner er undervegs.  Det ble besluttet fortsatt å drive i nåværende lokaler i Mjøndalen.  Eventuell flytting av virksomheten vurderes i løpet av høsten ’84. ” 

            Den 8. mars 1984 besluttet LIFA å registrere varemerket LIFA i Australia.  Bryns patentbyrå fikk oppdraget, og det ble gjort i samråd med importøren i Australia, David Biggs, som på den tiden var i Norge for å møte sine norske leverandører av skiutstyr. 

            Våren 1984 deltok LIFA både på ISPO i München og SIA i Las Vegas.  Eli-May hadde det fulle ansvar for kolleksjonene, både hos LIFA i Norge og hos Northsport og HH (US). 

            På ISPO i München deltok Jonn Arne Horpen og Harald som selgere, mens Eli-May var der som designansvarlig for å forsvare årets kolleksjon overfor distributører og enkelte detaljister som kom innom.  Viktigere var det for henne å fange opp trendene på alpinsiden – de ble gjerne toneangivende for neste års kolleksjon. Dette året hadde hun følge av Reidun Heyerdahl, som var leiet inn som designer.  
            Jonn Arne og Harald kjørte bil, slik at de kunne ha alt utstillingsmateriell inne i bilen.  Det sparte transportkostnader, og tillot endringer helt til siste time før avreise.

Rendyrking av sport og fritid 

            I rapport til styret 25. april 1984 forelå regnskap for første kvartal.  Strikkeriet hadde litt bedre resultat enn budsjettert.  Produksjon av sportskonfeksjon hadde en større omsetning enn budsjettert, men både material- og lønnskostnadene var vesentlig større, så avdelingen gikk med et lite tap. Til gjengjeld gikk salg av sportskonfeksjon bedre enn budsjett, både for omsetning og resultat.
            Omsetningen av Playtex ble bare 2/3 av budsjett, med et betydelig underskudd før renter og avskrivninger. 
            Det budsjetterte overskuddet fra produktutviklingsavdelingen var spist opp av avdelingens egne kostnader
            Likviditeten var god, med kr 1 mill innestående på konto.  Denne reserven ville bli redusert i 1984 gjennom at lisensinntektene fra USA skulle benyttes til å nedbetale dollarlån.  Ved det unngikk bedriften valutarisiko i denne perioden.   

            Styremøtet den 30. april 1984 håndterte årsregnskapet, og bekreftet at revidert avtale med Helly-Hansen A/S var signert.  Ny leiekontrakt med LIFA Eiendomsselskap A/S ble godkjent, etter at skolen var flyttet inn. Det siste punktet dreide seg om driften: 
            Det dårlige resultat i Playtex-avdelingen medfører at vedtak før nyttår blir satt i kraft.  Avdelingen legges ned så snart som mulig.
            Kostnadene begrenses, og kapasiteten overføres til salg av produkter som passer inn under ”Fritid”, som er LIFAs kunnskapsområde.  Det legges til rette for forsert vekst innen dette området resten av 1984.” 

            Lifa varslet Playtex om at selskapet hadde underbalanse, og ikke kunne sitte med lageret.  De reagerte hurtig.  Arthur Hurum A/S hadde i mellomtiden mistet representasjonen for Triumph.  De hadde startet eget importselskap i Norge.  Nå fikk de tilbake Playtex

LIFA i Australia 

            Våren 1984 ble Mikkelsen og Edith sendt på rundreise for å besøke viktige kunder.  Det begynte i Australia, videre via Fiji og Hawaii og Los Angeles før hjemreise derfra.  Turen tok to måneder.  I Australia besøkte de LIFAs mangeårige importør David Biggs, og fulgte opp registrering av varemerket. 
            Skimiljøet i Australia er ikke så stort, men det finnes skisteder, og et marked for LIFA.  Likevel ble Mikkelsen overrasket en dag midt inne i det varmeste og mest øde av Australia.  De var på bussreise, og bussen stanset for lunsj ved en liten kafe.  Det satt bare en mann der inne fra før, så Mikkelsen og Edith kom i snakk med ham.  Han forsto de var fra Norge, og spurte hva de drev med.  Mikkelsen viste ham visittkortet sitt, hvor det sto LIFA-logo, og hans navn.  Den fremmede spurte da:  ”LIFA, like the underwear?”   Da ble Mikkelsen imponert over hvor sterkt varemerket var blitt.

Omstilling til offensiv distributør

            I begynnelsen av mai 1984 ble planen lagt for høstens salgsmateriell i Norge, både vintersport, aerobic, fritidsmote og Reebok
            Denne våren ønsket Reebok at LIFA skulle satse mer på løpeskoene, og dekke hele deres sortiment i Norge.  Jonn Arne Horpen solgte inn et lite antall skopar i 35 forretninger  for at de skulle få reaksjon på produktet.  Resultatet den høsten ville være grunnlag for videre satsing.

            Den 10. juli 1984 møttes alpinisten Toril Førland med Per Erik Bjørklund og Harald i Skjærhalden på Hvaler for å enes om felles pressekampanje for LIFA.  Toril og LIFA hadde da allerede samarbeidet en stund.  Hun var den beste norske profesjonelle alpinisten i USA på den tiden, og hadde 5 ganger vært profesjonell verdensmester.  Det var i den perioden alpinister som ville tjene på idretten sin deltok i proff-konkurranser i USA.  Senere ble det jo mer penger i amatør-rennene.           

            Mot slutten av 1984 mente eierne av LIFA at det var usikkert når selskapet kunne tjene inn underbalansen.  Derfor ønsket de å løse dette ved å selge maskinene til et leasing-selskap, og leie dem tilbake.  Dette ville gi en rente litt over bankrenten, men sørget for at balansen ble positiv.  Eierne trodde på endringene som ble gjort på sport- og fritidsklær, og på fremtidige inntekter fra royalty.  Dessuten var omsetningen på strikkeriet sikret med fornuftig margin flere år framover.  Leasingavtale ble inngått med Lefac i slutten av 1984.

Offisiell Reebok-importør

                LIFA kjøpte Reebok-sko gjennom den danske importøren som også hadde ansvar for Norge.  Tidlig i september 1984 fikk LIFA beskjed om at importøren i Danmark hadde sagt fra seg rettigheten for Norge.  Dermed ble LIFA direkte kunde av Reebok USA.  Det var 4 måneders ledetid for bestillinger, i praksis var det to hovedsesonger med hver sin leveringstid.
            Den 25. september var Harald i Boston for å møte ledelsen i Reebok USA Ltd. Første møte var med Brian F. Igoe som var produktsjef for løpesko.  Han gikk gjennom de enkelte brukergruppene og hvilke sko som var ment å dekke deres behov.  Tilstede var også Susan Pezzant som var designer og Product Manager for bekledning.  Fokus hos Reebok var på tennis og løping.
            Angel Martinez var markedssjef, han introduserte også produktsjefene for aerobics og for tennis.
            Det viktigste møtet hos Reebok var med President og hovedeier Paul Fireman.  Paul Fireman fortsatte som hovedeier helt fram til han solgte selskapet til Nike mange år senere. Visepresidenten Jim Barclay deltok også i møtet.

            Harald kom til Reebok fra korte møter i Seattle og Montreal.  Dit reiste han fra New York.  Han hadde avtalt å møte Otto Kazil på garnmessen i New York 19. september.  Sammen fikk de oversikt de ulike leverandørene av polypropylen og polyester-garn.  Det var mange tilbydere, men det var forskjell på kvalitetene de tilbød. 

            Tilbake i Norge bragte Harald informasjonen fra Reebok videre til Per Arne, selgerne og Inger.  Det var de som måtte følge opp resultatene fra møtene i Boston.
            Ingers roller ble fra da av:  Produktsekretær Reebok, ansvar for lager og ekspedisjon, og ansvarlig for produksjonsplanlegging. 
            På dette tidspunkt var LIFA vel etablert som Reeboks representant i Norge. Men Reebok forventet stor innsats for å bygge markedet.  På aerobics var Reebok suverene, men det var fortsatt en ny aktivitet i Norge.   På løping ble Reebok en utfordrer bak Adidas og Nike.

Overgangen til drift uten Superundertøy og lisensinntekter

            Den 11. februar 1985 valgte Jon og Harald å stifte selskapene Micotec AS og Johmi AS.  Dette for å la LIFA AS bli et rendyrket selskap for produktutvikling av LIFA Undertøy og for metervareproduksjon.
            Micotec AS ble et salgsselskap under ledelse av Jonn Arne Horpen.   De skulle selge sportskonfeksjon under varemerket Micotec, som ble registrert samtidig, og selge Reebok sko i Norge.  Else Winther fulgte med til Micotec sammen med selgerne.
            Johmi AS overtok produksjon av sportskonfeksjon.  De gjenværende ansatte i konfeksjonsavdelingen i LIFA AS ble overført dit.  Anne-Lise Ågren var daglig leder den første tiden.  Da hun sluttet for å begynne hos Bergesen-rederiene overtok Eli-May Solberg som daglig leder.

            Den 9. mai 1985 ble LIFA AS Joh. Mikkelsen fusjonert inn i Helly-Hansen AS, som samme dag ble fusjonert inn i Nora Industrier AS.  Se mer om dette i kapitlet  ”12 BRUDDET MED HELLY HANSEN” .