Kap. 16: Johan M. Mikkelsen og familien

Tekst: Harald Mikkelsen
Fotos: Familien Mikkelsen (der ikke annet er oppgitt)
Tilrettelagt av: Magne Grønvold NE
Februar 2017

Elisabeth, Jon og Harald kommenterer:
            Johan M. Mikkelsen var glad i familien.  Det at pappa hadde som mål å bygge og drive sin egen fabrikk hindret ikke at familien var viktig for ham.  Han besøkte foreldrene i Harstad så ofte han kunne.   Han forsøkte å holde kontakt med søsknene og deres etterkommere, selv om de fleste ble fjernere med årene.  Etter hvert ble det søsteren Solveig med mannen Martin og nevøen Svein Martin Kittilsbråten som han hadde tettest kontakt med.  Han holdt også god kontakt med søsteren Karen og hennes døtre, og med storebror Harald og hans datter. Disse kjente også vi barna godt.
            Som barn opplevde vi at eldre søskenbarn kom på besøk for kortere eller lengre tid, til stor glede for ham og oss.  Det gjorde at vi opplevde å tilhøre en stor familie.  Riktignok var de fleste nesten en generasjon eldre enn oss, han var den yngste i barneflokken, og fikk sitt første barn da han var 35. 

            Da vi var små barn arbeidet han mye.  Organisasjonslivet tok også mye tid.  Så oppdragelsen var i hovedsak overlatt til mamma. Men han justerte retningen,  grep inn når han mente det var nødvendig.  Ikke med kraftige utsagn men ved å rettlede oss. 
            Siden vi fikk lite tid med ham brukte han tiden med oss bevisst, mest i helger og ferier. Han tok oss på turer i skogen vinter og sommer.  Enkelte ferier var i hotell eller hytte på vinterfjellet – da hadde vi hans fulle oppmerksomhet.   

            Fra 1954 hadde familien hytte på Tjøme, fra 1964 på Veierland.  Sommersesongen på hytta ga mye tid sammen, ofte i aktiviteter rundt hytta, men også rundt i skjærgården.  Han badet helst når det ikke var så mange tilstede.  Det var mamma som lærte oss å svømme, for hun og vi barna var på hytta det meste av skoleferien.  Han kom i helgene og noen nesten hele uker.
            Vi ble oppmuntret til å drive med sport, han bidro gjerne til å organisere det, men hadde sjelden tid til å følge opp selv.  På hytta hadde vi kule for kulekast og turnringer i et tre, og det ble lengdehopp og badminton. 

            Da mamma ble syk på 1960-tallet tok han seg aktivt av de som bodde hjemme, Elisabeth og Jon.  Da også Elisabeth flyttet ble Jon eneste barn hjemme.  Pappa fulgte opp Jons aktiviteter, og trakk ham med i bedriften. De drev strikkeriet om kveldene.  Vi to andre var da satt på de spor han mente vi burde følge.  Og som vi fulgte.  

            Pappa skapte trygghet og lun humor i hjemmet.  Han ga oss gode opplevelser i det nære og på reiser.  Vi opplevde alltid at han var glad i oss og ønsket oss vel, selv om han brukte mindre tid med oss enn hva vi tror at vi har brukt med våre barn.  Det skyldes mest utviklingen i samfunnet for øvrig. 
            Samtidig ble vi preget slik at vi fulgte de sporene han la opp til.  Vi har vært bevisste på å ikke gjøre det samme med våre barn, selv om vi har gitt dem impulser underveis.