Kap. 3: JOH. MIKKELSEN TRIKOTASJEFABRIKK FRA START TIL 1950

Tekst: Harald Mikkelsen
Fotos: Familien Mikkelsen (der ikke annet er oppgitt)
Tilrettelagt av: Magne Grønvold NE
Februar 2017

Sammendrag

            I 1945 etablerte ekteparet ”Firma Edith Melsom Mikkelsen”  som startet med forsiktig produksjon av babyklær ved hjelp av hjemmesyersker.  Bedriften ble drevet fra leiligheten de bodde i.
            I 1946 restaurerte Johan Mikkelsen brukte maskiner han fikk kjøpt billig. På sommeren sa han opp stillingen hos Palm og etablerte ”Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk” med varemerket ”LIFA”.  Fra starten var det ca 14 ansatte i de trange lokalene i Havnegata på Tangen i Drammen.  Produksjonen omfattet babyklær og undertøy til damer.  Første faktura fra bedriften ble sendt 5. november 1946.
            Oppstarten ble delvis finansiert av firmaet Arthur S. Andersen i Oslo, som ble ledet av Jan Andersen.  Dette gjorde det mulig å bestille nye maskiner fra England.
            Da nye strikkemaskiner kom i 1947 ble det for trangt, og bedriften flyttet til Tråkka i Krokstadelva. Disse lokalene var større, men også dårlige.  I 1948 kjøpte Mikkelsen tomten ”Sagjordet” i Krokstadelva, og bygget fabrikkbygning med leilighet for han familie.  Driften flyttet dit i romjulen 1949.  I 1951 fulgte bygging av en funksjonærbolig, og i 1957 bygging av enebolig til familien Mikkelsen.  

Firma Edith Melsom Mikkelsen 1945-46

            Ediths foreldre var Julie Ingeborg og Eskild August Nilsen.  Julie Ingeborg født i 1894 var datter av Inga og Alfred Henriksen.  Alfred drev egen smie-virksomhet i Drammen.  Julie var nest eldst av ni barn.  Eskild ble født i Lilla Edet i Sverige i 1892.  Kort tid senere flyttet familien på fem til Norge.  Faren var August Nilsson, moren Anna Maria Nilsson. Han hadde en søster, og en fetter som var blitt adoptert inn i familien. 
            Edith ble født 27. februar 1921 hjemme i Arupsgate 4 i Drammen.  Hun vokste opp som enebarn, men var mye sammen med  kusinene Ingse og litt yngre Berit.  I tillegg hadde hun mange gode venninner og venner. Senere flyttet de til Danvikgata på Strømsø.  Hun gikk middelskole og husmorskole.  Med tanke på å bli sykepleier gikk hun 1-årig samarittkurs ved Drammen sykehus, men ble likevel ikke sykepleier.   Hun arbeidet som ekspeditør hos Gullsmed Olsen, og senere i Werners Glassmagasin, der faren var vaktmester.  Da hun møtte Johan gikk hun ved Grostølens handelsskole.  Hun og Johan var enige om at hun skulle være hjemmeværende etter at de giftet seg.           .

Da freden kom i 1945 søkte Johan om plass ved ingeniørskolen han hadde lest ved i Leicester, de planla å være der begge to.  Han fikk skoleplass. Men tillatelse til å ta valuta ut av landet fikk han for sent, så han måtte si fra seg plassen. 
            Den videre planen var at de to skulle flytte til Harstad og etablere en trikotasjebedrift der.  Da det nærmet seg tiden for å realisere planene, forsto de at etterkrigstidens byråkrati ville bli et problem.  Nærhet til de viktigste markene pekte også i retning av å etablere seg i Drammen. 
            Da beslutningen var tatt, ønsket de å komme i gang så snart som mulig. Men  de hadde ikke midler til å starte på alvor. Dessuten kunne ikke Johan begynne konkurrerende virksomhet mens han var ansatt hos Palm. 
            Edith var hjemmeværende, så hun registrerte Firma Edith Melsom Mikkelsen.  Hennes far Eskild Nilsen fikk kjøpt avskjær fra klippesalen fra en av bedriftene i Drammen, og de forberedte enkel produksjon av barneluer, som kunne sys sammen av små tøybiter.  Johan formet mønstre, og viste hvordan luene skulle sys sammen

            En annonse i lokalavisen etter hjemmesyersker ga svar fra husmødre som hadde egen symaskin, og som ville tjene litt penger. Etter hvert produserte de også andre plagg, som babyskjorter, bleier, trøyer og sparkebukser.  Plaggene ble solgt til babyforretninger i Oslo og Drammen.   I løpet av ni måneder var startkapitalen på kr. 750 økt til kr. 3.000.

Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk etableres

            Johan hadde i løpet av tiden i Drammen tatt handelsbrev etter kurs på Grostølens Handelsskole.  Nå så han at tiden var inne for å starte sin egen bedrift for alvor.
            For de etablerte bedriftene ble tilgangen til import av garn og stoffer gradvis bedre.  De begynte også å få tilgang til nye maskiner til erstatning for dem som var nedkjørt i løpet av krigsårene.  Johan fikk billig overta noen utrangerte maskiner når de etablerte bedriftene kunne kjøpe nye. Fritiden hans kostet ikke noe, og han var en dyktig reparatør. For få kroner skaffet han seg en liten maskinpark. De kjøpte blant annet tre gamle strikkemaskiner fra Christensen i Larvik, maskiner som Johan kjente godt fra sin tid der.  De ble gått grundig gjennom, og satt i driftsmessig stand.

            I juni 1946 ble bedriften Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk registrert og etablert i Drammen.  Da Johan var på registreringskontoret ble han spurt om hvilket varemerke bedriften skulle ha, men det hadde han ikke tenkt på.  Damen på registreringskontoret var hjelpsom, og spurte hvor bedriften skulle drive.  Han sa da at de hadde lokale på Tangen, men var i forhandling om en tomt i Lier.  Hun sa da noe slikt som: Lier — Lier fabrikker — hva med LIFA?  Slik ble det LIFA. 

            Det er ikke bevart dokumenter fra driften i Edith Melsom Mikkelsen.  Det er heller ingen åpningsbalanse i  Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk.  Begge virksomheter var personlige virksomheter,  (i dag ville de vært enkeltmannsforetak).  Bedriften var del av deres personlige økonomi.  Vi antar at virksomheten i det første foretaket i praksis ble videreført i det andre.

            Johan hadde ikke kvote for råvarer, siden bedriften ble en nyetablering. Men han visste at forbrukerne var så sultne på nye varer, at det var mulig å få solgt nesten hva som helst.  Myndighetene begrenset prisene ved å sette et tak på hvor mange prosent påslag bedriftene kunne ta etter dekning av materialer og lønn.   Så det var viktig å legge mye arbeid i produktene. Han kjøpte de råvarene som bedriftene med kvote ikke ville ha, og foredlet dem til etterspurte produkter.  Det var bare en fordel om det krevet ekstra mye arbeid.

            I Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk’s kasse-dagbok for juni-juli 1946 er første føring:
”11/6 Betalt husleie for 2 mndr  kr 60,- kredit kasse, debet husleie.”
Etter dette følger mindre poster som viser til vasking og forberedelse av de kummerlige lokalene til produksjonslokaler. 
            Virksomheten flyttet til Havnegata på Tangen, inn i to gamle kondemnerte leiligheter som Edith fikk tak i gjennom kjente.  Det var veggelus i leilighetene, så alt måtte vaskes og sprøytes med lusemiddel.  Den ene leiligheten ble strikkeri, den andre systue. De ansatte to damer og en mann på strikkeriet.  For å få sydamer, gikk Johan fra dør til dør hos hjemmeværende som hadde sluttet hos Palm. Edith sier i sin bok: ”Ingen sa nei til Johan når han smilte til damene, og snart var de 10 sydamene de trengte  på plass.”
            På denne tiden sluttet Johan hos Palm i Den Norske Trikotasjefabrikk A/S, og brukte all sin tid på å bygge opp bedriften sin.  Nå er Johan blitt selvstendig næringsdrivende og leder i egen bedrift. 
            Ansatte og forretningsforbindelser kjente ham som Mikkelsen.  Fra nå av omtales han også i forbindelse med bedriften som Mikkelsen.  Tilsvarende omtales Edith som Fru Mikkelsen.

Driften begynner

            Kassadagboken viser at Mikkelsen ofte reiste til Oslo den første tiden. Her møtte han mulige kunder, leverandører og andre han ville trenge forbindelse med for å komme godt i gang.  Han trakk på forbindelsene han hadde utviklet gjennom årene hos Christensen og Palm (Den Norske Trikotasjefabrik), og de som var etablert gjennom virksomheten ”Edith Melsom Mikkelsen”. 
            I denne perioden har han også gjort avtale med Jan Andersen.   Jan Andersen var eier og leder i Arthur S. Andersen,  og driver av Ajak Konfeksjonsfabrikk i Brumunddal.  Hans bedrift skulle være Oslokontor for Mikkelsens nye bedrift, og fungerte som salgsrepresentant i Oslo og andre steder de hadde salgsapparat. De første kostnadene til ”Oslokontoret” regnskapsføres i oktober 1946, senere kommer månedlige provisjonsberegninger.

            De innkjøpte brukte maskinene var etter hvert klare til drift. Opprusting av maskinene ble bokført med små utgifter til deler.   Resultatet må ha vært tillitvekkende siden de ble høyt verdsatt som sikkerhet for privat lån.  Regnskapet for 1946 viser:  ”12/9 Mottatt lån mot sikkerhet i maskiner 20.000,-”  Lånet var gitt av Arthur S. Andersen.
            Samme dag følger:  ”12/9   Mellor Bromley & Co Ltd, Leicester, Betalt forskudd for Interlockmaskiner £ 485 @ 20,02 + omk 4,85,   9.714,55”.  Lånet på kr 20.000 dekket forskudd til bestilling av to nye maskiner fra England, og driftskapital i oppstartsfasen.  Lånet ble økt med 3.000 i desember 1946, dette ble tilbakebetalt etter en uke, men lånt igjen i januar 1947. Det er vanskelig å se at bedriften kunne ha utviklet seg så raskt uten all hjelpen fra Jan Andersen og hans bedrift.

            Det oppsto behov for transport, derfor lånte han penger av sin svigerfar:”23/9 Eskild Nilsen, Danvikgt 8,  Drammen, mottatt lån av ham til kjøp av bil. 1.250.” og dagen etter: ”24/9 Kjøpt bil av John Johansen, Harstad, kontant. 2.480,-.” Bilen var ikke spesielt driftssikker, men den måtte duge.  På den første kjøreturen virket ikke bremsene.  Vi ser i regnskapet at det ble betydelige utlegg for å reparere   så den ble til å stole på. Og Mikkelsen måtte lære å kjøre bil. 

            Den første fakturaen kunne sendes den 5. november 1946,  til Thorleif Halvorsen, Oslo.  Regnskapet viser:  ”min fakt. fiks – 2%    352,43”.  I årets to siste måneder ble det solgt varer med fakturaverdi på kr 21. 440,-.  I samme periode kom de første lønnsutbetalingene med kr 1.954.  Vi har bevart ufullstendig regnskap for oppstartsåret.  Det meste dreide seg om restaurering av  gamle maskiner og forhåndsbetaling av nye maskiner.  I denne perioden kom også innkjøp av de første regulære råvarene.
            Med det var Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk på Tangen i Drammen i drift.

            Blant leverandørene de første månedene var Kunstsilkefabrikken A/S i Notodden, C.B. Barth  & Co i Oslo, H. Skramstad Farveri i Drammen, og Drammen Handelsbank.  Alle var forbindelser som fortsatte i tiår videre, og noen helt til 1985.
            Plaggene Lifa produserte ble solgt i dusin (pakker á 12).  Når vi ser på fakturaene i slutten av november 1946 nevnes følgende artikler:

Kundene var konsentrert om Drammen, Kongsberg, Tønsberg, Sandvika, Oslo, og byene i Østfold og Hedmark.  O. Sverkholt drev forretning på Jar i Bærum, og var en stor kunde de første årene.  Andre viktige kunder var:

–        Strømpemagasinet, Oslo,
–        Trygve Johansen, Brumunddal,
–        Th. Halvorsen, Oslo,
–        Susanna Kjøsterud, Oslo,
–        Maccohuset, Tønsberg,
–        Rundtom Trikotasjeforretning A/S, Drammen.

1947 – fra Tangen i Drammen til Tråkka i Krokstadelva

            Den 5. mars 1947 ankom de to første nye strikkemaskinene fra Mellor, Bromley & Co, henholdsvis  15” Interlock og 16” Interlock.   Med de nye maskinene og stigende omsetning ble de kummerlige lokalene for små og for dårlige.  Men det ville ta tid å få byggetillatelse, og å bygge fabrikkbygning. 
            En dag satt ekteparet Mikkelsen på trikken i Drammen.  Der kom de i snakk med Torstein Thorkildsen fra Krokstadelva. Mikkelsen kjente ham fra fagforeningskurset på Malmøya i 1935.   Kona hans, Agnes Thorkildsen, drev tobakksforretning i Krokstadelva.  Johan fortalte at de ventet flere store strikkemaskiner fra England, men at de ikke hadde noe sted å sette dem.  Torstein nevnte at slakter Larsen hadde ledige lokaler på Tråkka i Krokstadelva.  De reiste og så på lokalene, og fikk leie 1. etasje.  Larsen bodde i 2. etasje.  Den første tiden luktet det forferdelig av gammelt kjøtt, de overtok det gamle slakteriet. 

            Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk flyttet til Krokstadelva i juni 1947.   Den 30. mai 1947 viser regnskapet:  ”Betalt 2 mndr husleie i Krokstadelva 500,-”  Mikkelsen fortalte at de fleste ansatte ble med i flyttingen, men etter kort tid var nesten alle ansatte blitt lokale, bortsett fra Johan, hans svigerforeldre Julie og Eskild Nilsen og bestyrerinnen Mosse Sørli. Snart var kontorsjef Gösta Berling og kontormedarbeider også ansatt.  Svigerfaren Eskild Nilsen ble i bedriften til han gikk av med pensjon.
            De lokale syerskene, tilskjærerne og pakkerne var for det meste unge damer, fra 14 år og oppover. Ragnhild Amanda Kristensen begynte som 14-åring og ble i nesten fem år.  Hun sluttet for å gifte seg, og for å få sitt første barn.  Senere fortsatte hun i en annen tekstilbedrift i Nedre Eiker.  Jeg var heldig å få intervjue henne i hennes hjem i 2015.
            Lønn ble betalt ukentlig, og samlet lønn for en uke lå høsten 1947 på ca kr 900, og passerte kr 1.000 første uke i desember 1947.  Omsetningen økte vesentlig etter flyttingen til Krokstadelva. 
            I november 1947 fikk paret Mikkelsen sitt første barn, Harald. 

1948 Driften i lokalene på Tråkka 

På et bilde tatt av de ansatte, utenfor Larsens lokaler på Tråkka en gang i 1948 eller 1949, er det 19 personer inkludert Johan.  Bildene nedenfor har jeg fått av Ragnhild Amanda Gulhaugen (født Kristensen).

Bak fra venstre: 
Johan Mikkelsen, Berling, Mosse Sørli,  Julie Nilsen,  Mona Mikkelsen (gift Haugen), Ragnhild Amanda Kristensen (gift Gulhaugen), Grete Skjønberg, Åse Austad, Eskild Nilsen, Ragnhild Stenberg 

Foran fra venstre:
Randi Hansen,   ?     , Ingeborg Henriksen,  Ellen ? ,  Aud –,   ?   ,  ?  , Edith Bjurstrøm (gift  Sand)

Med bedre lokaler og lønnsom drift bestilte Mikkelsen flere nye maskiner.  Vi har ikke oversikt over alle maskinene som kom, men vi har bilder fra en reise til England i 1948.  Mikkelsen reiste sammen med Jan Andersen, eieren av Arthur S. Andersen.   Strikkemaskinene kom fra fabrikkene Mikkelsen hadde hospitert ved i 1937.  Det var  fornuftig å besøke fabrikken for å kunne spesifisere nye maskiner bedre, bli kjent med hva de kunne levere.  Maskinene måtte gi god økonomi og nye muligheter i produksjonen.

1949 – Bygging av fabrikken på Sagjordet 

            Mikkelsen ønsket å bygge egne lokaler, og hadde for lengst gitt opp tomten i Lier.   Slakter Larsen var interessert i å selge eiendommen, så Mikkelsen vurderte å kjøpe den og litt av den tilstøtende tomten mot sør. Tomten i sør tilhørte Krogstad Cellulosefabrik.
            Konsulent Jo Harbitz ble bedt om å gjøre en vurdering av bygningene. Harbitz konkluderte med at ombyggingen ville bli relativt dyr, men på grunn av omstendighetene (mangel på alt etter krigen) ville han ikke direkte fraråde det.  Ordføreren gikk inn for at Mikkelsen skulle få kjøpe tomten, men likevel ga eieren avslag. (En kuriositet:  40 år senere kjøpte Jon Mikkelsen den tomten og bygget et forretningssenter på den.  Den nye eieren var blitt villig til å selge etter påtrykk fra ordføreren.)
            Mikkelsen fikk forslag om å snakke med nylig avgåtte  kontorsjef på Krogstad Cellulosefabrik, Chr. Johansen.  Mikkelsen endte opp med å kjøpe ”Sagjordet” i Krokstadelva av Johansen. Tomten var på 7 mål.  Den kostet kr 22.000. 

              For å få til de nødvendige tillatelser bidro også kommunen med å bruke de kontakter de hadde.  Vi har kopi av et brev fra Ove Seip, Byråsjef i Boligdirektoratet, som den 12. oktober 1948 skrev til kommuneingeniør Leif Smeby i Nedre Eiker om ”Trikotasjefabrikken Lifa”.  Han innleder med:
            ”Jeg har mottatt Deres brev av 2/10 d.å., som jeg tillater meg å besvare privat fordi jeg går ut fra at en redegjørelse i mer udepartementale vendinger i dette tilfellet vil være mest hensiktsmessig. – –
             Jeg har undersøkt hvordan det ligger an med søknaden fra trikotasjefabrikken ”Lifa”.  Som De muligens kjenner til, arbeider vi når det gjelder byggetillatelser, i samråd med forskjellige presumptivt sakkyndige sentralorganer.   For industriens vedkommende med Industridirektoratet.
            Nasjonalbudsjettet trekker opp retningslinjene for hvordan de tilgjengelige materialer hvert år skal fordeles på de enkelte behovsgrupper.  Det finnes således også en ”kvote” for industrien, og det er Industridirektoratet som i realiteten avgjør de enkelte søknaders berettigelse innenfor denne kvote.  – –
            Ut fra dette resonnementet har Industridirektoratet ikke kunnet anbefale søknaden fra trikotasjefabrikken ”Lifa”, og så vidt jeg har kunnet forstå, er det svært få muligheter for at den kan anbefales til neste år.  Det er derfor neppe  noe mer å gjøre med denne sak.”

            Tidlig i januar 1949 tok Mikkelsen derfor igjen kontakt med konsulent Jo Harbitz i Drammen, for å få hans bistand til å få nødvendige tillatelser.  Han foreslår å bygge med kortere Siporex-blokker og jernbjelker som er frigitte materialer.  Da kunne bygget reises uten bruk av rasjonerte materialer. Harbitz følger prosjektet videre til fullføring.
            I ”Søknad om kjøpe- og brukstillatelse for bygningmaterialer og bygningsartikler til nybygg og nyanlegg” søker Mikkelsen om ”Fabrikkbygg samt råbygget til en leilighet”.  Antatte samlede bygge-kostnader ca kr 140.000,-, herav til materialer ca 70.000.
            Bygget skulle få bebygget flate på 468 m2  og brutto golvflate 568 m2.  Arbeidet var forventet å kreve 528 dagsverk.
            Byggetillatelse ble gitt 8. april 1949, med tilføyelse:
”Man gjør oppmerksom på at en eventuell byggetillatelse herfra ikke gjelder som tillatelse til å benytte de nødvendige rasjonerte materialer til dette bygget.  Tillatelse til dette må innhentes fra forsyningsnemnda i Nedre Eiker.” 

            I oppfølgende brev til Nedre Eiker Forsyningsnemnd den 12. mai 1949 sier Mikkelsen:    ”Vedlagt vil De finne skriv fra arbeidstilsynet samt anbefalingsskriv fra Nedre Eiker Kommune vedrørende det påtenkte fabrikkbygg.  Til orientering opplyses at bygningen vil bli oppført av urasjonerte materialer – jern er kjøp gammelt.  Det nyttes brukte forskalingslemmer, leid av muremester Karlsen.  Vi ber dem vennligst om å imøtekomme vår søknad.   Ærbødigst  JOH. MIKKELSEN TRIKOTASJEFABRIKK”
            Den 13. mai 1949 sender bygningssjefen i Nedre Eiker anmodning til Buskerud Fylkesforsyningsnemd om å godkjenne:  ”–Johan Mikkelsens søknad om tillatelse til å oppføre en fabrikkbygning av urasjonerte materialer, –”
            I august 1949 er arbeidene i gang.  Jeg tror tomten var gravd ut før sommeren.

Fabrikkbygningen

            Kjelleren ble bygget i helt armert betong.  I sør-vest var det kjeller i full høyde, med fyr-rom, dusj med badstue, garderobe.  (Dusjen var til disposisjon alle dager. På lørdager ble det fyrt opp i badstuen, og i timen etter arbeidsslutt var det forbudt for menn å gå ned i kjelleren – de som badet hadde klærne sine i garderoben og måtte gå via gangen.) 
            Deretter fulgte spisesal med noe lavere takhøyde, men ståhøyde for de fleste. Resten av kjelleren var råvarelager, og hadde ståhøyde for menn, men med betongdragere som stakk ned 30-40 cm, og som man måtte bøye seg ned under. De fleste av oss som hadde noe i kjeller-lageret å gjøre, har slått oss i svime her: ved å reise seg raskt uten å huske drageren.  Nordre del av kjelleren var ikke sprengt ut, men det var en knapp meter under taket ned til fjellet.  Dette ble kalt ”palten”, der mindre kurante varer ble lagt.
            I en periode på 50-tallet ble kjelleren rekvirert av sivilforsvaret.  Det ble bygget telefon-båser i lageret, og lagt inn mange telefonlinjer.  Det ble laget hull i veggen for bolter som skulle holde utvendige stålskodder for å sikre vinduene.  Så vidt vi vet, har aldri skoddene vært montert, men Harald husker en øvelse i lokalene.  Etter noen år ble kjelleren frigitt igjen, og telenettet frakoblet.
            Første etasje, som var fabrikken, hadde betong-gulv, mens veggene var bygget i Siporex.  Siporex er et produktnavn på porebetong (lettbetong, gassbetong) som fremstilles av vann, sand og kalk og består av 80% luft.  Blokkene var på størrelse med Leca-blokker.  De var så lette at de flyter på vann, er trykk-sterke, men svake for slag og boring.  Taket ble holdt oppe av betongsøyler i ytterveggene og inne i lokalet.

            I vest var inngangen, derfra gikk trapper ned til kjelleren og opp til annen etasje.  Til høyre fra inngangen lå ekspedisjonen, som rommet sluttkontroll, pakking, ferdigvarelager og vareutsendelse.   Det var et vindu inn til systua, som lå i øst.  Til venstre var kontoret.  Rett fram var systua, og lengst øst i systua var tilskjæringsbordene.  Øst for tilskjæringen var en lettvegg, og innenfor den var strikkeriet, med strikkemaskinene. Nord for systua var dør ut til lasterampen, og et rom for varemottak.  Her kom det tidlig inn en stor damp-presse som kunne presse både strikket metervare og ferdige plagg.  Og der sto vekten for å vurdere fraktkostnader for utgående varer.  Mange unge ble veid på den av Eskild Nilsen.

            Om vi gikk opp trappen til annen etasje, kom kontoret til Mikkelsen på høyre hånd, mens døren rett fram førte inn til leiligheten familien bodde i. Fra stuen var det dør inn til Mikkelsens kontor.  Stuen hadde en stor  peis, den var ikke fantastisk å brenne i, men den ble brukt.  Leiligheten i annen etasje dekket ca 40% av arealet i første etasje.  Resten var tak.  Den søndre delen av  taket var terrasse, med tregulv og rekkverk rundt.

            Leiligheten på  toppen var et godt sted å bo, men hadde noen sideeffekter.  Strikkeriet gikk fra klokken syv om morgenen til elleve om kvelden alle hverdager.  På denne tiden hadde maskinene felles elektromotor, som trakk rundt en remskive på en lang aksel som hang festet i taket.  Duren fra akslingen forplantet seg gjennom betong-taket til hele bygget.

            Fabrikkbygningen var klar til innflytting i romjulen 1949, slik at driften var der fra januar 1950.

            For naboene var nok byggingen av fabrikken en betydelig utfordring.  De var vant til at Sagjordet lå der som natur, det var ikke drift av jorden på den tiden.  Plutselig ble det skutt ut en stor byggeplass i fjellet, og sprengsteinen ble fylt ut mot sør for å danne gårdsplass på nedsiden av bygget. Det ble en høy bratt skråning, som gikk ned mot veien inn til familien Solvang.  Rett under skråningen holdt familien Sjønnegård til.  Det ble nok mørkere med fabrikkbygningen, men jeg tror ikke at de noen gang klaget.  Normark som bodde bak fabrikkbygningen var nok de som sterkest merket forandringen. 

            En gang rundt 1955 oppsto brann i lettveggen mellom sysalen og strikkeriet i første etasje.  Brannen oppsto på natten.  Elisabeth som da var ca 4 år gikk inn til foreldrene av en eller annen grunn, og da oppdaget de røyklukten (som antakelig vekket Elisabeth).  Familien skyndte seg ut av bygningen.  Mikkelsen gikk inn igjen for å ser hvor det brant, og for å ringe brannvesenet.   Brannen ble slukket, veggen måtte rives og bygges på nytt, og det oppsto en del vannskader. Familien kunne bo i leiligheten, og driften fortsatte etter en dag eller to.

To bolighus 

            I 1951 fikk bedriften tillatelse til å bygge en funksjonærbolig på tomten.  Det var et lite hus med kjøkken, soverom og stue i første etasje, toalett i kjelleren, to små rom og et lite kjøkken i  andre etasje.  Verksmester Lian bodde i hovedetasjen med sin kone og to døtre.  Fru Kolberg  og hennes voksne datter bodde i andre etasje. 

            I 1957 var tilgangen på materialer blitt så god at Edith og Johan bygget enebolig oppe på Sagjordet.  Den ble tegnet av arkitekt Hans Petter Evensen.  Mathias Døviken og en annen lokal snekker bygde huset
            Huset gjenspeilte nok lønnsomheten på den tiden, det ble en helt moderne bolig med full kjeller, og det maksimale tillatte antall areal, 150 m2. I tillegg var en sykkelbod på 15m2.  Denne ble noen år senere innredet som soverom.  Soverommene og våtrom tok liten plass.
            En stor del av huset var stuer, som var egnet for representasjon og privat selskapelighet.  Kjøkkenet fikk oppvaskmaskin, som ble koblet til varmtvannet fordi det ga kortere vasketid.  Da den beslutningen skulle treffes var Harald alene hjemme.  Han bestemte 10 år gammel at varmtvannet skulle brukes, og foreldrene visste det ikke.   De var imponert over hvor raskt oppvasken gikk, men Fru Mikkelsen var litt oppgitt over at vaskemaskinen slet på tallerkenene. 
            I kjelleren var et stort uinnredet rom i hele husets lengde, der sto et  bordtennis-bord som ble mye brukt. 
            Mikkelsen tok opp lån på 60.000 kroner i Eiker Sparebank for å bygge villaen, som fikk navnet ”Lifa 1”, med gnr. 37, bnr 292 i Nedre Eiker. 

            Da familien flyttet ut av fabrikkbygningen, ble hele andreetasjen frigitt, og tilskjæring flyttet dit for å gi plass til flere syersker i første etasje. Leiligheten var bygget med dette i tankene.  Gulvet var konstruert for å tåle lettere industri.