Kap. 5: 1960-årene – fokus på sportsklær

Tekst: Harald Mikkelsen
Fotos: Familien Mikkelsen (der ikke annet er oppgitt)
Tilrettelagt av: Magne Grønvold NE
Februar 2017

Sammendrag 

            Med 1960-årene kom krepp-nylon og revolusjonerte fritidsantrekkene.  Nå ble trenings- og  turdressene lette, elastiske og pustende. LIFA kunne endelig fokusere på sportsklær.
            Tidlig på 1960-tallet søkte Mikkelsen etter grunnlag for å lage sportsundertøy og babyklær som både ga varme og hindret fuktighet i å kjøle ned kroppen.  Et syntetisk garn, RhovylTM , ble brukt for å produsere sportsundertøy og bleiebukser.  Bleiebuksene ble oppgitt på grunn av for lav vasketemperatur.  
            Dette var starten på mange års arbeid for å finne en fiber som kunne holde kroppen tørr. 

            Norge kom med i frihandelsområdet EFTA, og tollmurene falt raskt mot disse landene. Avtalen ga mulighet for eksport, men åpnet det norske markedet for større produsenter i større markeder. Konkurransen ble tøffere.  Dette førte også til at grossistene prioriterte import.  På denne tiden begynte også detaljistene å bli organisert i innkjøps-kjeder.  

            I 1964 ble fabrikkbygningen utvidet til å bli nesten dobbelt så stor. Det ga rom for betydelig rasjonalisering av driften, og plass for vekst. I 1965 beskjeftiget bedriften 53 personer.  

            Ved inngangen til 1968 var bedriften utstyrt for å kunne levere store volumer av treningsdresser og skidresser i kreppnylon.  I januar 1968 lyktes Mikkelsen i å sikre en kontrakt med Sovjetunionen for å levere 50.000 treningsdresser.  Det tilsvarte nesten årsproduksjonen året før.  En betydelig del av ordren var levert da Sovjet invaderte Tsjekkoslovakia, og resten av oppdraget ble kansellert.  Dermed falt også opsjonen på en tilsvarende leveranse året etter bort. 

            Andre tiltak for å skape eksport ble satt i gang, med begrenset resultat.

Krepp-nylon

            Rundt 1960 begynte Mikkelsen å arbeide med fritidsklær i ”Crepe nylon”, etter hvert fornorsket til ”kreppnylon”.  Nylon var et varemerke for Du Pont Inc. (USA) som de benyttet for produkter av det syntetiske materialet polyamid.  Senere er ”Nylon” blitt generelt navn for polyamid-produkter. For å lage kreppnylon-garn blir oppvarmet flytende polyamid presset gjennom små dyser for å bli til tynne tråder (filamenter).  For bruk til elastiske klær blir de endeløse nylontrådene krøllet mens de enda er myke. Når disse fibrene blir tvunnet sammen til garn, blir garnet elastisk.  LIFA benyttet slikt kreppnylon-garn til å lage elastiske og slitesterke sportsklær. 

På den tiden var også knickers og skijakke i kreppnylon etablert i markedet.

            I 1966 avtalte Mikkelsen og Laila Schou-Nilsen at hennes selskap Splitkein skulle selge skidresser og treningsdresser fra LIFA under hennes varemerke. Produktene skulle  ha samme utførelse og pakkes i samme eske som LIFA selv solgte i andre markeder.  For skiene sine hadde hun salgsapparat som dekket sportshandelen i Sør-Norge.  Samarbeidet bidro godt til salget de første årene.  Dette samarbeidet varte til fra 1966 til 1974, da partene ble enige om å avslutte det.

Holde huden tørr 

            Tidlig på 1960-tallet søkte Mikkelsen etter grunnlag for å lage sportsundertøy og babyklær av et materiale som både ga varme og hindret fuktighet i å kjøle ned kroppen.  Han mente at materialet burde slippe fuktigheten gjennom til laget utenfor.  For idrettsfolk burde svetten havne i plagget utenfor, eller fordampe.  For babyer ønsket han at urinen skulle havne i bomullsbleien utenfor, og slik hindre såre rumper. 
            Han fant det PVC-basert materialet RhovylTM, og lanserte både bleier, babytruser og sportsundertøy i dette materialet.  Etter hvert så han at det ikke egnet seg så godt for babybleier. Materialet tålte ikke mer enn 40oC, og kundene var vant til å koke babytøy. Derfor trakk han snart tørrbleiene fra markedet.

            For idrettsfolk ble undertøyet oppfattet som bedre enn ull i enkelte situasjoner, men det var ikke godt nok for Mikkelsen.  Produktet ble med i en del år.  Erfaringene førte til at han begynte å lete etter et bedre egnet garn, av en fiber som passet bedre.  Dette var spiren til det som senere gjorde LIFA til et kjent varemerke i store deler av vinter-verdene

Fra beskyttet hjemmemarked til åpent EFTA-marked

            I etterkrigstiden hadde landene i Europa høye tollmurer for å beskytte egen industri.  Derfor var den innenlandske industrien godt beskyttet.  Og siden det var økonomisk oppgang i etterkrigstiden, med kunstig lav inflasjon, vokste innenlandsmarkedet i takt med tekstilindustriens kapasitet.  Det var greit å drive lønnsomt.  Mange fabrikker produserte produkter som lignet hverandre, men det var plass til dem alle.  Det var konkurranse om kundene, men mot andre bedrifter med omtrent samme kostnadsnivå, og samme seriestørrelse og teknologi.
            EFTA  (European Free Trade Association) ble opprettet i 1960 med Storbritannia som initiativtaker, og med Norge, Sverige, Danmark, Sveits, Portugal og Østerrike som øvrige medlemmer.  Fra 1962 begynte norske klesprodusenter å merke konkurransen fra store produsenter med store hjemmemarkeder. Konkurrentene fra de store EFTA-landene hadde større mulighet for spesialisering og stordrift.  Mange av dem hadde lang tradisjon for eksport, mens de norske produsentene i stor grad hadde betjent det lokale markedet.

            I de tidlige 1960-årene var grossister viktige for distribusjon av de fleste produkter rundt i Norge.  Produsentene solgte oftest direkte til de største forretningene, og i områder nær fabrikken.  Det øvrige markedet overlot de til grossistene.  Grossistene solgte varene parallelt med produsentens eget salgsapparat, og dekket alle de kundene som var for små til å bli betjent av hver enkelt fabrikk.  Siden grossistene kjøpte større partier av gangen, og kunne levere varer fra mange produsenter i samme sending, var de viktige både for de norske produsentene og for detaljforretningene.
            Med EFTA kunne grossistene inngå avtale om å være eneimportør i Norge for produkter fra større og spesialiserte virksomheter i andre land.  Både forretninger og forbrukere var nysgjerrige på varer fra leverandører i andre land.   Mye lå til rette for at de norske produsentene møtte motstand, og måtte tilpasse seg det å leve i et internasjonalt marked.

            Lønnsomheten i bedriften ser ut til fortsatt å ha vært god de første årene etter inntreden i EFTA.  Likevel begynte frafallet i bransjen å bli tydelig lenge før tollmurene i 1968 var helt fjernet for slike varer.
            De som skulle overleve måtte spesialisere seg, bygge merkevarer, og vurdere eksport. 
            Mikkelsen hadde forstått dette, og spesialiserte bedriften mot babyklær og idrettsklær.  Mens dette foregikk, videreførte Lifa produkter som golfjakker og gensere, og forsøkte seg på bredere kolleksjoner av dameklær. 

            Mikkelsen var en organisasjonsmann – og var aktivt med også i bransjeforeningen Tekstilfabrikantenes forening.   Sammen med Norges Eksportråd bisto bransjeforeningen  bedriftene for å benytte mulighetene det nye store EFTA-markedet åpnet.  Foreningen bidro med å skape felles arenaer for eksportsalg.  Enkelte år lyktes de med å lansere særnorske moter for hjemmemarkedet og eksportmarkedene. 

            Mikkelsen deltok i møter, og benyttet mulighetene bransjeforeningen ga.  Det førte til at han i 1968 deltok i en handelsdelegasjon til Moskva, og året etter til New York.   Etter hvert ble Norges Eksportråd en viktig støttespiller med deres felles-stands på internasjonale sportsmesser.

Utvidelsen i 1964 

            I begynnelsen av ’60-årene var varetilbudet fra utlandet blitt så godt, at konkurransen var merkbar.  Fortsatt var tollbeskyttelsen god nok til at det var greit å tjene penger.  Mikkelsen så mulighet for å utvide virksomheten.  Lifa hadde lyktes med mange produkter. Omsetningen av treningsdresser av kreppnylon utviklet seg positivt. 
            Mikkelsen ønsket ikke å snakke forretning hjemme.  Likevel husker jeg at han fortalte at han hadde samtaler med Harald Christensen i Larvik. Han eide den trikotasjefabrikken Mikkelsen var ansatt i på 1930-tallet.  De diskuterte muligheten for å slå de to bedriftene sammen, og flytte produksjonen fra Larvik til Krokstadelva. 

            Mikkelsen begynte å planlegge for vekst, og satte i gang utvidelse av fabrikkbygningen østover. Bygningen ble nesten dobbelt så stor ved utvidelsen på 640 m2.   Det ble plass til strikkeriet nede i en ny kjeller med full høyde. Nå hadde strikkemaskinene individuell drift, derfor ble duren fra maskinene bare overført gjennom gulvet.  Duren ble borte når maskinene sto rett på grunnen.  Det nye bygget fikk en stor sal i andre etasje for tilskjæreri og ferdigvarelager.  Den gamle leiligheten ble til kontor.
            I mars 1964 fikk Ingeniør Stener Sørensen i oppdrag å ta en verditakst på eiendelene i Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk.  Utbyggingen var i gang, og sto ferdig som råbygg uten innredning.   Den samlede bygningen ble verdsatt til kr 380.000.  Verksmesterboligen med grunnflate på 80 m2 til kr. 66.000, privatboligen til kr 140.000.  Maskiner og inventar ble verdsatt til kr 629.200 og kr 88.750.  Verdiene lå først og fremst i maskinene.  Men bedriftens verdi lå egentlig i selve virksomheten,   i Mikkelsens og de ansattes kompetanse og evne til å levere.  

            Det ble ikke enighet om verdien av Christensens bedrift i forhold til verdien av LIFA, så Mikkelsen fortsatte alene.

Medieomtale 1965 – 1966

            Mikkelsen brukte media for å bygge bedriftens posisjon i nærmiljøet, og deler av dette er bevart.  Derfor får han selv fortelle – gjennom sitater i avisartikler.

I en artikkel i DT&BB 5. november 1964 siteres Mikkelsen: 

            ”Nybygget, sier Johan Mikkelsen, kommer i første rekke for å få en rasjonell og effektiv gang i produksjonen,  ikke så meget for en utvidelse av kapasiteten, selv om vi selvsagt regner det som en naturlig følge.
            Stort sett er tilbygget klart, men vi kan ikke foreta noen omflytninger akkurat nå.  Vi er midt inne i den mest hektiske produksjonsperiode hvor vi ikke tåler noen forsinkelser.  Hele vår produksjon for sesongen er solgt forlengst – og først når vi så smått har dekket vår del av behovet, kan det bli aktuelt å flytte maskiner og utstyr til de nye lokaler.  Imens blir nytt spesialbygget utstyr i tilskjæreriet gjort klar.  Det blir i denne avdelingen rasjonaliseringen starter, og så vil de øvrige avdelinger komme i tur og orden.

SPESIALISERING
– Hovedartikler i dag?  
            Først og fremst sportstrikotasje.  Det er uomgjengelig nødvendig med spesialisering i dag.  Bedriftene må innstille seg på de nye markedsformer som varehus og innnkjøpskjeder betinger, gjennomføre omstillinger – og faktisk hver eneste dag ”føle markedet på pulsen”.

            Nettopp når det gjelder sportstrikotasje – idrettsantrekk, gymnastikkdrakter, turdresser, fritidsklær og skigensere – er det et felt hvor få står meget sterkt i dag.  Dette ikke minst takket være de norske vinter-toppidrettsmenn.  Det at disse bruker kreppnylon for eksempel i skøytetrikoter og langrennsdresser, gjør at også turfolket følger etter.  Og hvorfor ikke?  De nye metoder gir friluftsantrekk som er langt lettere, mer elastiske og behagelige på kroppen enn konvensjonelt antrekk, og de er normalt lunere og varmere enn det vi brukte i ”gamle dager” – hvilket nå gjerne kan bli i fjor.

KVALITET TELLER MEST
– Et hardt arbeidsfelt i trikotasjen i dag?
            Det er uhyre hard konkurranse, ikke minst fra østsonelandene.  Skjønt når det gjelder produkter fra øst (både i Europa og enda lenger øst) kan vi norske glede oss over at folk blir stadig mer kvalitetsbevisste.  Vi opplever hvordan den alminnelige kjøper vender ryggen til de ofte så uhyre billige østvarene og i stedet går noen kroner opp for å få det de vet er skikkelig kvalitet.  Og det er nettopp kvalitet og design som er vår styrke.  Den norske trikotasjeindustri står sterkt internasjonalt sett nettopp av disse to grunner – og det er en selvfølge for oss ved LIFA å søke å styrke det syn at norsk trikotasje betyr bare en eneste ting: Kvalitet. 

NYTT OMRÅDE
            De nye metoder har bragt med seg trikotasjevarer som får et anvendelsesområde langt videre enn man tidligere kunne tenke seg.  Fra fabrikken i Krokstadelva går det f. eks. nå regelmessig laminert trikotasje til konfeksjonsfabrikkene som skaper elegante og varme jakker og andre konfeksjonsplagg, og i år har bedriften lansert en nyhet som synes å ha alle forutsetninger for å bli en storselger: en turdress i krepp nylon, et antrekk som har nettopp de egenskaper man helst forlanger, enten man er kvinne eller mann, pike eller gutt.  Den er lett og ledig, ventilerende og varm. 

DET NYE
– Hvem er det så som skaper disse plaggene, som er bedriftens designer?
            Først og fremst bestyrerinnen, Åste Døviken, men vi benytter også freelance designere,  og mer eller mindre er vi alle ved bedriften med på å komponere det nye.

– Nytt i vinter?
            Vinterens nyheter er for lengst gamle her i huset.  Nå er det våren og sommeren som preger huset, og 15. januar skal vi ha vår kolleksjon for neste vinter klar.  Her kommer same-farvene sterkt (i dobbel forstand) inn i bildet.  Det satses på de friske tonene i samedrakten av norske fabrikker nå, og vi tror den skal vinne gjenklang både hjemme og ute.” 
b.b. (journalistens initialer)

– Andre nyheter?
            Ja, i år har vi i samarbeid med eksportavdelingen i vår bransjeforening gått inn for produksjon av en ny type genser som har fått betegnelsen ”Lap-look” og den har slått meget godt an både her hjemme og på det utenlandske marked.  Det er stor etterspørsel etter denne genseren, og vi kjører alt hva ”remmer og tøy” kan holde for å kunne effektuere alle ordres som strømmer inn fra nær og fjern.
– Og sportskonfeksjon er en god artikkel?
            Ja, vi har bare høstet gode erfaringer på dette område.  Jeg kan i farten fortelle at vi i fjor leverte drakter til det norske VM-laget i bandy, håndball-landslaget, Strømsgodset, Drafn, Mjøndalen osv., leveranser vi er stolte av og setter meget stor pris på. 
– Har De planer om ytterligere utvidelser?
            Nei, ikke foreløpig.  Vi har plass nok nå, men skal i nær fremtid foreta en del innvendige forbedringer slik at alt blir i takt med tiden og utviklingen.  Det nytter nemlig ikke å ”henge etter” i denne bransjen, slutter Mikkelsen.

– Vi kan tilslutt fortelle at Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk, eller bare LIFA, som folk flest sier,  i dag har 1500 kvadratmeters gulvflate, beskjeftiger 53 personer og er blitt en betydningsfull bedrift for Nedre Eiker kommune. 
 (Walle)

13. januar 1966 fører det ovenstående til en artikkel i ”Aftenposten”:

– Hvordan kan en forholdsvis beskjeden norsk bedrift i tekstil konkurrere med utlendingene i sport- og fritidsklær?
            ”Svaret er god kvalitet og tiltalende design, sier fabrikkeier Joh. Mikkelsen ved Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk i Krokstadelven i Nedre Eiker som i løpet av efterkrigsårene har utført ikke så lite av en industribragd innenfor tekstil.” 

– I 1946 startet Joh. Mikkelsen alene i en kondemnert leilighet på Tangen i Drammen.  Han måtte snart ha hjelp, og allerede i 1947 flyttet han til Krokstadelven, den gang i leide lokaler.  Men virksomheten vokste hurtig, og ny fabrikk, som senere er utvidet flere ganger, ble bygget.  Nu beskjeftiger Mikkelsen 53 mennesker, hvorav 45 er kvinner.
            ”Jeg skal ikke legge skjul på at det er kamp om markedene.  Når det likevel ikke er vanskelig å ”holde unna” for de ofte dumping-betonte øst-europeiske varer, kommer det av at publikum, i Norge som i andre land, stadig blir mer kvalitets- og designbevisste.  Vi har valgt ikke å spre oss på for mange felter, men har spesialisert oss på sports-og fritidsklær, samt visse spesialiteter for barn. 

            Hittil er ca 90 pst. av produksjonen gått på det innenlandske marked, men i de senere år har vi drevet eksport, mest for å analysere markedene.  Vi har fått bra innpass i flere land, bl. a. i Sverige, Østerrike, delvis også Amerika og Finland.  Nu har vi lagt grunnlaget for eksport, og selv om vi har mer enn nok å gjøre, vil vi forsøke å satse på ett land.  Jeg tror det er bedre enn å spre seg for meget, særlig fordi det koster å innarbeide seg og å følge opp med reklame og salg. 

            – Det vanskelige er å få til en ”fulltreffer” sier fabrikkeier Mikkelsen. 
Et team av oss arbeider med design, samtidig som vi benytter oss av konsulenter.  Selv om vi sender ut 150.000 ”plagg” pr år, samt babytøy, er det ”fulltrefferne” som gir grunnlaget for utvikling. Nu håper vi for øvrig å ha funnet frem til en ny kombinasjon som skal slå til, en såkalt bildress, bestående av 5 deler, badebukse, shorts, knickers, slacks og jakke i samme stoff.  Det er i likhet med alt det andre vi produserer, i typisk bruksklasse.  Det må for øvrig fabrikkvarer være hvis man skal kunne følge med i konkurransen”, sier fabrikkeier Mikkelsen.”

– Og de nye skidressene har slått godt an?
             Ja, de er jo i crepe nylon og er meget elastiske og behagelige, men mulig litt for tynne når vinteren er på det strengeste.  Vi har derfor lansert noe nytt, skilongs og skitopp i Rhovyl-garn, produkter som er meget varme og holder fuktigheten ute.  La meg i samme forbindelse nevne den nye babytrusen som vi har lansert i 100% Rhovyl-garn.  Den tar ikke imot noe som helst væte, og later til  å bli en meget god artikkel.  Vi er for øvrig eneprodusent av denne truse her i landet. 
– Ingen avsetningsproblemer å stri med?
            Nei, stort sett er det gått meget bra.  Ja, vi har sogar økt omsetningen i første halvår i år i forhold til i fjor, hvor vi for øvrig hadde et meget godt år. 
– Leveres produktene bare på det innenlandske marked?
            Nei, vi har leveranser til et stort antall land i Europa, med Østerrike som en klar topp.  Der har vi fått et meget godt tak på det hele, en kontakt vi vil forsøke å utbygge mer og mer. 
– Og fabrikklokalene i Krokstadelva er i takt med utviklingen for øvrig?
             Ja, vi har jo bygget ut og foretatt en gjennomgripende rasjonalisering, og nå fått en riktig fin ”flyt” i produksjonen, så selv om klimaet er blitt ”barskere” tror jeg vi kan se fremtiden lyst i møte, slutter Mikkelsen.  
            Vi kan til slutt fortelle at fabrikkbygget til Lifa ligger høyt og fritt til oppe i åskanten i Krokstadelva.  Etter de siste utvidelsene har bedriften en sammenhengende golvflate på 1.500 kvadratmeter, beskjeftiger ca 50 arbeidere, vesentlig kvinner, og er på mange måter en meget betydningsfull bedrift for Nedre Eiker kommune og vel samfunnet for øvrig.  
(Walle).

Driften på 1960-tallet

            Bedriften hadde nå en godt etablert ledelse. Kåre Kirkebø var ansvarlig for driften, men bidro også vesentlig i produktutviklingen.  Åste Døviken var bestyrerinne og ansvarlig for utvikling av nye plagg.  Svein Aslaksen hadde en tid hatt ansvar for økonomi og regnskap. 
            I 1966 kom Kåre Kirkebø til å følge konas ønske om å flytte tilbake til hjemstedet, og aksepterte tilbud fra Devold om jobb der.  I første del av 1970-årene flyttet familien til Risør hvor han forble som daglig leder i Akla Tekstil til han nådde pensjonsalder.
            Husdikteren på Lifa, som vi antar var Ruth Evensen, skrev om endringer i ledelsen i julesangen for julesamlingen i 1966

            Som erstatning for Kirkebø ansatte Mikkelsen bergenseren Arild Johannessen, som ble et par år.  Han klarte ikke helt å fylle plassen etter Kirkebø.  Økonomien ble svakere på slutten av 60-tallet.  Derfor valgte Mikkelsen å drive uten verksmester.  Da var han direkte involvert i alle prosesser i bedriften.  Formannen for tilskjærerne, gruppe-ledere i systua, strikkerne og mekaniker rapporterte alle direkte til Mikkelsen, og han fulgte tett opp.  Samtidig utviklet han ny metervare og søkte nye markeder.  

            ”Lap-look”, som var en bransjesatsing, førte til betydelig salg av gensere fra strikkemaskinen for gensere.  En av de ansatte ved bedriften, fru Haldis Aronsen hadde bodd 25 år i Karasjok og kjente samekulturen godt. Hun var konsulent for de tre LIFA-modellene vi ser på brosjyren under.

            Fra sommeren 1967 var Jon den eneste av barna som bodde hjemme.  Da involverte Mikkelsen ham mer i bedriften.  Han hadde jobb med å slå sammen tomme garnesker, og selge dem til en papirfabrikk.  Etter hvert tok Mikkelsen ham med i strikkeriet utenfor normal driftstid.  Dette var i en periode da salget av crimplene-plagg var større en produksjonskapasiteten.  For å øke produksjons kapasiteten drev de strikkeriet om kveldene.  De satte i gang strikkemaskinene og bandt sammen garnnøstene på maskinen med garnnøster på gulvet, slik at maskinen kunne kjøre dobbelt så lenge før den gikk tom.  Så gikk de hjem.  Ut over kvelden gikk de opp og ned hjemmefra for å kontrollere at strikkingen gikk som den skulle. 
            Da Jon sluttet på gymnaset, arbeidet han et år på strikkeriet. Senere, sommeren 1973, hospiterte Jon i tre måneder hos strikkemaskinfabrikken Stibbe, som Mikkelsen hadde gjort en generasjon tidligere. Jon begynte så studier ved Bergen Tekniske Skole. Slik ble han forberedt for sin oppgave som teknisk leder i LIFA.
Han flyttet til Bergen samme år som Hilde og Harald flyttet østover, så han overtok deres leilighet i Bergen.

Bedriften i 1968

            Mikkelsen hadde året før engasjert en rasjonaliseringsekspert for å skape rasjonell produksjon av treningsdresser.  Det hadde ført til at han kjøpte inn maskiner for en egen søm-avdeling for klær av krepp-nylon.  Forsikringsselskapet Norge gjennomførte en verdiregistrering i bedriften i april 1968.  Den gir oss et bilde av hvordan driften var organisert i bygget:
            ”Kjeller:  Den østlige del av kjeller er nyttet til veveri (strikkeri) hvori er installert 13 rundstrikkemaskiner.  For øvrig er kjeller i vestlig retning innredet til stofflager, spiserom, garderobe, fyrrom, gang og badstue.

     1. etasje: Er fra øst innredet til tilskjæreri systue presserom, pakkerom, butikk og spisesal.

     2. etasje: Er innredet til systue, ferdigvarelager og kontorer.”

            I strikkeriet beskrives de 13 strikkemaskiner inkludert de første som ble innkjøpt fra England før 1950.  Den dyreste var Jacquard-maskinen som laget mønstrede ullgensere.
Tilskjæreriet har et 15 meter langt oppleggsbord med oppleggsmaskin, en båndsag (egentlig båndkniv), 4 håndkuttemaskiner.
Systuene har samlet 51 symaskiner, mest overlock, noen rettsøm, og mange spesialmaskiner. 

Russlandsordren 

            I januar 1968 hadde Mikkelsen blitt med på en reise til Moskva i regi av Tekstilfabrikkenes Forening, for å forsøke å etablere eksport til Sovjet-unionen. Dette var i forbindelse med at det var inngått en handelsavtale mellom Sovjet-Unionen og Norge som følge av Statsråd Willoch’s besøk i Moskva høsten 1967. 
Kunden de forhandlet med var Raznoeksport.

            Mikkelsen endte opp med en ordre på 50.000 treningsdrakter av kreppnylon, som skulle leveres i løpet av 1968.  Det var verd 2,5 millioner kroner.   Det var mulighet for en tilsvarende oppfølgingsordre i 1969.  For 1968 var ordren fast, og representerte 25% av de samlede ordrene Sovjet tildelte norske tekstilprodusenter det året.  

I Fremtiden Tirsdag 30. april 1968 sto på første side følgende artikkel:

”Sportsklær for 2,5 mill. kroner
fra Krokstadelva til Sovjetunionen
Joh. Mikkelsen Trikotasje fordobler omsetningen – utvider med 15 personer.

            I løpet av inneværende år kommer Joh. Mikkelsens Trikotasjefabrikk på Krokstadelva til å fordoble den omsetningen de hadde i fjor. Først og fremst fordi firmaet er kommet med på den handelsavtalen som ved årsskiftet ble inngått mellom Sovjet-Samveldet og Norge, og skal i løpet av neste år eksportere sportsklær for i alt 2,5 mill. korner til vår nabo i øst.

Det er disponent Johan Mikkelsen som opplyser dette til Fremtiden i formiddag, og han kan videre fortelle at det første partiet vil bli levert allerede 15. juni.  Senere blir det leveringer både i 3. og 4. kvartal.  For å kunne effektuere denne ordren måtte man opprette en helt ny sykjede, og arbeidsstokken ble utvidet med i alt 15 personer slik at bedriften i dag beskjeftiger ca 70 ansatte i alt.  Disponent Mikkelsen forteller at man i lengre tid har arbeidet med tiltak for økt eksport, bl. a. hadde man i fjor en rasjonaliserings-eksport i arbeid for å gjøre bedriften mest mulig konkurransedyktig. 

            På forespørsel om det kan bli aktuelt med ytterligere leveranser til Sovjet-Samveldet, sier Mikkelsen at foreløpig har man bare denne ene ordren, men handelsavtalen gjelder for flere år, og man har derfor et håp om også å komme med i bildet til neste år.
            Bedriften hadde i 1967 en omsetning på ca 3 mill. kroner, så bare leveransen til Russland betyr en nær fordobling av salget.”
            (Drammens Tidende og Buskeruds Blad hadde samme dag en tilsvarende artikkel.)

            Leveransene til Sovjet-Unionen gikk som planlagt, og ble betalt i tide.
Men:
            Natten til 21. august 1968 rullet sovjetiske stridsvogner inn i Tsjekkoslovakia.   Invasjonen skapte fortvilelse i hele verden. Partitoppene i Moskva hadde reagert etter at regjeringen i Praha under førstesekretær Alexander Dubcek’s ledelse hadde begynt å innføre reformer for å gi sosialismen ”et menneskelig ansikt” i de første månedene av 1968, den såkalte Praha-våren.  Bresjnev gjennomførte et kupp for å stanse utviklingen. 
            Norge protesterte overfor Sovjetunionen mot invasjonen i Tsjekkoslovakia. Kort tid etter protesten ble siste del av ordren fra Sovjet kansellert.  Begrunnelsen var at det ikke lenger var behov for treningsdresser i Sovjetunionen.  Varer som var levert og under produksjon ble betalt.  Likevel satt LIFA’s leverandører med avtaler om videre leveranser.  Mye var det mulig å kansellere, men bygningen, maskinene og de ansatte var der.  
            Det ble en tøff tid for Mikkelsen og for bedriften.

1969 – hvor går veien videre?

            Ved inngangen til 1969 hadde LIFA en effektiv produksjonslinje for treningsdrakter og skidresser, og kompetanse for å produsere sportsklær i crepe-nylon. Men bedriften hadde bare indirekte kontakt inn mot markedet for sportsklær i Norge,  gjennom avtalen med Splitkein Laila Schou-Nilsen. 

            Langrennsdresser (jakke og knickers) i crepe-nylon var blitt en naturlig videreutvikling av treningsdressen.   Familieturen på ski var for mange blitt til tur-renn, og dermed også treningsturer.  Det krevde treningstøy tilpasset skiløping som treningsform og konkurranse, også blant vanlige skiløpere.  Disse nye behovene førte til knickers med seler og høyt bærestykke foran og bak, noen med vindtetting foran.

            Neste steg ble kjeledresser, som ble kalt ”helskåren skidress”.  Først for konkurranseløperne, nesten samtidig for turløperne.  En egen ”Birkebeinerdress” fikk vindtetting og ullfor i fronten,  resten i krepp nylon. 

            Tekstilfabrikkenes Forening arrangerte studiereise til New York i 1969.  Der deltok mange av de andre bedriftslederne i bransjen:
            Roald Stephansen fra Janusfabrikken, de produserte tradisjonelt undertøy og sokker, også en del ytterplagg.
            Charles Wolf, som produserte ullgensere (som i dag selges brukt på e-bay til høye priser).
            Gjertsen fra Dale Fabrikker, som også leverte ullplagg. 
            Norstrikk var representert ved sin daglige leder,.
            Hannisdal representerte Odlo. 
            Lars Rygg som eide Ryla deltok med sin sokkekolleksjon.
Delegasjonen deltok i ”Knitting Arts Exhibition”. 
            Mikkelsen fortalte at han ble mest interessert i møter med representanter fra de lokale agentene.  På den tiden var produksjonen og distribusjonen av klær i New York dominert av jødiske familier.  En av disse agentene tok Mikkelsen med i møte med noen av innkjøperne i de større mulige kundene. Mikkelsen forsto at muligheten for å bygge opp et varig marked i New York ville være vanskelig med en slik struktur. Han gjorde et halvhjertet forsøk, men det førte ikke til noe av betydning.  
            Mikkelsen fortsatte med fremstøt mot Østerrike og andre markeder.  Men fortsatt levde LIFA av det norske markedet.