Kap. 6: SUPERUNDERTØY
Tekst: Harald Mikkelsen
Fotos: Familien Mikkelsen (der ikke annet er oppgitt)
Tilrettelagt av: Magne Grønvold NE
Februar 2017
Sammendrag
Mikkelsen ønsket fra ca 1960 å lage sportsundertøy og tørrbleier som holdt huden tørr og varm. I 1964 kom han i kontakt med et spinneri som eksperimenterte med det nye plastmaterialet Polypropylen. Gjennom flere år samarbeidet de to med fiberprodusenten om å teste ulike løsninger. Målet var å få fram et garn som lot seg strikke til tynt undertøystoff.
I 1969 lyktes de for første gang å strikke så mye stoff at det ble mulig å sy et plagg. I løpet av det året ble det produsert 600 plagg. Etter testing i ulike idretter, og på spebarn, kom først tørrbleier, deretter trøyene i salg. Undertøyet fikk navnet Superundertøy.
Markedsføringen startet i 1970 både i Norge og i Sverige. Dessverre viste det seg umulig å få registrert ”Supertrøya” og ”Superbuksa” som varemerker. Men markedet vokste.
Behovet
Det var mange leverandører av babyklær i Norge, så Mikkelsen hadde lett etter et spesialprodukt. Det var ikke så lenge siden familien hadde hatt små barn, så han kjente behovet for å skape et tørt lag mellom barnehuden og bomullsbleiene. (Dette var før papirbleienes introduksjon.) Barnet ble liggende med den våte bomullen mot huden inntil noen oppdaget at bleien var blitt våt. Som nevnt tidligere hadde Lifa forsøkt seg med tørrbleier av RhovylTM men ga det opp fordi materialet ikke tålte å vaskes i mer enn 40o C, og det var uhygienisk.
Samtidig ønsket han et bedre sportsundertøy enn det bedriften produserte med RhovylTM.
Pionerarbeidet
Strikkemaskin med rust
I 1964 hadde han startet jakten på garn av en fiber som tålte minst 60 grader, og som ikke trakk fuktighet. For at det skulle være behagelig mot huden, mente han at det måtte være et spunnet garn, ikke laget av endeløse filamenter slik som crepe-nylon.
Etter noen års leting, kom en av garnagentene med forslag om å forsøke polypropylen. Dette var et helt nytt materiale, så sent som i 1954 ble propylen-gassen for første gang industrielt omdannet til plastmaterialet polypropylen. De som fikk det til vant Nobels kjemipris.
Det italienske selskapet Montecatini begynte å industrialisere det nye materialet, først til støping, så til folier, og etter hvert til fibere. De begynte med grove fibere til tau, men etter hvert lyktes de med å ekstrudere så fine fibre at de kanskje kunne spinnes til garn ment for klær.
Et bomullsspinneri i Italia, nær ekstruderingsverket, ble brukt til eksperimentene. Garnet de spant ble sendt til Lifa i Norge, hvor en entusiastisk Mikkelsen forsøke alle mulige triks for å få garnet til å holde mens det ble strikket. I begynnelsen falt garnet fra hverandre så snart det fikk belastningen i strikke-nålene.
I noen forsøk prøvde de sammen å finne en etterbehandling som kunne gjøre garnet lettere å strikke. Da dyppet Mikkelsen garnet i vann iblandet ulike kjemikalier, før strikkemaskinen kjørte i noen få minutter. Strikkemaskiner ruster i løpet av få minutter når de blir våte. Da kan de bli ubrukelige. Derfor måtte han hurtig skifte til garn dyppet i olje for å trekke olje inn overalt hvor det hadde vært vann. Deretter måtte maskinen så snart som mulig demonteres, olje spyles inn over alt, viktige deler dyppes i olje og tørkes før maskinen ble satt sammen igjen.
I dette arbeidet hadde han stor glede av sin erfaring fra strikkemaskin-fabrikkene i Leicester i 1937.
I 1969 lyktes Mikkelsen for første gang å strikke noen få meter stoff, som kunne brukes til å sy plagg. Det ble til kortermede trøyer, som han lot idrettsfolk prøve. De svarte at de følte seg tørre etter en hard økt, og at den hjalp dem å holde varmen. Senere fikk de teste hele antrekk med lange bukser og lange ermer.
Etikett Tørrbukse/ bleie
Lanseringen
En av de tidlige testpersonene var Steinar Pettersen, målskårer hos Strømsgodset. Mikkelsen var glad i å se fotballkamper, og fulgte Strømsgodset. Steinar var selger i en sportsbutikk på CC i Drammen. Høsten 1969 var produksjonen så stabil at Mikkelsen sydde opp et lite antall trøyer som Steinar skulle forsøke å selge i sportsbutikken. Han satte opp en plakat: ”SuperTrøye kr 10,-.” Han solgte trøyene etter hvert som de ble produsert – og produktet hadde fått et navn.
Senere kom Superbukser også, og dermed begrepet ”Superundertøy”. Dette første året ble det solgt 600 plagg Supertrøyer og Superbukser.
Hilsen fra VM-troppen på skøyter 1970
Reklamebilde Superundertøy 1970
Fra Fremtiden 1970
Joh. Mikkelsen, N. Eiker først i Norden med nytt trikotasjeprodukt
Trøyer, treningsdrakter, babybukser og bleieholdere bør lages av vannavstøtende stoff, og nå er det funnet opp
Vi vet ikke hvem som lager verdens beste undertøy, men verdens-mester-undertøy kommer fra Joh. Mikkelsen i Nedre Eiker. Så lenge vi må helt til Drammen for å kunne sole oss i glansen av skøyteløpere med verdensry, smaker det av fugl når det uoppfordret kommer et kort fra hele den norske troppen til V.M. på skøyter, hvor ”trikotasjefabrikanten vår” får takk og hilsen fra Roar Grønvold, Dag Fornæs, Magne Thomassen, Bjørn Tveter, Sten Stensen og Bård Henriksen.
Flere idrettsmenn har prøvet trøyen, og Steinar Pettersen har døpt den til ”Supertrøya”.
– Hva er det spesielle ved dette produktet, spør vi salgsrepresentant Bjarne Fossen.
– Det er et nytt kunstfiberprodukt som er vannavstøtende, forklarer Fossen. Vi har kjent til garn med denne egenskapen en tid, men så lenge det ikke kunne kokes, prøvde vi oss bare frem ganske forsiktig.
Så klarte leverandøren å fremstille fibere med denne egenskapen som også kunne kokes, og det bør bli en stor artikkel. Vi vet at vi er først i Norge med varer fremstilt av det nye og vi tror at vi er først i hele Norden.
Etter et anstrengende løp føler ikke idrettsutøveren seg klam fordi svetten transporteres utover mot ytterklær som opptar fuktigheten og sender den videre som damp eller rim. Kroppen føles varmere fordi den holder seg tørrere.
V.M.-troppen var veldig begeistret.
En del spebarn har nytt godt av oppfinnelsen allerede en tid. Babybukser og bleieholdere laget av dette stoffet er rett og slett humant å bruke.
Men det blir vel idretten som kommer til å gjøre disse nye produktene kjent, og vi har også vært frempå med treningsdrakter til både friidrettslandlaget og bandylandslaget. Samme gode mottakelsen!”
Etter dette fortsatte arbeidet med å styrke garnet slik at produksjonen kunne økes. Ryktet om det nye undertøyet spredde seg. Mikkelsens hjerte lå i idrettsklærne, og nå i det undertøyet han hadde brukt mange å på å skape.
Tidlig markedsføring av Superundertøy
I 1970 begynte salg gjennom noen få andre sportsforretninger i nærområdet rundt LIFA, inkludert Oslo.
Allerede i 1971 fikk Mikkelsen kontakt med en sportsgrossist i Hudiksvall i Sverige: RYON-bolaget AB. De begynte å teste Superundertøy, og lete etter selgere. Det viste seg senere å være en viktig kontakt.
I 1972 forsøkte Mikkelsen å registrere varemerkene ”Supertrøya” og ”Superbuksa” som varemerker, da de på den tiden var godt innarbeidet i markedet. Mange organisasjoner og bedrifter sendte bekreftelse på at dette var innarbeidede varemerker som uomtvistelig tilhørte Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk, men registreringsmyndighetene avviste kravet fordi merket besto av vanlige ord.
Løsningen ble å satse sterkere på å bygge LIFA som varemerke.
Et nytt forsøk i 1973 var supplert med erklæringer fra norske og internasjonale organisasjoner som bekreftet at ”Supertrøya” og ”Superbuksa” var godt innarbeidede merker. Varemerkene burde kunne registreres som innarbeidet. Resultatet ble det samme – avslag.
