Print Friendly, PDF & Email

Litt om vann, strøm, post og telefon på
Ytterkollen i gamle dager

Av Hilda Thorsby, Ytterkollen.
Tilrettelagt av Anne Gallefos Wollertsen.
27.02.2004

Kristian Stensmyren tar klesvaska på gården Stensmyren på Ytterkollen i 1930-åra. Robåten bruktes til å skylle tøyet fra. Foto fra Hilda Thorsby.

Lille Emilie Svendsen har storvask på dokketøyet! Foto fra Emilie Svendsen.

Fra telefonens barndom. Foto: Frode Caspersen.

Her sees Jørgen Nilsen som gikk med posten på Krok i Mjøndalen samt på kommunelokalet. Tidspunktet er ca 1940, og tyskerne ville arrestere ham da de trodde han var russer! Foto fra Anne Hervik.

Vann:
Før det ble lagt inn vann i hus og uthus, måtte det hentes i brønnen på gården til alt bruk inne og til husdyra. Det var en tung jobb og ble oftest utført av kvinnfolka. Klesvaska ble derfor ofte unnagjort ved elva. I hvertfall skyllinga. På vinterstid vasket man minst mulig.
Storvask ble utført fire ganger i året. Til å bære vann fra brønn, bekk eller elva brukte man en vassele eller et åk, som var et trestykke som en la over skuldrene med tau eller kjetting i hver ende og med en solid krok i til å gripe om bøttehanken. I sno, snø og slaps vinterstid var nok skjørtekanten stiv av is når det skvalpet over fra de tunge bøttene.
I tørre somre kunne brønnen gå tom for vann, og da kjørte man vann fra elva.

Strøm:
I 1909 fikk den øvre del av grenda strøm. Transformatorkiosken stod på Dahlerverket, men forsynte også de nærliggende gårdene med strøm til belysning. Først i 1924 fikk den nedre delen strøm med egen transformatorkiosk, privateid den første tiden.
I dag er det Nedre Eiker Elektrisitetsverk som er leverandøren. Det har skjedd mye på området, fra beskjedne 100 W i 1924 og til i dag!
Før det ble elektrisk belysning, var det parafinlampa og talglyset som var lyskildene. Når en skulle ut og stelle dyra, og ellers i nødvendige ærend, var fjøslykta det faste følget. Fra min egen barndom først i 1920-åra husker jeg at fjøslykta var en god følgesvenn når jeg henta melk hos A. P. Narverud.

Post:
I 1907 fikk vi postmann her på Ytterkollen. Før den tid ble posten henta av en gutt nede på Gulskogen stasjon. Avisa ble også henta der, bl a av Borger Pedersen Stensmyren, da han var guttunge.
En av postmennene jeg husker fra 20-åra het Ola Dombolt. Han gikk alltid med svart skalk på hodet om sommeren, og skinnlue med øreklaffer om vinteren. Hvis noen venta på brev svarte han: “Kjem det itte i dag, kjem det ventelig i morra!”.

En tid hadde vi både melkekjører, brødkjører, en som kjørte rundt med kjøtt- og pølsevarer og fiskemann. Fiskemannen jeg husker best var han med drakjerra. Den var mer enn dau, fisken hans, når han kom så langt opp på bygda! Det som en gang hadde vært glinsende is i biter rundt fisken, var en vannlignende sørpe! De andre matforsynerne startet opp med hest og kjerre, siden benyttet de bil. Matvarene kunne vi bestille, også, i hvertfall fra 30-åra. Forretningen sendte en ekspeditør som tok opp bestilling på varer først i uka, og kom så med dem på fredag eller lørdag.
En handelsmann, en jøde, hadde stort utvalg i manufaktur i et stort, svart plagg som han bar i et knytte på ryggen. Vi unger syntes det var veldig spennende når han pakket ut bylten sin. Det syntes vi også det var når klype- og kostemannen fra “Jordan” kom. Han bar også alle sine varer på seg, og så ut som et ordentlig bustetroll når han kom!
Også alle kramkarene, da! Hvem trang ikke ei trådsnelle, noen knapper, eller et par bukseseler om en kom i beit? Det var langt til butikken. “Ola billig” var en av dem.
Så ble det forbudt å selge matvarer etter veien, og da folketrygden kom forsvant kramkarene også samt lofferne og andre hjemløse som hadde landeveien som sitt sikre tilholdssted.

Telefon:
Til og begynne med var det bare Dahler Teglverk og to gårdbrukere som hadde telefon her på Ytterkollen. En dag kom det telefon fra Drammen til en av karene på værket, men han torde ikke ta telefonen, – han var redd vedkommende som ringte skulle kjenne at det lukta øl av ham!