Månedens dag – 24. juni Jonsok – Jonsmesse/-vaka – St . Hans

Tilretteleggelse og foto: Anne Gallefos Wollertsen NE
22.05.2006

Legg urter under hodeputa, eller bind deg en blomsterkrans…

De fleste kjenner vel til St. Hans feiringen og tradisjonen med bålbrenning. Dagen blir feiret til minne om døperen Johannes, som i følge den kirkelige kalenderen er født denne dagen. Johannes ble ansett som forløperen til Jesus, og på 400-tallet la de derfor festen til minne om hans fødsel til 24. juni – nøyaktig et halvt år før Jesus fødseldag, Julaften. Johannes festdag ble lagt til sommersolhverv ( i folkelig tidsregning) for å fordrive en gammel hedensk feiring som hadde tradisjon for å bli feiret den dagen. St. Hans var den viktigste merkedagen i sommerhalvåret, og pga det kjølige klimaet her oppe i nord har mange av de gamle skikkene som finner sted 1. mai lenger nede i Europa blitt flyttet til midtsommer i stedet hos oss. Pynting med løv denne dagen er en gammel skikk, og man danset rundt bål på byenes torg eller ute i det fri. Man trodde at ilden hadde rensende og beskyttende makt, og fremdeles brennes det bål over hele landet på St. Hans-aften. En trodde ilden beskyttet mot onde makter, og ofte ble en heks laget av kvister og gamle klær brent på toppen av bålet. St. Hans-natten var nemlig en av heksenes viktigste høytider.

Bålet skulle helst tennes på gammeldags vis ved å gni to trestykker mot hverandre, eller snurre en pinne i et hull med knusk. En kunne bruke brennglass hvis det var sol. Ilden som oppsto ble kalt for nødild eller vrield, og den skulle ha magiske egenskaper.Troen på ildens beskyttende egenskaper ble beholdt lenge, – så seint som i 1892 brant man bål i gatene i Napoli under en koleraepidemi. Troen på ildens spesielle kraft er antagelig overført fra sola, som jo står på sitt høyeste rundt St. Hans. Bålet burde også være stort og ligge høyt i landskapet. Det var også vanlig å hoppe gjennom bålet, for det skulle virke beskyttende mot ulykker og sykdom. Det var også vanlig å trille et brennende hjul – symolet på sola – nedover bakkene. Alle par skulle danse i ring rundt bålet, og ofte ble det plassert en stang med tverr-tre midt oppi. Tverrstangen kunne være pynta på forskjellige måter. Det ble også holdt symbolske bryllup mellom voksne og barn. Dette skulle symbolisere det spirende nye som gir liv, mens bålet var det gamle som måtte vike. Ofte ble det brent en gammel båt på bålet, og den kunne bli ført til bålplasssen under stor høytidelighet, gjerne med spillemannen oppi. Kanskje har denne skikken en hedensk bakgrunn. I nord-Norge var ikke tradisjonen med St. Hans bål like utbredt som lenger sør, – kanskje fordi modnattssola likevel ville få trollene til å sprekke? Skikken med å spise rømmegrøt denne dagen er også tradisjonell.
Jonsoknatta hadde en spesiell kraft, slik som Julenatt, Nyttårsnatt og Allehelgensaften. Hvis man hadde de rette evnene, kunne man denne natta lese tegn av så mangt. De legende urtene bei samla inn, og helst skulle de skjæres med sølvkniv. Og hvis ei ung jente plukka 7 eller 9 urter (magiske tall!) og la under hodeputa denne kvelden, da ville hun drømme om sin tilkommende. Det ble stukket løvkvister i hjørnene for å beskytte mot de underjordiske, og en trodde at jo lenger kvistene var, jo høyere ville kornet vokse. Ting av jern var også effektivt vern.
Vannet hadde også spesiell kraft denne natta. Duggen skulle hjelpe mot øyelidelser, og vann som kom fra hellige og undergjørende kilder var mer virksomt rundt St. Hans enn ellers. De syke skulle aller helst ligge ved kilden og drikke av vannet denne natta, og de måtte ikke snakke. En slik helbredende kilde i Borre i Vestfold ble besøkt til langt opp på 1800-tallet.
Været denne dagen skulle varsle været for resten av sommeren. Regn ville gi våt høst.
“Å vekke opp åkeren” var også en spesiell skikk på Jonsokkvelden. Kona på gården skulle før kveldens fornøyelser gå ut på markene hvor hun plukket et par strå og noen av de peneste markblomstene og bandt disse sammen i en krans. Så skulle hun gå langsomt rundt åkeren mens hun sang “Vekk opp, vekk opp, både aker og eng. Å no har du sove so lengje i seng. Å no har det vori både snjov og regn. Å no e Jonsoknotto kommo!”
St. Hans var alminnelig helligdag inntil 1771, og enda er den en hevdvunnen fridag i enkelte kommuner!

Kilde: “Merkedager og gamle skikker” av Per Holck.