Husmannsvesenet

Husmenn i 1648 og 1664

Utover på 1600-tallet får vi også en del kilder som konkret kan fortelle oss noe om husmannsvesenet på Eiker, men dessverre er foreløpig ikke disse kildene brukt til å skrive noe om husmannsvesenet. Det dreier seg om skattemanttall, matrikler og jordebøker, men også tingbøker og kirkebøker.

Skattematrikkelen fra 1648 er transkribert og trykt, og helt til slutt i den finnes det et avsnitt med «Strandsiddere och Husmend», som hver skulle betale en riksdaler i skatt. Listen omfatter bare 23 navn, og de fleste ar bare oppgitt med fornavn og farsnavn. Noen nevnes med yrke, slik som Jørgen schreder, Peder smed, Olluff snecher og Ouden spillemand. Bare for noen ganske få blir bostedet oppgitt. Vi har Torsten Skoelberig, Bendt Sand, Gunder Miøndallen, Jørgen Ryg Eigen, Anders Springoffr, Tyre på Bollerød Strand, Jehanne Redulsrød og Olluff på Borge.

Nå var det helt sikkert ikke så lite som 23 husmenn på Eiker i 1648. For det første har nok ikke husmenn uten jord blitt ført i matrikkelen. I forbindelse med sagbrukene nevnes det til sammen 37 sagbruksarbeidere, men det var sagbrukseierne som betalte skatt for disse. Det samme kan ha vært tilfelle for andre husmenn som ikke eide egen jord. I matrikkelen står det også oppført 9 håndverkere som betalte 1 eller 2 daler i skatt, og disse har nok også vært en form for husmenn.

Den viktigste årsaken til at tallet er så lavt, er nok likevel at matrikkelen ikke omfatter adelsgodset, som var fritatt for skatt. I 1648 tilhørte det meste av jorda på Eiker enten Kongen selv eller et lite antall store godssamlinger, som var fritatt for skatt. Før husmannsvesenet på disse storgårdene er undersøkt, er det umulig å si noe om hvor mange husmenn det fantes alt i alt på Eiker på siste halvdel av 1600-tallet.

I en matrikkel fra 1664 oppgis navnet på 90 husmenn. Her er også sagmestere og sangdrenger med, men det viktigste årsaken til at det er så mange flere enn i 1648, er nok at flere gårder har kommet i bondeeie og dermed betalte skatt.

En interessant ting med 1664-matrikkelen er at den også nevner navnet på en del plasser. Dermed ser vi at boplasser som Munkhaugen under Dramdal og Fetten under Horgen, Ekornrud under Solløs og Hatten under Krok, samt Springover under Torberg og Skjelsbekk under Vinsvoll var blant de tidlige husmannsplassene i bygda.

Fra seinere tider vet vi at det lå en lang rekke husmannsplasser langs den offentlioge kjøreveien som ble etablert mellom Kongsberg og Bragernes på 1620-tallet. Sannsynligvis begynte det å komme slike plasser langs veien helt fra den var ny, mens antallet økte etter hvert. Også andre steder ser vi at husmanssplasser gjerne ble etablert langs viktige ferdselsårer – enten det var elver eller landeveier.

Husmenn i 1723 og 1765

Siste halvdel av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet var en periode med store omveltninger i bondesamfunnet på Eiker. Krongodset og adelsgodsene gikk i oppløsning, mange bønder ble selveiere, men også rike trelasthandlere fra byene kjøpte seg gård og grunn på Eiker. Folketallet økte, og mange nye husmannsplasser ble ryddet.

Forarbeidet til ny matrikkel i 1723 er vel den første kilden som gir en samlet oversikt over husmenn på Eiker. Den viser at husmannsvesenet på dette tidspunktet var en institusjon som var veletablert i alle deler av bygda. Hele 116 av gårdene på Eiker hadde husmenn på dette tidspunktet. De aller fleste bare en eller to husmenn, men gårder som Nedre Hoen, Vestre Lo og Skjelbred hadde hele seks stykker, Stenshorne hadde hele ni husmenn, under Fossesholm er det oppgitt 13 og under Haug prestegård 14 husmenn.

På så å si alle disse plassene ble det dyrket havre, som regel mellom en halv og en hel tønne. Det betyr at dette var husmenn med jord, mens husmenn uten jord ikke er tatt med – rimelig nok, siden dette var en skattematrikkel og det var jorda en betrakte skatt for. Dersom en tar med alle husmennene som ikke hadde jord, ville nok antallet vært betydelig større enn de 246 husmannsplassene som er oppgitt i 1723.

Det neste årstallet vi finner en samlet oversikt over husmenn på Eiker, er 1765, da det ble tatt opp et manntall i forbindelse med innkreving av en ekstraskatt. Her var alle personer over 15 år med, og 252 av dem er ført opp som husmenn. Det er altså bare ubetydelig flere enn i 1723. Men skatten i 1765 var en såkalt koppskatt, slik at også husmenn som ikke hadde jord ble tatt med. Disse blir ikke kalt husmenn i manntallet, men føres i samme skatteklasse som husmennene. av dem var det hele 413 stykker. Ut ifra dette kan vi slutte at nærmere 20% av Eikers befolkningen på midten av 1700-tallet var husmenn.

Men mer interessant enn antallet er det kanskje å se nærmere på hva slags husmenn en hadde på Eiker.

Så mange slags husmenn

Dette er overskriften på kapitlet som omhandler husmenn i bind 3 av Eikers historie, og det er utvilsomt en beskrivelse som passer godt. Dessverre sier ikke manntallet i 1765 stort sett ingen ting om hva folk arbeidet med. Unntakene er åtte hammersmeder ved Hassel jernverk og fjorten stykker på Nøstetangen som «arbeider ved Fabriquen». Men ut ifra bosted er det også mulig å si en hel del om hva husmennene på Eiker livnærte seg av.,

Ikke overraskende finner vi flest husmenn der det var sagbruk og annen industri. Det var i Vestfossen og Skotselv, langs Hoenselva og i Mjøndalen. Det er vel neppe noen tvil om at mange av disse var sagbruksarbeidere. Under gårder som Solberg og Krokstad var det store møllebruk, og her finner vi også en konsentrasjon av husmenn. Det samme gjelder sundstedet ved Haug – både under Prestegården og på østsiden av Drammenselva under gårdene Lerberg og Hobbelstad. Husmennene her kan ha vært knyttet til tømmerfløting og laksefiske, men også det at Haugsund var et viktig knutepunkt for samferdselen hadde nok sin betydning. Blant husmennene her finner vi nok både vertshusholdere, skysskarer og håndverkere.

Likevel er det bare en nokså beskjeden andel av husmennene på 1700-tallet som bodde på slike tettsteder. Under alle de større gårdene i bygda var det vanlig med både fire og fem husmannsplasser eller enda flere. Det gjaldt både gårder sentralt i bygda og de som lå i utkanten. Etableringen av slike husmannsplasser må ha sammenheng med behovet for arbeidskraft på gården, spesielt i onnene. Gårdbrukerne kunne sikre seg arbeidshjelp ved å leie ut jord og ta betaling i form av pliktarbeid. Uten å ha studert husmaannskontraktene nærmere, må en kunne anta at husmennene på slike gårder var såkalte «arbeidshusmenn», mens de som hadde fast arbeid på sager eller i annen industri var «bygselshusmenn», det vil si at de betalte for leie av plassen med penger istedenfor pliktarbeid. På en del steder kan det nok ha vært en kombinasjon – det gjelder for eksempel på gårder som Fossesholm, Ulleland og Hoen, som både hadde en betydelig jordvei og samtidig en stor sagbruksvirksomhet.

Mange husmenn var nok også tømmerfløtere. Dem finner vi sikkert langs hele Drammenselva, men det var spesielt mange plasser i nærheten av de store tømmerhengslene ved Kverk og Stenberg. En annen næringsvei som la grunnlag for rydding av husmannsplasser, var bergverksdriften. Når det var så vidt mange husmenn under gårder som Berg og Stenshorne, har nok det sammenheng med at det var drift både i Bergsgruvene og Krambudalsgruvene på 1760-tallet.

Husmenn og gruvearbeidere

I 1765 var nok bare en liten del av husmennene på Eiker knyttet til bergverksdrift. De siste tiårene på 1700-tallet var imidlertid en blomstringstid for bergverksnæringen på Eiker, og et ganske betydelig antall husmannsplasser ble ryddet i nærheten av gruveområder, ofte langt til skogs. Ett av de beste eksemplene på dette er Skarragruvene, som var i drift fra 1769 til 1800.

Også tidligere fantes det boplasser innover i Lurdalen og i traktene rundt Skarragruvene, men i løpet av de 30 årene som virksomheten varte, ble det ryddet mange nye. Uten unntak var det bergverksarbeidere som slo seg ned her og stiftet familie. Det må ha vært mange fordeler med dette, sammenliknet med å bo på Kongsberg og være ukependler. Ikke bare kunne en komme seg hjem til familien hver dag, men på plassen kunne en ha noen sauer og kanskje ei ku eller til og med dyrke litt korn. I skogen kunne en sanke bær, fiske, jakte på småvilt og sanke gratis ved. Det må ha vært viktige supplement til den lønningsposen gruvearbeideren fikk hver uke. På slike plasser var det nok husmannskona som hadde hovedansvaret for å drive plassen, med hjelp fra barna.

En slik konsentrasjon av boplasser finner vi over alt der det var gruvedrift over et tidsrom på flere tiår. Men bosetningen rundt Skarragruvene er den mest tydelige, i og med at dette var et område som lå langt fra bygda. Det oppsto et slags samfunn her inne på skogen, der det tross alt bare var noen minutter å gå til nærmeste nabo. En fant seg som regel ektefelle på en av naboplassene, og når barna skulle døpes var det naboene som sto faddere. Men disse plassene i traktene mellom Lurdalen og Svartskurden var likevel et slags ytterpunkt i husmannsvesenets utvikling. De aller fleste husmannsplassene lå nærmere bygda og nærmere den gården de tilhørte. I motsatt ende av skalaen finner vi de stedene der husmennene bosatte seg så tett at det etter hvert dannet seg små tettsteder – eller «strandsteder» som det gjerne ble kalt.

Strandsitterne

Der husmennene bodde tett i tett, ble de på 1700-tallet gjerne kalt for «strandsittere», og slike steder ble kalt «strandsteder». Egentlig er dette en betegnelse som oppsto langs kysten, der folk bokstavelig talt bygde hus på «stranden» i små fiskevær eller større ladesteder. Men betegnelsen ble adoptert også i innlandet, og den passer egentlig ikke så dårlig, siden alle disse tettstedene lå i nærheten av elver.

Sannsynligvis er dette noen av de aller første husmannsplassene på Eiker. Alt i middelalderen hører vi om møllere i Vestfossen, som antagelig har vært husmenn under Berg eller Foss (det seinere Fossesholm). Slik har det nok også vært ved Hellefossen, der det rike laksefisket kanskje var grunnlaget for de første plassene under gårder som Hoen, Ullern og Hobbelstad. På 1500-tallet kom det sagbruk både på disse stedene, i Skotselv og ved flere av de mindre elvene og bekkene i bygda. På begynnelsen av 1600-tallet kom Kongeveien gjennom Eiker, og ved viktige knutepunkter langs denne veien – som i Hokksund og Vestfossen – begynte det nok å vokse fram kimen til små tettsteder. Ved Skotselv kom Hassel jernverk på midten av 1600-tallet og bidro sammen med vannsagene til at mange husmenn etablerte seg der. Det var ikke bare folk som arbeidet ved selve jernverket, men også mange som bosatte seg i traktene rundt og var sysselsatt med tømmerhogst, kjørsel og kullbrenning.

Det var likevel først på 1700-tallet at disse tettstedene begynte å vokse for alvor, og det er også på denne tiden at betegnelsene «strandsted» og «strandsitter» tas i bruk. Ved de største tettstedene hører vi nå om flere vertshus og skyss-stasjoner, og det etablerte seg håndverkere av forskjellig slag. Også ved Sandstranden ved Krokstadelva var det vertshus, og oppe ved Krokstadbekken lå det både møller og etter hvert en spikerfabrikk som bidro til at det kom tettbebyggelse også her. Ved Mjøndalsbekken var sagbruksvirksomheten i vekst, og på Vikstranden langs Drammenselva finner vi mange plasser der det bodde tømmerfløtere. Likevel var det først på 1800-tallet at dette vokste sammen til det vi kjenner som tettstedet Mjøndalen. Også ved Solbergbekken, der det var et stort møllebruk, finner vi en god del husmenn på 1700-tallet, men først med etableringen av Solberg Spinderi i 1820 kan vi nok snakke om framveksten av et tettsted her.

Mange mennesker og lite jord

Ved inngangen til 1800-tallet var husmannsvesenet i høyeste grad fast etablert. Folketellingen i 1801 nevner 375 husmenn med jord. Det utgjorde omtrent en fjerdedel av befolkningen, og det betyr at det var flere husmenn enn selveiende gårdbrukere på Eiker. Derimot brukes bare betegnelsene «jordløs husmand» og «strandsitter» om rundt 30 personer. Det skyldes at et stort antall mennesker bare blir oppgitt med en yrkesbetegnelse, som skomakere, smeder, dagarbeidere og sagbruksarbeidere. Mange av disse var utvilsomt husmenn uten jord, men en god del kan også ha vært innerster – det vil si at de var leieboere som ikke eide noe hus. Andre kan ha vært selveiere, men uten å ha jord, slik at de ikke kalles for «gårdbrukere» i tellingen. Det er altså ganske uklart hvor mange husmenn som fantes på i bygda på dette tidspunktet, men i seinere folketellinger utgjorde innerster og selveiere en nokså beskjeden, så det er ikke urimelig å anslå at så mye som halvparten av innbyggerne på Eiker var husmenn og strandsittere i 1801.

Noe av det som karakteriserer første halvdel av 1800-tallet, er rask vekst i folketallet. Befolkningshistorikerne snakker om «den demografiske overgangen», da flere barn vokste opp samtidig som det fortsatt var vanlig med store barnekull. : Poteter ble innført og reddet mange fra hungersnød, det var færre store epidemier, en flokk vaksiner mot kopper og andre farlige sykdommer, og folkeopplysning førte til bedre hygiene blant folk. Årsakene til utviklingen var mange – resultatet var at folketallet økte. Utvandringen til Amerika var ikke kommet i gang enda, og industrialiseringen i byene var ikke sterk nok til at den skapte all verdens med arbeidsplasser. For veldig mange ble dermed løsningen å rydde seg en husmannsplass.

Når vi ser på folketellingen i 1865, er tallet på husmenn mer enn fordoblet sammenliknet med 1801. Det var en kraftig vekst på de nye tettstedene på Nedre Eiker – Mjøndalen, Krokstadelva og Solbergelva. I Hokksund, Vestfossen og Skotselv er veksten mye langsommere – industrien og den økonomiske aktiviteten for øvrig vokste ikke raskt nok til at den kunne gi levebrød til særlig mange flere enn dem som alt bodde der. Isteden ser vi en økt tendens til at det ble ryddet små plasser i utkantområder.

Denne tendensen ser vi alt omkring år 1800, da Kongsberg Sølvverk nedla all sin virksomhet på Eiker. Likevel flyttet ikke bergmennene fra husmannsplassene sine. Sølvverket var i krise, og de hadde rett og slett ikke noe sted å flytte. Derfor ser vi at flesteparten av disse plassene var bebodd gjennom det meste av 1800-tallet. Husmennene har antagelig drevet en del som skogsarbeidere, men ellers levd av det plassen kunne gi av husdyr og avling. Det må ha vært trange kår.

Også i andre utkantområder, som i skogene langs Eikern, i Finnemarka, øverst i Bingen, i traktene rundt Hoensvannet og oppovfer mot Holtefjell ble det ryddet nye plasser på første halvdel av 1800-tallet. Også her var det mange som måtte klare seg med det en fikk ut av plassen, uten å ha fast lønnsinntekt. Den beste jorda var for lengst tatt i bruk, og disse nyrydderne må ha hatt det vanskelig sammenliknet med husmenn som hadde god jordvei, eller strandsittere som drev et håndverk eller hadde fast inntekst fra sagbruksarbeid eller tømmerfløting.

Ungdommen flytter – de gamle blir igjen

Mange av dem som ryddet husmannsplasser på 1800-tallet gjorde det nok som en siste utvei til å skaffe seg et levebrød. Dette inntrykket bekreftes av at mange av dem bare var bebodd i en generasjon eller to før de ble fraflyttet igjen. Mens første halvdel av 1800-tallet var preget av befolkningsvekst, var det nemlig nedgang i folketallet på Eiker fra midten av århundret og fram til omkring 1890. Og det er først og fremst husmannsstanden som gikk tilbake i antall.

Det var spesielt ungdommen som flyttet fra Eiker. Enten dro de til byen, eller de reiste til Amerika. Det var muligheter som foreldrene og besteforeldrene aldri hadde hatt, men for mange unge på 1860-, 70- og 80-tallet må det ha vært mer forlokkende enn å slite seg ut på en husmannsplass som kanpt nok kunne brødfø en familie. Det vi ser i folketellingene fra 1865, 1875 og 1891 er derfor at husmannsplassene, spesielt de små plassen ei utkanten, blir bebodd av eldre mennesker og til slutt fraflyttet. Yngre mennesker var ikke interessert i å drive videre på slike plasser.

Samtidig ble det stadig mer vanlig at husmenn ble selveiere, spesielt på de litt større plassene der husmennene hadde lønnsarbeid ved siden av og dermed mulighet til å legge seg opp litt penger som de kunne kjøpe plassen for. Denne utviklingen ser vi til en viss grad alt slutten av 1700-tallet, men den skyter fart når vi kommer til slutten av 1800-tallet. Da hadde industriutviklingen kommet godt i gang også på Eiker, med den nye treforedlingsindustrien som den ledende bransjen. Folk flyttet fra de avsidesliggende plassene og slo seg ned i nærheten av tettstedene. Mange industriarbeidere drev egne småbruk ved siden av, men utover på 1900-tallet ble det også vanlig med villabebyggelse, der en bare hadde frukttrær, kjøkkenhage og kanskje en gris. Det moderne Eiker begynte å ta form, og husmannsvesenets tidsalder gikk mot slutten.