Bergverk

«Eldgammel grubedrift»

«Om den ældste bergværksdrift paa Eker har vi ingen beretninger, og dog maa den ha været meget omfattende, og har ganske vist været drevet i en lang periode. Den sorte død har rimeligvis været foranledningen til, at den ophørte», skrev bygdebokforfatter Nils Johnsen i 1914. Det er nok helt usannsynlig at det har vært omfattende bergverksdrift på Eiker før Svartedauden, i en periode da en overhode ikke kjenner til slik virksomhet i Europa. Derimot er det kanskje ikke helt utenkelig at det kan ha vært slik aktivitet på Eiker alt helt i slutten av middelalderen, da vi vet at det foregikk leting etter metaller både i Sandsvær og rundt Oslo. Men på Eiker har verken arkeologer eller historikere greid å finne håndfaste spor etter dette. Det mest konkrete vi har, er navnet «Egersberg», som var ett av de bergverkene som kong Christian II ville pantsette til en nederlandsk adelsmann i 1528. Dette dokumentet sier imidlertid ingenting verken om hvor dette bergverket lå eller hva slags metaller som ble utvunnet der – eller om det i det hele tatt var kommet i drift.

Vi er altså på svært tynn is når det gjelder Eikers eldste bergverkshistorie. Når Hans Strøm i 1784 skriver at det var spor etter «gammel» gruvedrift både på Holtefjell, ved Blygruvebekken og i Vestfossen, kan jo det godt ha vært rester fra virksomheten tidlig på 1600-tallet. Dersom det faktisk var bergverksdrift på Eiker enda tidligere enn dette, har det nok dreid seg om dagbrudd i nokså beskjeden skala, der en var på leiting etter metaller. I så fall er det sannsynlig at alle spor er fjernet, fordi en i seinere tider fortsatte å leite på de samme stedene.

Mange interessante sagn og rykter knytter seg imidlertid til dette. Alt på 1700-tallet skrev Carl Deichmann om de mektige Bingssherrene, som skal ha hatt så rike sølvgruver på Holtefjell at hestene deres ble skodd med hestesko av sølv. Til gruvene i Vestfossen knytter det seg også historier og anekdoter. Mange skal ha sett åpningene til sjakter og stoller, og saker og ting skal ha forsvunnet ned i dype hulrom i fjellet.

Dette var bakgrunnen for at «Vestfossen Gruveselskap» – en lokal venneforening – for noen år siden bestemte seg for å undersøke grunnen i Vestfossen ved hjelp av geoskanning. Dessverre greide en ikke å finne noen ting. En eller annen gang har det nok vært gruvedrift i Vestfossen, men ikke så tidlig og i så stort omfang som det Nils Johnsen vil ha det til.

Kongens smeltehytte i Vestfossen

Sikre historiske beviser for bergverksdrift på Eiker finnes det ikke før på begynnelsen av 1600-tallet. Den unge og initiativrike kong Christian IV hadde stor tro på mulighetene for å finne metaller i Norge, og i begynnelsen var Eiker ett av de områdene han hadde størst forhåpninger til. Det var nok hovedgrunnen til at han i 1602 skilte ut Eiker, som tidligere hadde vært en del av Akershus, som eget len. Det skjedde etter at ni tyske bergverkseksperter hadde gjort lovende funn og anbefalte Kongen å anlegge ei smeltehytte i Vestfossen. Den danske adelsmannen Lorentz von Hadelen fikk embetet som lensherre og oppsynsmann med bergverket.

I et par år var Eiker sentrum for en storsatsning på gruvedrift. Resultatene vet vi dessverre ingenting om, men i og med at kongen trakk seg ut etter bare tre år, må vi regne med at foretaket ikke var spesielt vellykket. I 1605 ble smeltehytta forpaktet bort til tyskeren Israel Doest fra Freiburg.

Vi vet lite om hva som skjedde i årene som fulgte, men omkring 1620 var det i hvert fall drift i smeltehytta i regi av en ny tysk bergverksekspert, Tobias Kupfer. Da det ble funnet sølv i Sandsvær fem år seinere, ble det fraktet til Vestfossen og smeltet der. Det skule bli starten på den historien om Kongsberg Sølvverk. For det ble snart klart at de store malmforekomstene ikke lå på Eiker, men et par mil lenger vest, i området rundt Numedalslågen. Her anla Christian IV ei ny smeltehytte og byen Kongsberg. Den gamle smeltehytta i Vestfossen ble omgjort til en stangjernshammer, som seinere ble en del av virksomheten ved Hassel jernverk.

Det finnes ingen portretter som viser hvordan mester Tobias Kupfer så ut. Denne ilustrasjonen viser imidlertid hvordan tyske bergmenn gikk kledd på denne tida.

Hassel jernverk

Mens de første bergverksforetakene på Eiker bare var i virksomhet noen få år, ble det i 1649 dannet et selskap som skulle eksistere i mer enn 200 år. Hassel jernverk var et partisipantskap, der mange mektige og fornemme menn var involvert – blant dem rentemester Peder Vibe i København, Christianias borgermester Hans Eggertssøn og den kjente jernverksdirektøren Herman Krefting.

Verket fikk navn etter gruveområdet, som lå i Hasselåsen på Modum. Selve jernverket, med den store masovnen, ble imidlertid anlagt på Eiker, nærmere bestemt i Bingselva, noen hundre meter ovenfor de store sagbrukene i Skotselv. Også her ble det innhentet ekspertise fra utlandet, blant annet valloneren Francois Coudrioux.

Hassel jernverk hadde jerngruver både i Modum og flere steder på Eiker, blant annet ved Dramdal, i Krambudalen øst for Vestfossen og Åserudgruvene på Nedre Eiker. Dessuten kjøpte selskapet den gamle smeltehytta, som nå var ombygd til en stangjernshammer. Hovedvirksomheten var imidlertid knyttet til Bingselva, men stangjernshammer, spikerhammere og ikke minst den store masovnen, som det fortsatt finnes rester igjen av.

Hassel produserte en lang rekke varer, fra gryter og steikepanner til kuler og kanoner. Men først og fremst er det nok jernkakkelovnene som Hassel er kjent for. De må regnes blant de fremste kunstverkene som ble produsert i Norge på 16-og 1700-tallet.

Eiere og konjunkturer skiftet opp gjennom årene. Deter en mangfoldig og spennende historie, om kampen for å sikre tilgangen på trekull, for å få tak i malm av god kvalitet og ikke minst det møysommelige arbeidet med å regulere Bingsvassdraget, slik at vannhjulet som drev masovnen kunne holdes i gang. Tiden fra 1721 til 1809 var nok på mange måter en storhetstid, først under Bartholomeus Deichmann og familien Weichardt, deretter under familien Neuman. Men verket fikk en knekk under krigen først på 1800-tallet og kom aldri skikkelig på mote igjen. Virksomheten ble gradvis trappet ned, og på 1870-tallet var det slutt for godt.

Det egerske sølv-og kaaberholdige Blyværk

Bygdebokforfatter Nils Johnsen skriver at dette nye interessentskapet, som startet opp i 1750, drev gruver i Skjelbreddalen. Det skyldes nok at han misforstår Essendrops beskrivelse når det gjelder plasseringen både av Christianus VI og Sophie Magdalenas gruver og aktiviteten til det selskapet som fulgte etter. Det er liten tvil om at også dette verkets viktigste gruver lå ved Skarraenga, samtidig som det også tok opp mindre skjerp i Kolberghagen.

Essendrop skriver at det var «Bierg Betientere og Leverandeurer paa Kongsberg» som sto bak dette foretak, men han nevner ingen navn. Det ble satset friskt – pukkverk og vannhjul ble bygd opp igjen, og i tillegg ble det anlagt smeltehytte med to smelteovner og en rostovn. Men malmen lot seg ikke smelte, og det hele endte med økonomisk fiasko – i løpet av ti år tapte innskyterne 10.000 riksdaler.

Fra Kjennerudvannet til Tretjennsåsen

Sølvverkets drift av Christianus VI og Sophia Magdalenas gruver var verken det første eller det eneste forsøket på å sette i gang virksomhet på Eiker. Alt i 1727 hadde Sølvverket satt i gang drift i nordenden av Kjennerudvannet, og her var det aktivitet helt fram til 1782, om enn ikke sammenhengende. I løpet av disse 55 årene skal det nemlig bare ha vært drift i til sammen 34 år.

Disse nye områdene, ved Kjennrudvannet og Dørja, var ledd i en ny strategi ved Sølvverket. Etter hvert som de beste og mest lønnsomme gruvene på Kongsberg begynte å bli dype og dermed kostbare i drift, var en på jakt etter drivverdige forekomster stadig lenger unna selve byen. Det var en strategi som ble fulgt gjennom så å si hele 1700-tallet, men uten særlig hell.

På 1760-tallet hører vi om «Eker Kiesgrube», som etter alt å dømme er identisk med Bergsgruvene, det vil si kobbergruvene vest for Ormåsen – det seinere Ekers Kobberverk. Tjue år seinere forsøkte en seg også på den nordlige delen av Eiker, der Holtefjellgruvene var i drift noen få år.

Den største satsningen på Eiker i regi av Kongsberg Sølvverk, var likevel skjerpene på Tretjennsåsen, mellom Junger og Dørsjø. Seinere ble dette kjent som «Schara Ertzdyb Grube» eller rett og slett Skarragruvene.

Det var i 1768 at fem bergmenn som bodde i disse traktene tipset overbergamtet om at det kunne være edelt metall å finne. Skjerperen Ener Caspersen Kiemp undersøkte området og bekreftet dette, og høsten 1769 begynte en å bygge opp et stort anlegg, med sjeidehus og smie, hestegjøpler og arbeiderboliger. Seinere ble det også bygd et pukkverk for å knuse malmen, og det ble drevet inn to stoller – den lengste på over 500 meter – for å tømme gruvene for vann. På det meste arbeidet det rundt 100 mann på Skarragruvene, og jevnt over sysselsatte dette bergverket rundt 60 mann gjennom den 30-årsperioden som det var i drift.

Snart viste det seg at heller ikke i disse fjellene var det så mye sølv som det en hadde håpet. Men i 1781 ble det funnet gull i enkelte av skjerpene, og dermed steg optimismen til nye høyder. Det viste seg imidlertid at Skarragruvene heller ikke var noen gullgruve, og utover på 1790-tallet var det kun i skjerp no.14 – Schara Ertzdyb – at det var noen aktivitet.

I 1798 sa imidlertid Oberbergamtet stopp. Da konkluderte en med at Skarragruvene hadde kostet Sølvverket mer enn det dobbelte av hva det hadde gitt som inntekt, og det var ingen grunn til å tro at dette ville bedre seg. To år seinere stanset også pukkverket, etter at Oberbergamtet hadde gitt opp å finne edelt metall på Holtefjell.

Kongsberg Sølvverks optimistiske ekspansjon på 1700-tallet endte med total nedleggelse i 1805. Riktignok kom det i gang igjen ti år seinere, men heretter var det bare kjerneområdet vest for Kongsberg som en satset på. Det var slutt slutt med vidløftige gruveprosjekter på Eiker. Det skjedde omtrent samtidig med at Hassel jernverk begynte å innskrenke sin virksomhet. Storhetstiden for bergverksdriften på Eiker var over – uten at den egenntlig noen gang hadde kommet i gang for fullt. Men drømmen om sølv og andre verdifulle metaller levde videre i beste velgående, gjennom både 1800-og 1900-tallet.

Kobberverket

Kobbergruvene under gården Berg har etter all sannsynlighet røtter lang tilbake i tida. Vi vet at Tobias Kupfer skjerpet i disse traktene fra omkring 1620 og framover, og at Gregers Sinclair bygde opp et kobberverk på Bergs nabogård Hals. I Sølvverkets arkiver ser vi at «Eker Kiesgrube» ble drevet på 1760-tallet. Antagelig var dette også identisk med Bersgrguvene.

Likevel er det først utover på 1800-tallet at vi begynner å få sikre opplysninger om dette gruveområdet. «Interessentskabet Ekers Kobberværk» ble startet i 1848 og utvant kobber ved Bergsgruvene, mens det bygde opp ei smeltehytte i Hoenselva – i fossen som seinere fikk navnet «Hyttefossen» etter smeltehytta. På 1850-tallet kjøpte selskapet også en del av gården Røren, og her holdt selskapets administrasjon til. Eiendommen fikk på folkemunne navnet «Stiger-Røren». Stiger var betegnelsen på driftsbestyreren ved et bergverk.

Bak dette foretaket sto hyttemester Weltz, i samarbeid med Drammenskjøpmennene Jacob Borch, A.M. Tandberg og Bernhard Allum. Regnskapene fra perioden 1853-60 er bevart og viser at det var betydelig aktivitet både ved gruvene og smeltehytta rett etter midten av 1800-tallet. Selskapet eksisterte helt fram til 1878, men det er uklart om det var full drift der hele tiden.

I 1874 dukket et annet selskap opp i området – Haugsunds Kobberværk. Det satset frisk, blant annet med å installere en dampmaskin på 12 hk som lenset gruvene for vann og drev maskinene. Toppåret skal ha vært 1877. Da arbeidet det 77 mann ved gruvene og 33 ved smeltehytta. Verket må ha vært en av kommunens aller største arbeidsgivere på denne tida. Driften stanset imidlertid alt i 1879, og i januar 1880 ble det avholdt «executionsforretning» ved kobberverket – i praksis var det hovedkreditoren, Christiania Bank- og Kreditkasse, som var blitt eier av Bergsgruvene.

Det dukket imidlertidd snart opp nye menn som så penger i Kobberverket. På midten av 1880-tallet var det Jakob N. Roll som var blitt eier av Bergsgruvene. Han valgte å leie det ut til et fransk selskap – Societe des Mines et Usines de cuivre de Vigsnaes. Dette innledet en ny periode med hektisk aktivitet ved Bergsgruvene. Det ble installert en ny dampmaskin på 30 hk og bygget et nytt vaskeri, samt mannskapsbrakker og en handelsbod. I årene 1886-88 hadde verket en mannskapsstyrke på mellom 60 og 70 mann, og det ble i gjennomsnitt tatt ut rundt 4000 tonn kobber årlig. Driften i sjakt nr.2, «Godthaab», ble innstilt i 1886, mens driften i hovedsjakten ble oppgitt i 1889, da det franske selskapet gikk konkurs. Eiendommen ble deretter solgt til stasjonsmester Jens Arnt Hansen i Hokksund, som skal ha tjent gode penger på salg av maskineri og redskaper.

Skjerpefeberen omkring 1900

Bergverk er nok en næring som ofte har vært preget av optimister, og i enkelte perioder har nok optimismen tatt overhånd, både i eldre og i nyere tid. En slik periode med utbredt «skjerpefeber» var årene omkring 1900.

Ny teknologi ga forhåpninger på mange områder innenfor næringslivet, og bergverk var ikke noe unntak. Dynamitt hadde erstattet fyrsetting og kruttsprengning, og dampmaskiner avløste vannhjul og hestevandringer. I andre verdensdeler tjente europeiske gruveselskap seg styrtrike på å utvinne gull, sølv, kobber og andre metaller.

Alt dette ga forhåpninger om å finne de skattene som var skjult i Norges fjell, som gamle sagn berettet om, men som 16-og 1700-tallets bergmenn ikke hadde greid å finne. Samtidig bidro lokalhistorikere med å trekke fram gamle sagn og historier om bergverksdrift i eldgammel tid.

Det var slett ikke bare på Eiker at en tenkte slik i denne perioden, men det var nok naturlig at bygda fikk stor oppmerksomhet, som nærmeste nabo til Kongsberg sølvverk og med gruvetradisjoner som gikk tilbake til begynnelsen av 1600-tallet og kanskje enda lenger. Både britiske og franske selskaper kastet sine øyne på Eiker, godt hjulpet av norske geologer og lokale eventyrere.

Gamle gruveområder ble undersøkt på nytt: M.T.Kingo og Alfred Schartum-Swensen satset stort ved Skarragruvene på 1890-tallet, stasjonsmester Hansen fra Hokksund mutet berghallene ved Ekers kobberverk i 1899, en belgier forsøkte seg i Åsgruvene i 1904, og i 1909 lanserte Georg Stousland store planer om å gjenoppta driften av Hasselgruvene.

Det var imidlertid først og fremst på Fiskum at skjerpefeberen raste for fullt, med utenlandske investorer i hovedrollen. Et selskap med det klingende navnet «The Fiskum Syndicate limited» startet opp ved Gulliksrud, der det også hadde vært gruvedrift alt slutten av 1700-tallet. Under de foreløpige undersøkelsene i 1906 ble det funnet både sink, bly og kobber, og selskapet mente at resultatet var svært lovende. Men så satte de nye norske konsesjonslovene en stopper for dette bergverkseventyret. Det fikk bygdebokforfatter Nils Johnsen til å komme med følgende tirade mot Venstres næringspolitikk og Venstrebastionen Fiskum: «Og hvad skal bønderne i Fiskum med et bergværk? Har de ikke sin jord, sit havebruk og sin venstreforening?»

Et annet britisk selskap kom faktisk i gange med gruvedrift på Fiskum i disse årene. «The Royalberg Copper Mines Ltd» tok opp driften ved Kjennerudvannet, nærmere bestemt i Byggmesteråsen på østsiden av vannet. Driften varte fra 1904 til 1909, og i denne perioden ble det bygd opp vaskeri, veier, bolig til funksjonærene og en villa til direktøren. Men det ble utvunnet i overkant av bare 1500 tonn malm. 

I samme område drev en innflyttet engelskmann, S.P.Eastick, som bygde opp et moderne anlegg for malmforedling ved Jørandrudfossen i Fiskumelva. Driften endte med tvangsauksjon, og det moderne vaskeriet ble solgt til Dunderlandskompaniet i Mo i Rana.

Narverudgruvene på Ytterkollen. På begynnelsen av 1900-tallet ble «Kong Haakons stoll» og «Dronning Mauds stoll» drevet inn her.
FOTO: ANNE G. WOLLERTSEN  

Mermine – et nytt gruveeventyr

Hvis vi ser bort fra den tyske okkupasjonsmaktens spede forsøk på å sette i gang gruvedrift på Eiker under krigen, gikk det meste av 1900-tallet uten at det ble lansert nye gruveprosjekter. Men i desember 1992 skrev avisene igjen om at det herjet gullfeber på Eiker. Selskapet «A/S Mermine» fra Skoger hadde mutet de gamle kobbergruvene ved Ormåsen og skulle ved hjelp av ny teknologi greie å utvinne alt det edle metallet som var blitt liggende igjen i berghallene etter 17-og 1800-tallets bergmenn.

Det ble snakket og skrevet om verdier på opptil 150 millioner kroner, og i tillegg hadde initiativtagerne planer om et opplegg for turister, som skulle få tilbud om å vaske ut sitt eget gull med ekte western-metoder.

Det gikk imidlertid ikke mange månedene før Klondyke-stemningen var avløst av pessimisme. Marmine hadde ikke selv de økonomiske musklene som skulle til for å sette i gang det moderne bergverkseventyret, og de greide heller ikke å få med seg andre investorer i prosjektet. I likhet med så mange andre ambisiøse foretak i Eikers lange bergverkshistoriee, endte det også denne gangen med en kort periode med prøvedrift, før planene ble oppgitt. Slik endte det foreløpig siste bergverksprosjektet på Eiker. Det eneste en oppnådde var å rasere noen av kulturminnene fra den gamle gruvedriften.