Elektrisitet
MÅNDENS KULTURMINNETEMA mars
Kulturminneåret 2009
Ingenting har vel påvirket dagliglivet de siste hundre årene mer enn elektrisiteten. Det elektriske lyset forandret hverdagen hjemme på kjøkkenet og i stua, og den var en forutsetning for flesteparten av de tekniske hjelpemidlene som etter hvert har dukket opp. Samtidig har elektrisk kraft vært en forutsetning for industriutviklingen – de største fabrikkene skaffet seg egne kraftstasjoner lenge før vi fikk en offentlig kraftforsyning. Elektrisiteten er med når det skal bygges skoler og aldershjem, kjøpesentra og næringsparker eller nye boligfelt. I dag er det en selvfølge med elektrisk strøm – selv på hytta. Men før hundre år siden var elektrisitet noe nytt og fantastisk som enda ikke hadde funnet veien inn i de tusen hjem.
Fossene – kraftkilde gjennom tusen år
Vannkraft og elektrisk kraft blir ofte oppfattet som to sider av samme sak, men det stemmer ikke helt. Den første elektrisiteten på Eiker ble slett ikke produsert av vannkraft, og vann som energikilde ble tatt i bruk nesten tusen år før elektrisiteten så dagens lys.
Alt mot slutten av vikingtida regner en med at bekkekverner ble tatt i bruk for å male kornet. Riktignok nevnes ikke slike kverner på Eiker i kildematerialet før mot slutten av 1200-tallet, men da hadde det antagelig eksistert i mer enn 200 år. Holmefoss (dagens Vestfossen), Mylnardalen (Mjøndalen) og Kverne ved Hoenselva var viktige møllesteder alt i middelalderen.
På 1500-tallet kom vannsagene, en bransje som i flere hundre år satte sitt preg på Eiker. De største sagbruksstedene var Vestfossen og Skotselv, men også ved mindre bekker og fossefall var det betydelig sagbruksdrift – vi kan nevnes Hoensbruket, Vendelborg og Mjøndalen.
Også annen industrivirksomhet tok etter hvert i bruk vannkraften. På midten av 1600-tallet ble Hassel jernverk opprettet ved Bingselva. Fra 1700-tallet kjenner vi spikerfabrikken ved Krokstadelva og Møllenhof med grynmølle og såpekokeri ved Borgebekken, i Hoenselva var det en feldberederstampe, langs Bingselva kom det flere spiker-og stangjernshammere samt en isenkramfabrikk, og ved Skarragruvene drev elva Dørja et stort pukkverk. .
På 1800-tallet eksploderte utviklingen, med anleggelse av papirfabrikk og tekstilindustri, stampemøller og teglverk og til slutt tresliperier og cellulosefabrikker
Det var et varsel om ei ny tid da Ekers Papirfabrik på begynnelsen av 1870-tallet installerte en turbin som erstatning for det gamle møllehjulet. Den ble vel å merke ikke brukt til å produsere elektrisitet, men drev maskineriet direkte ved hjelp av drivaksler og reimoverføringer, slik det var vanlig også ved de første tremasse-og cellulosefabrikkene. Turbinhjulene var likevel et varsel om at elektrisitetens tidsalder nærmet seg.
Fabrikkene: Belysning og kraft til eget behov
Den eldste direksjonsprotokollen fra Vestfos Cellulosefabrik opplyser at det ble installert en lysturbin ved fabrikken i mars 1887, et halvt år etter at produksjonen hadde startet opp. Så vidt vi vet var dette den aller første elektriske kraften som ble produsert på Eiker.
Andre fabrikker fulgte opp og skaffet seg «belysning og kraft til eget behov» – Skotselv Cellulosefabrik (1888), Hellefos Træsliberi (1889), Mjøndalen Cellulosefabrik (1894) hadde nok elektrisk lys så å si fra starten, og i 1896 fikk Solberg spinderi sitt første lysanlegg. Dessverre har vi få detaljer om disse anleggene, som i starten antagelig bare har produsert strøm til belysning. Mye tyder på at de ikke ble drevet med vannturbin, men med kraft fra fabrikkenes dampmaskin.
Det første anlegget som vi med sikkerhet ved at bruket vannkraft til å produsere elektrisitet ble bygd i Krokstadelva i 1897. Den såkalte «primærstasjonen» var et samarbeidsprosjekt mellom Krogstad Cellulosefabrik og Den norske Galoge-og Gummivarefabrik Den vakte oppsikt, ikke bare fordi den brukte vannkraft, men også fordi kraften ble overført i ledninger flere hundre meter fra kraftstasjonen og ned til fabrikken..
Da en eldre krokstadelving fikk høre at vannet fra Krokstadbekken skulle føres gjennom kobbertråder og drive en fabrikk som lå nede ved Drammenselva nesten en kilometer unna, utbrøt han: «De ska’ itte drive gjøn med en gammal mann!
Alt året etter fulgte Solberg spinderi dette eksemplet og bygde sin egen kraftstasjon. Den forsynte ikke bare selve spinneriet med kraft, men også sagbruk og teglverk som lå nede ved Killingrud. Det spesielle med dette anlegget er at det var et likestrømsanlegg. Først i 1913 gikk Solberg over til et anlegg med vekselstrøm.
Solberg spinderis kraftstasjon ble bygd i 1898, året etter Primærstasjonen i Krokstadelva. Utvendig var de to kraftstasjonene nesten helt like, men teknologisk skilte de seg fra hverandre. Anlegget i Solbergelva var nemlig basert på likestrøm – en enklere og mer robust teknologi, som fortsatt var helt vanlig omkring forrige århundreskifte. Først i 1913 ble det ombygd til en mer framtidsrettet anlegg med vekselsstrøm.
Kraft fra Gravfoss og Labro
Mens industrien på Eiker eksperimenterte med å overføre elektrisitet over noen hundre meter, arbeidet Drammen kommune med planer om en flere mil lang ledning som kunne føre kraft til Drammen fra Gravfossen på Modum. Det første bygetrinnet ble fullført i 1903, men det viste seg snart at anlegget måtte utvides for å tilfredsstille etterspørselen etter elektrisitet, som økte i et raskt tempo.
Gravfosskraften ble viktig for industrien på Nedre Eiker, som hadde begrensede muligheter for å produsere kraft selv. Krogstad Cellulosefabrik, Mjøndalen Cellulosefabrik og den nystartede papirfabrikken Papyrus var blant de første store kundene ved Drammens elektricitetsværk.
Elektrisk kraft var nærmest en nødvendighet for å drive en papirmaskin, der det var viktig å kunne regulere hastigheten på maskineriet svært nøyaktig. Det er ingen tilfeldighet at papirindustrien slo igjennom for fullt i perioden mellom 1905 og 1920, nettopp den perioden da elektrisiteten hadde sitt store gjennombrudd.
Også noen få utvalgte privatpersoner fikk nyte godt av Gravfosslinjen. Nedre Eikers ordfører, Carl Stenseth, bodde nemlig like ved den transformatorstasjonen som videreførte Gravfosskraften til Mjøndalen, og Stenseth sørget da for å få lagt inn strøm hos seg selv og naboen, kirkesanger Skarstein. Sannsynligvis var dette de to første private strømabonnentene på Eiker.
I 1909 var Gravfos ferdig utbygd, men behovet for strøm fortsatte å øke. Drammen tegnet da kontrakt med Labro Træsliberi om leveranse av kraft derfra. Også denne ledningen gikk gjennom Eikerbygdene, og den åpnet opp helt nye muligheter når det gjaldt strømforsyning, både til næringsliv, gatebelysning og privatpersoner.
Bygningskommunene fører an
Gatebelysning var en viktig kampsak for brann-og bygningskommunene på de ulike tettstedene både i Øvre-og Nedre Eiker. Opprinnelig var gasslykter det mest aktuelle, men etter hvert begynte en å spørre seg om ikke elektrisk lys ville være et bra alternativ.
I 1910 bygde Vestfos Cellulosefabrik ny kraftstasjon. Kjøpmann Dæhlin gikk like godt til fabrikkbestyreren, ingeniør Lied, og spurte om det var mulig å få kjøpe strøm til elektrisk lys, og det var Lied villig til. Kraftstasjonen produserte nemlig mer enn fabrikken hadde behov for i overskuelig framtid.
Dermed begynte ballen å rulle. Det var ikke bare Dæhlins forretning som fikk lys. Bygningskommunen satte opp 31 gatelykter, og størstedelen av Vestfossens befolkning ble abonnenter, inkludert flere håndverkere og små industribedrifter.
Også i Mjøndalen arbeidet bygningskommunen for å få strøm til bygda. Her fantes det ikke noen lokal kraftprodusent, men Drammen elektricitetsverks linje fra Labro gikk like i utkanten av Mjøndalen. Kontrakt ble inngått, og i februar 1911 kunne lysene tennes.
Opprinnelig var tanken at Mjøndalen og Krokstadelva skulle ha et felles elektrisitetsverk, men det viste seg å være vanskelig å få til et slikt nabosamarbeid. Dermed fikk Krokstad sitt eget lysanlegg, som kom i drift sommeren 1911. Også det fikk levert kraft fra Labrolinjen.
I løpet av mindre enn ett år hadde altså tre av de største tettstedene på Eiker fått seg egne elektrisitetsverk. I Vestfossen var det cellulosefabrikken som hadde konsesjonen, mens de to anleggene på Nedre Eiker var forbrukereide – det var abonnentene selv som valgte styret, som inngikk kraftkontrakter, bestemte priser og tariffer og ansatte elektriker. I løpet av kort tid fikk de en helt selvstendig rolle i forhold til bygningskommunene.
Haugsund elektricitetsverk
I 1912 fikk Eiker sitt første kraftstasjon som produserte for salg til abonnenter. Det lå ved Ullernbekken like nordøst for Hokksund, og eieren var det private selskapet Haugsund elektricitetsverk. Kundene var først og fremst industrien, men også bygningskommunene på Haugsund og Sundbakken benyttet sjansen til å få gatebelysning, og det tegnet seg en del private abonnenter i Hokksundområdet og på gårdene mellom Hokksund og Vestfossen.
Det var de små og mellomstore industribedriftene som hadde behov for denne kraften. Tradisjonsrike bedrifter som Braathens garveri, Ekers Jernstøberi og Sandholt Mek. Verksted moderniserte driften ved å ta i bruk elektrisitet. Men elektrisiteten åpnet også mulighetene for helt nye bedrifter – slik som Haugsund elektriske sag og Haugsund Trævarefabrik.
Den største kunden var likevel Fredfoss Uldvarefabrikk, som nettopp på denne tida var i ferd med å ta skrittet fra å være en liten og gammeldags fabrikk til å bli et stort og moderne industrianlegg. Det var Fredfoss’ behov for kraft som holdt liv i det lille, private elektrisitetsverket, og eieren av Fredfoss, J.A.Larsson, ble etter hvert også eier av Haugsund elektricitetsverk.
Da Fredfoss noen år seinere ble knyttet til det kommunale e-verkets nett, var det ikke lenger noe livsgrunnlag for det lille kraftverket ved Ullern. Et siste forsøk ble gjort omkring 1920, da AS Norsk Staalstøperi etablerte seg i Hokksund og ville kjøpe kraft fra Ullern. Det ble imidlertid et ganske kortvarig industrieventyr, og Ullernverket gikk konkurs
Les om Haugsund Elektricitetsverk på Lokalhistoriewiki
Øvre Eiker får kommunalt e-verk
I årene omkring 1910 gikk debatten om elektrisitetsforsyning burde være en offentlig eller en privat oppgave. På Nedre Eiker var en i ferd med å få en mellomløsning, der bygningskommunene bygde ut sine egne nett og distribuerte kraft som ble kjøpt fra Drammen – i praksis var det en form for forbrukereide e-verk. På Øvre Eiker var også bygningskommunene på banen, men de kjøpte kraft av private produsenter i egen kommune. Det lå i kortene at nye private selskaper ville dukke opp etter hvert som etterspørselen økte, og det var fare for at bare tettstedene ville bli skikkelig utbygd, mens landsbygda omkring ble liggende i mørke. Kanskje var dette årsaken til at det høyrestyrte Øvre Eiker fikk kommunalt e-verk alt i 1915, mens det sosialistiske Nedre Eiker ventet i 12 år.
Etter en lang diskusjon i herredsstyret ble det i april 1913 besluttet å opprette Øvre Ekers kommunale elektricitetsværk og bygge en kraftstasjon i Hoenselva. Det ble bygd ut et høysoent fordelingsnett som strakte seg fra Ristvet og Verp i nord til Krekling i sør, og i løpet av vinteren 1915-16 kom det lys i stua hos eikværingene.
Når det kommunale e-verket først var opprettet, var det enighet om at det burde ha hånd om kraftdistribusjonen. Haugsund elektricitetsverk ble presset ut, og de store treforedlingsbedriftene med egne kraftstasjoner hadde mer enn nok med å dekke sitt eget behov. I løpet av 6-7 år ble det kommunale nettet bygd ut slik at det dekket det aller meste av kommunen. Det la også grunnlaget for ny småindustri – bedrifter som Vestfossen Trævarefabrikk, Eiker Trikotagefabrikk og Eker Cementfabrik for å nevne noen. Også eldre bedrifter, som Eker Dampsag, Loe Brug, Eiker Mølle og Manometerfabrikken Clausen, Kaldager & Co., ble raskt kunder hos det kommunale e-verket.
Hovedproblemet var at Hoen kraftstasjon ikke på langt nær kunne dekke etterspørselen. Det kunne heller ikke Drammen elektricitetsverk når det gjaldt Nedre Eiker, og heller ikke Fylkeskraftforsyningen i Buskerud, som ble opprettet i 1918, kunne dekke behovet. I årene rundt 1920 var det konstant underskudd på elektrisk kraft i begge Eiker-kommunene.
Skal Solbergelven leve i mørke?
«Skal Solbergelven fortsætte at leve i mørke?» ble det spurt i et leserinnlegg i Dranmmens Tidende høsten 1913. På Nedre Eiker fantes det ikke noe kommunalt e-verk som hadde ansvar for å bygge ut et nett over hele kommunen. Lysanleggene i Mjøndalen og Krokstadelva følte først og fremst et ansvar overfor sine egne abonnenter, og de som bodde andre steder måtte ta saken i egne hender.
Det gjorde folk på Daler og Ytterkollen alt i 1912. Uoverensstemmelser mellom abonnentene på de to stedene gjorde imidlertid at selskapet ble delt i 1924. Ytterkollens Elektricitetsanleg hadde da 19 abonnenter, mens Daler Lysanleg hadde 7. Det må ha vært to av landets aller minste elektrisitetsverk.
Steinberg Lysanlæg ble startet i 1916 og kjøpte de første årene kraft fra det kommunale e-verket på Øvre Eiker. Seinere kjøpte det kraft fra Drammen via Mjøndalens nett.
Solbergelvens Lysanlæg ble stiftet i 1915, men på grunn av dyrtiden under verdenskrigen ble prosjektet utsatt. Også her ble det vurdert å kjøpe kraft fra Drammen, men da det viste seg at Solberg spinderi hadde kraft til overs, ble denne løsningen valgt, og vinteren 1917 kom det endelig lys til Solbergelva.
Det gikk imidlertid ikke mange år før Spinderiet hadde behov for denne kraften selv. Løsningen ble å legge en høyspentledning til Krokstadelva, og fra 1922 kjøpte solbergelvingene Drammenskraft via Krokstad Lysanlæg. Dermed hadde Nedre Eiker endelig fått et sammenhengende kraftnett som dekket de sentrale delene av kommunen. Men det var seks forskjellige elektrisitetsverk og et virvar av kontrakter og avtaler om kjøp av kraft og leie av nett.
Hakavik: Strøm til NSB
I 1914 kjøpte Staten Hakavikfallene på Øvre Eiker. To år tidligere hadde Stortinget bestemt at det skulle satses på elektrisk jernbane – i første omgang på strekningen Askert-Kristiania – og det ble bestemt å bygge et anlegg som produserte kraft som var skreddersydd for NSB, med 16 2/3 perioder.
I årene som fulgte ble den stille avkroken lengst sør i Eiker forvandlet til et travelt anleggssted, med 2-300 anleggsarbeidere samlet på et sted som verken hadde strøm, telefon eller veiforbindelse. Men det varte ikke lenge før det ble bygd vei langs Eikern og etablert strøm-og telefonlinjer til Eidsfoss på andre siden av fylkesgrensen. Det ble bygd villaer til ingeniørene og funksjonærene, mens arbeiderne ble inlosjert i store brakker.
Dyrtid og streiker gjorde at anleggsarbeidet trakk ut, men våren 1922 sto kraftstasjonen ferdig med tre aggregater på 5000 hk hver – 30 ganger mer enn det som kunne produseres ved kommunens kraftstasjon ved Hoenselva.
Hakavik leverte strøm til hele jernbanestrekningen fra hovedstaden og fram til Kongsberg – og fra 1936 helt fram til Brevik, etter at et ekstra aggregat var blitt installert. Dette ble imidlertid den første og eneste kraftstasjon av denne typen. Seinere har NSB valgt å kjøpe kraft fra det vanlige nettet og omdanne den til 16 2/3 perioder. Hakavik er dermed ganske enestående – og kraftstasjonen produserer fortsatt kraft til NSB ved hjelp av det opprinnelige materiellet.
Kraften fra Nore – Flesaker transformatorstasjon
Kraftmangel var lenge et brennhett tema i samfunnsdebatten. Etterspørselen etter strøm økte raskere enn noen kunne forestille seg, og i 1916 tok Staten konsekvensen av dette og vedtok en gigantisk utbygging av Norefallene øverst i Nummedal. Kraften skulle føres i gigantiske høyspentledninger over skogene til Eiker, der Statskraftverkene bygde et nytt stort anlegg ved Flesaker ved Fiskumvannet. Herfra skulle store deler av Østlandet forsynes med strøm.
Den første strømmen fra Nore ble levert i 1926. Problemet var at da hadde konjunkturene snudd. De gode tidene var blitt avløst av ustabile konjunkturer, konkurser og arbeidsledighet. Hele mellomkrigstida skulle vise seg å bli en vanskelig periode, og økningen i strømforbruket stoppet helt opp, både i industrien og blant private abonnenter. Det var plutselig blitt overskudd på elektrisk kraft. Kraftoverskuddet gjorde at prisene sank. Det var gode nyheter for kommuner som enda ikke hadde inngått kontrakter med Fylkesforsyningen, som kjøpte kraft fra Staten og solgte videre til kommunene.
Dermed kunne det nystartede kommunale e-verket på Nedre Eiker i 1927 kjøpe Norekraft for kr.110/kW, mens Øvre Eiker noen år tidligere hadde inngått langsiktige kontrakter til kr.225/kW. Riktignok gikk Staten med på å justere ned prisen en god del, men likevel var det betydelige prisforskjeller mellom de gamle og de nye kundene. Det førte til mange år med heftig debatt.
Hovedproblemet var at Noreanlegget var bygd under en dyrtid, mens det begynte å tjene penger i økonomiske nedgangstider. Dermed ble Norekraften 20-30 øre dyrere enn Labrokraften, som kom fra et gammelt og nebetalt anlegg. Loven påla kommunene å kjøpe kraft fra Fylkesforsyningen, og samtidig ble det bestemt at hver kommune skulle ha et kommunalt elektrisitetsverk. Dermed var det klart for en omorganisering på Nedre Eiker.
Nedre Eiker får kommunalt e-verk
Nedre Eiker greide seg lenge fint med sine seks små e-verk. De to største, Mjøndalen og Krokstad, hadde etter hvert fått flere montører og var blitt ganske profesjonelle, mens de mindre ikke hadde noen utdannede folk, og nettene ble delvis vedlikeholdt på dugnadsbasis.
Myndighetene, både på riks-og fylkesplan, arbeidet for et system der kommunale e-verk hadde monopol i kommunen og de kommunale e-verkene måtte kjøpe av fylket. Det var eneste utvei dersom en skulle greie å holde liv i Buskerud Fylkeskraftforsyning. Nedre Eiker ble med andre ord utpekt til å bli Fylkeskraftforsyningens reddende engel. Det passet dårlig for abonnentene, som var godt fornøyd med å kjøpe billig kraft fra Labro.
Nedre Eiker kommunale elektricitetsverk ble opprettet i 1927, men opplevde at ingen ønsket å kjøpe strøm. Tanken var at det kommunale e-verket skulle overta gradvis, etter hvert som lysanleggenes kontrakter med Drammen e-verk gikk ut. Men da Mjøndalens kontrakt gikk ut i 1931, ble det ramaskrik blant kundene – ikke minst fra treforedlingsbedriftene, som forlangte like rimelig strøm som konkurrentene i Drammen.
Mjøndalen cellulosefabrikk truet med å permittere 400 ansatte, og kommunen ga etter. Lysanleggene fikk fortsatt kjøpe kraft fra Drammen, mot å betale en liten avgift til den kommunale og fylkeskommunale kraftforsyningen. Dermed ble det for alvor synliggjort at for Nedre Eikers vedkommende var disse to e-verkene bare et fordyrende mellomledd.
Kraftprisene fra Fylket nærmet seg imidlertid Drammens, og ved neste korsvei tvang imidlertid kommunen igjennom monopolstatus. Fra 1.juli 1938 var alle abonnenter på Nedre Eiker tilknyttet Nedre Eiker kommunale e-verk. Det betydde ikke at lysanleggene forsvant. Situasjonen var nå at Drammen solgte kraft til Fylkeskraftforsyningen, som solgte videre til Nedre Eiker kommune, som igjen solgte til Mjøndalen elektricitetsverk, som solgte til lysanleggene på Steinberg og Daler, som til slutt solgte den til sine abonnenter.
Under krigen tvang myndighetene igjennom at Mjøndalen og Krogstad kom inn under det kommunale e-verket, men først i årene etter krigen ble sammenslåingen fullført. Da Solbergelvens Lysanlegg gikk inn i det kommunale e-verket fra 1.januar 1951, var Nedre Eiker blitt samlet til ett elektrisitetsrike.
Strøm til hele bygda
Både på Øvre-og Nedre Eiker hadde det pågått en hektisk utbygging av det kommunale nettverket fram til året 1922. Godt og vel 90% av befolkningen hadde da strøm, men det skulle gå lenge før en fikk til full dekning.
På 1920-og 30-tallet satte økonomien en stopper for all videre utbygging, og det det var først etter krigen at det ble et viktig mål å nå fram til alle. På Nedre Eiker fikk innbyggerne i Åsen ved Mjlndalen endelig strøm i 1949, etter å ha ventet i nesten 20 år. Nettet ble bygd ut mot kommunegrensa på Horgen og øverst i Fabrikkroken i Krokstadelva, og i 1954 fikk de siste fastboende i kommunen lagt inn Strøm. Det var på Viksetra.
En tilsvarende utbygging var det på Øvre Eiker. I løpet av 1950-tallet fikk folk i Lurdalen strøm, og deretter fulgte områdene ytterst lang Eikern. De siste fastboende fikk strøm i 1964 – det var på Storekleiv ved Eikern.
Hellefoss bygges ut – Hoen legges ned
På Øvre Eiker ble det gjennomført en ganske betydelig kraftutbygging i årene 1948-53. Det var treforedlingsbedriften Holmen-Hellefos som først nå satset for fullt på elektrisitet. I motsetning til en papirfabrikk kan et tresliperi benytte direkte vannkraft til å drive store deler av maskineriet. Holmen-Hellefos hadde derfor greid seg med en nokså liten kraftstasjon, mens det meste av vannkraften ble brukt til å drive turbiner som var direkte koblet til slipeapparatene.
Rett etter krigen var det store prosjektet å erstatte den gamle tredammen med en stor murdemning, samtidig som den gamle kraftstasjonen ble utvidet og det ble bygd en helt ny kraftstasjon på østsiden. Til sammen kunne de to kraftstasjonene yte hele 11.000 hk. Det aller meste brukte fabrikken selv, men det ble også levert en del til Øvre Eiker kommunale elektrisitetsverk.
Det kommunale e-verket valgte på sin side å legge ned sin eneste kraftstasjon. Driftskostnadene var for høye og produksjonen for liten til at det lønte seg å holde i gang Hoen kraftstasjon. I 1957 ble den siste kraften produsert ved Hoenselva, og i dag er det knapt nok spor tilbake etter kommunens første kommunale kraftverk.
Nye tariffer og nye bruksområder
Etter krigen økte strømforbruket raskt, og 20 år med overproduksjon ble snudd til en situasjon med strømmangel og rasjonering. Nye store utbyggingsprosjekter ble satt i gang, men først på 60-tallet var det strøm nok til alle som ville ha.
En viktig årsak til denne utviklingen var befolkningsvekst og boligbygging – e-verkene fikk rett og slett stadig flere abonnenter. En annen årsak var at industrien gikk for fullt og hadde stadig behov former kraft. En tredje grunn var at strømmen fikk stadig nye bruksområder.
Opprinnelig hadde de private abonnentene bare brukt strøm til belysning – i starten hadde hver husstand som regel bare en eller to lyspærer. Elektriske komfyrer, kjøleskap og små varmeovner var kommet på markedet alt i mellomkrigstida, men det var først etter krigen at slike ting ble allemannseie. Det samme gjald innlagt varmtvann. Etter hvert kom også vaskemaskin, fjernsyn og dypfryser. E-verkene stimulerte til økt forbruk, blant annet ved å tilby en ny «blandingstariff», der en betalte en fast avgift som dekket normalt forbruk, mens en bare betalte ekstra for overforbruket.
Den store forbruksveksten kom likevel på 70-og 80-tallet, da stadig flere tok i bruk elektrisitet til boligoppvarming. Dermed fortsatte energiomsetningen å øke, selv om mange av de store industrikundene gikk konkurs og falt ifra. E-verkene oppmuntret til høyt forbruk, ved å innføre nye tariffer som ga billig strøm til dem som hadde et høyt forbruk.
Kraftmarked og energiøkonomisering
Et nytt kapittel i elektrisitetens historie startet med den nye «Energiloven», som trådte i kraft i 1991. På den ene siden førte loven til at kraftomsetningen i større grad enn før skulle styres av tilbud og etterspørsel, og på den andre siden fikk energibedriftene et ansvar for å arbeide for energiøkonomisering.
De kommunale e-verkenes monopol i egen kommune ble opphevet, og etter hvert gikk de over til å bli selvstendige selskaper – Øvre Eiker Energi og Nedre Eiker Energi. De eier fortsatt sitt eget kraftnett, men de må konkurrere med en rekke andre selskaper om abonnentene. Hensikten var å få senket prisene, men samtidig unngå sløsing fordi kundene nå betaler for all den energien som brukes. Ordningen er omdiskutert, blant annet fordi den har ført til at det har vært store svingninger i prisene.
Det viktigste som har skjedd de siste to tiårene er kanskje at de lokale energiselskapene har engasjert seg i prosjekter som bidrar til at energien blir bedre utnyttet eller til utvikling av alternative energikilder. Bruken av elektrokjeler i industrien er ett eksempel på dette. Det har blitt bygget fjernvarmeanlegg både i Solbergelva og Vestfossen, med vannbåren varme til boliger og industri, kulturbygg og kunstgressbaner.
Mye har skjedd siden den første glødelampa ble tent på Vestfos Cellulosefabrik for 122 år siden. Det er vel knapt nok mulig å tenke seg hvordan dagliglivet på 1900-tallet hadde utviklet seg hvis ikke dethadde vært for den elektriske kraften. Og det er ingenting som tyder på at elektrisitet vil bli mindre viktig i årene som kommer.
Gamle Vestfossen Kraftstasjon
«Månedens kulturminne» mars 2009
Kraftstasjonen ved Vestfos Cellulosefabrik ble bygd i 1910, opprinnelig for at tørkemaskinene for cellulose skulle kunne drives med elektrisk kraft, men den ga ogå støtet til byggingen av en helt ny papirfabrikk, der driften var basert på elektromotorer. Slik ble Vestfos en kombinert cellulose-og papirfabrikk som kunne bruke en del av celluloseproduksjonen som råvarer for eget papir.
Da Vestfos Cellulosefabrik stanset på 1970-tallet, ble kraftstasjonen overtatt av det kommunale elektrisitetsverket. Den var i drift fram til 1983, da det ble bygd en mer moderne kraftstasjon rett ved siden av. Gamle Vestfossen Kraftstasjon er nå et museum, som forteller om elektrisitetens historie på Eiker.
Les mer om Gamle Vestfossen Kraftstasjon- månedens kulturminne i mars