Gamle Vestfossen Kraftstasjon

MÅNEDENS KULTURMINNE mars 2009

Tekst: Bent Ek Foto: Eiker Arkiv/Øvre Eiker Energi 02.03.2009

I 1907 hadde Vestfos Cellulosefabrik alt hatt elektrisk belysning i 20 år. Elektrisiteten ble produsert av små «lysmaskiner» , såkalte blokkstasjoner, som antagelig ble drevet av en dampturbin. Selve maskineriet i fabrikken ble derimot drevet med damp og direkte vannkraft, det vil si at turbinhjulene ble koblet direkte til maskinene uten å bli omdannet til elektrisitet. I løpet av fem år tok imidlertid både Vestfos Cellulosefabrik og tettstedet Vestfossen skrittet inn i elektrisitetens tidsalder – gjennom byggingen av det som i dag er kjent som «Gamle Vestfossen Kraftstasjon».

Ett av de gamle turbinhjulene er plassert som en skulptur ved inngangen til Gamle Vestfossen Kraftstasjon.

En gammel lysmaskin fra 1897 er en av attraksjonene som en finner i Gamle Vestfossen Kraftstasjon.

Elektrisiteten ble kalt for «det hvite kull», og det var på alle måter en mer renslig teknologi enn dampkraften. Mens fyrhuset var glovarmt, skittent og spydde ut svart røyk, var kraftstasjonen en lys og luftig bygning, med store vinduer og lysmalte vegger og utstyrt med den aller nyeste teknologi. En kraftstasjon i 1910 var et praktbygg som symboliserte framtida.

Da det andre utbyggingstrinnet ved Vestfos var fullført i 1912, kunne kraftstasjonen produsere 1000 hk, eller omkring 750 kW. Turbiner og generatorer står fortsatt som det gjorde den gangen.

Kraftstasjonen fikk bokstavelig talt en sentral plass ved Vestfos. På høyre side ser vi syreanlegget ved cellulosefabrikken, til venstre den nye papirfabrikken. Kraftstasjonen leverte også kraft til Vestfossens innbyggere helt fram til 1923, da det kommunale e-verklet overtok denne oppgaven.

Ole Sandengen var ansatt ved Vestfos Cellulosefabrik og en av de veteranene som la ned en stor innsats for å få bevart den gamle kraftstasjonen som museum.

Kraft til tørkemaskinene…..

I referatet fra direksjonsmøtet i desember 1907 kan en lese at ingeniør Lied «fremholdt Ønskeligheden af at kunne drive vore Tørremaskiner med elektrisk Kraft, hvorved antages at spare 40 øre pr Ton i Kul. Med den nye Turbine som er indlagt paa Swensens Side for elektrisk Lys har vi de fornødne ca.200 heste og de nødvendige 3 elkektriske Maskiner vilde antagelig andrage til ca.15.000 Kroner». Slik resonnerte Johan Fredrik Lied, mannen som sto bak satsningen på hydro-elektrisk kraft ved Vestfos Cellulosefabrik i årene omkring 1910. Det var altså jordnære økonomiske kalkyler som lå bak – kull var dyrt, mens fossekraften var gratis. At elektrisitet også hadde viktige teknologiske fortrinn, ser det ikke ut til at en la særlig stor vekt på i startfasen.

«Swensens Side», som Lied snakker om, var sørsiden av fossen. David Swensen hadde vært eier av Ekers Træsliberi, som var en av distriktets første og minste treforedlingsbedrifter. I desember 1906 brant denne fabrikken, og hele området ble kjøpt opp av nabobedriften, Vestfos Cellulosefabrik, med tanke på seinere utvidelser. I første omgang ble det altså bygd en liten kraftstasjon. Den hadde fire generatorer, som til sammen kunne produsere rundt 260 hk.

…og til gatebelysning

Nå øynet også Vestfossens befolkning mulighetene for å få lys. En av stedets mange landhandlere, kjøpmann L.G.Dæhlin, gikk direkte til fabrikkbestyrer Lied og spurte. Det viste seg at fabrikken var interessert i å levere kraft både til Dæhlin og andre privatpersoner, samt til gatelys og elektriske motorer – slaktere og gårdbrukere ble spesielt nevnt som potensielle kunder. Priser og betingelser var de samme som ved Drammens Elektricitetsverk, som nettopp på denne tiden var i ferd med å bygge en høyspentledning fra Labro til Drammen gjennom Eikerbygdene. Bygningskommunene på Nedre Eiker ble kort etter kunder der, mens vestfossingene altså valgte å satse på kraft fra den lokale hjørnesteinsbedriften. Bygningskommunen satte opp 31 gatelykter, hver på 65 watt.

Slik ble det altså lys i Vestfossens gater høsten 1910. Kort etter gikk Vestfos i gang med en betydelig utvidelse av kraftstasjonen, denne gangen som ledd i et enda mer omfattende prosjekt.

Hvorfor ikke en papirfabrikk?

I årene rett etter unionsoppløsningen ble det bygd en lang rekke papirfabrikker langs Drammensvassdraget, både nye fabrikker og som utvidelse av eldre tresliperier og cellulosefabrikker. Ledelsen i Vestfos var heller ikke helt fremmede for denne tanken, for sommeren 1907 konkluderte direktørene med at «en Papirfabrik vil bli en for stor affære». Deretter gikk en i gang med å installere en ny tørkemaskin for cellulosen. Problemet var bare at markedet var slapt, og det var vanskelig å få solgt all cellulosen. Tanken på å produsere papir selv dukket derfor opp igjen etter et par år, men i første omgang som et rent eksperiment: «Lied omtalte at han vilde gjøre et Forsøg med at lave Papir paa den gamle Tørkemaskine af de lavere Kvaliteter. Han kunde imidlertid intet sige med Hensyn til Muligheden heraf uden for store Paakostninger, men det vilde jo ikke koste noget at forsøge.»

I første omgang var det snakk om å produsere billig innpakningspapir av vrakcellulose, og så seint som sommeren 1910, da kontrakten med bygningskommunen ble inngått, var storsatsning på papirproduksjon fremdeles en nokså fjern tanke. Det var først i desember 1910 at ingeniør Lied la fram planer for «en eventuel Papirfabrik med 2 Maskiner». Da begynte ballen å rulle. Disponent Henry Melhuus ble brukt som sakkyndig konsulent og mente at planene var riktige og at tomten ville være ideell for en papirfabrikk. Banken ga lån på nesten en halv million, og i mars 1911 tok generalforsamlingen beslutningen om å sette i gang.

Det er ingen tilfeldighet at den store etableringsbølgen for papirfabrikker kom mellom 1905 og 1915, nettopp i det tiåret da elektrisiteten slo igjennom for fullt. Det å kunne finregulere hastigheten på maskineriet var viktig for å få til vellykket papirproduksjon, og det var langt enklere med elektriske motorer enn når en brukte dampkraft som ble overført ved hjelp av reimer og drivaksler. Samtidig som hydro-elektrisk kraft skapte et industrieventyr i Telemark og ved Vestlandsfjordene, vokste papirindustrien fram med Drammensdistriktet som ett av hovedområdene. En av de større i bransjen var papirfabrikken i Vestfossen, som ble satte i drift i september 1912. Den hadde to papirmaskiner, en for finpapir og en for tissuepapir.

Fabrikken legges ned, men kraftstasjonen lever

I nesten 60 år leverte kraftstasjonen en betydelig andel av den kraften som Vestfos Cellulosefabrik hadde behov for. Men i 1970 var det stopp – Vestfos var ett av de første ofrene for den store strukturrasjonaliseringen som treforedlingsbransjen måtte igjennom.

Cellulosefabrikken ble stanset for godt, og et forsøk på å få i gang papirfabrikken på nytt noen år seinere varte bare et noen måneder. I 1976 var det slutt på storindustriens æra i Vestfossen. Store deler av fabrikkområdet ble liggende øde i årevis. I kraftstasjonen var det imidlertid ikke snakk om noen stans – den gikk for fullt og produserte verdifull strøm, som nå ble kjørt inn i det kommunale strømnettet. I 1978 verdtok Øvre Eiker kommunale elektricitetsverk å gå inn som eier.

Sammen med kraftstasjonen kjøpte kommunen fallrettighetene i Vestfossen, og det var nok utvilsomt det som representerte den største verdien. Sannheten var nemlig at den snart 70 år gamle kraftstasjonen var moden for utskiftning.

Istedenfor å skifte ut maskineriet, valgte e-verket å bygge en helt ny kraftstasjon vegg i vegg med den gamle. Den ble satt i drift i oktober 1984 og var langt mindre enn den gamle i omfang, men produksjonskapasiteten ble derimot nesten fire ganger større. Hvert år omdannes 96 millioner kubikkmeter vann til elektrisitet ved dette anlegget, som fortsatt er en viktig del av virksomheten til Øvre Eiker Energi.

Mange skoleklasser, fra hele Drammensdistriktet, har etter hvert besøkt Gamle Vestfossen Kraftstasjon og fått undervisning om elektrisitetens historie.

Museet inneholder mange fine modeller, laget av Ottar Skjærsåker, som er ansatt i Øvre Eiker Nett.

Et levende museum

Hva skulle skje med den gamle kraftstasjonen? Det spørsmålet var både de ansatte ved e-verket og veteraner fra Vestfos opptatt av. Elverkssjef Ole B. Solberg fikk med seg styret på tanken om at den skulle bevares som museum, og i årenes løp har det blitt lagt ned en stor dugnadsinnsats fra de ansatte for at denne tanken skulle bli realisert. Bygningen er blitt pusset opp, de gamle turbinene og generatorene blir holdt ved like, og det er samlet inn elektrisk materiell fra fjern og nær. Nevenyttige e-verksmontører har bygget flotte modeller, som bidrar til at museet holder en høy standard.

Mange skoleklasser har besøkt museet og fått omvisning av de ansatte i Øvre Eiker Nett, som jo har inngående kunnskap om det emnet som presenteres. Det har imidlertid vist seg å være vanskelig å få til faste åpningstider. Derfor har dessverre altfor få besøkt dette lille museet, som kunne ha vært et fint supplement til alt det andre som «Kulturhovedstaden Vestfossen» har å tilby.