Stenberg hengsle
MÅNEDENS KULTURMINNE
02.06.2009
Tekst: Bent Ek
Rogndalsbråtan ligger rett ved den gamle ferdselsveien som går fra storgården Skjelbred inn til Skjelbreddalen og videre til Ullandgrenda i Lurdalen.
I år er det 40 år siden det siste tømmeret ble sortert ved Stenberg hengsle og tømmerfløtingen i Drammenselva gikk over i historien. I dag er det knapt nok spor igjen etter det som var det største av alle hengslene i elva – bare en og annen dopp er igjen.
Gammelt bilde fra Stenberglandet. I bakgrunnen ser vi Horgen-gårdene og plassen Holmen..
Stenbergarbeiderne i aksjon
Sortering av bjelkelasten
Bielkelagtenes Nedflaadning igiennem Elven, udkræver ligeledes sine Arbeidere, som kaldes Bielkeførere, hvilke saasnart Bielkene ere udeladte af forbemeldte Lentse, maae fare ud med Baade for at samle dem, som skeer ved et Sted kaldet Steenberg, hvor de sammenbindes til Flaader og bringes saaledes ned til Byen.
Slik beskriver sogneprest Hans Strøm bjelkefløtingen på Storelva i 1784, etter at han først har skildret hvordan alt tømmeret samles og slippes fra Kverk, før sagtømmeret til Hoenssagene og brukene i Vestfossen ble sortert ut. Det som var igjen, var altså bjelketømmeret – tømmer som ikke eksporteres som det var, uten å bli skåret til trelast på noe norsk sagbruk. På slutten av 1700-tallet var det først og fremst dette tømmeret som havnet ved Stenberg hengsle.
Det er vanskelig å si hvor gammelt dette hengslet egentlig er. Kanskje var det opplagsplasser for tømmer her alt tidlig på 1600-tallet, da det fremdeles var nokså store sagbruk i Krokstadelva, Solbergelva og Mjøndalen, samt ved Veia og Skalpebekken. Seinere ble flesteparten av disse sagene presset ut av næringen av de store priviligerte sagbrukene på Øvre Eiker, men sagene i Mjøndalen holdt stand, og fra slutten av 1700-tallet var igjen Mjøndalssagene i vekst, først under familien Hofgaard og seinere under familien Bache i flere generasjoner.
Alt i 1784 ble nok både sagtømmeret til Mjøndalen og bjelkelasten sortert ved Stenberg, og alt på denne tida er det klart at Stenberg var ett av de største og viktigste hengslene i elva. Både sagbruket i Mjøndalen og bjelkehandelen var i sterk vekst, og gjennom 1800-tallet befestet Stenberglandet posisjonen som et knutepunkt i fløtingen og en viktig arbeidsplass.
De faste Stenbergarbeiderne
Dette Tømmerdrager-Arbeide er temmelig fordeelagtigt, men tillige besværligt, siden man for at sammenlænke Tømmeret, som ei kan komme Aabredden nær nok, maae den største Deel af Dagen staae i Vandet, hvorved mange spilde deres Helse.
Her oppsummerer nok sogneprest Strøm i en eneste setning de viktigste sidene ved elvearbeidet: Det var godt betalt, men tungt og helsefarlig arbeid. Dette var en viktig næringsvei på Eiker. Ved folketellingen i 1865 oppga 176 personer tømmerfløting i en eller annen form som sitt hovedyrke, og omtrent en fjerdedel av disse bodde på Stenberglandet – på boplasser som Rundtom, Holmen, Horgenøen, Berget og Temtemoen. I tillegg bodde det Stenberg-arbeidere både ved Krokstadelva og i Hokksund-området, så tallet på ansatte ved hengslet lå mellom 60 og 70 mann.
Det er verdt å merke seg at de fleste av dem ikke var husmenn, men selveiende småbrukere. Fløting var noe av det lønnsarbeidet som var best betalt, og elvearbeiderne var en gruppe som tidlig begynte å kjøpe de plassene de bodde på, som nok opprinnelig hadde vært husmannsplasser.
Julius Korneliussen, som var Stenbergmann i tredje generasjon, beskrev det slik: «Å være fast Stenbergmann var jevngodt med å ha en liten gård, og plassen gikk i arv. Eldste sønn var selvskreven til å få den etter faren, men det hendte at de gamle holdt på så lenge at de nesten ikke orket å gå hjem når dagen var slutt. Bare de kunne holde haken var det godt nok, het det.»
Sortering av sagtømmer og sliptømmer
1860 var et merkeår i fløtingen på Drammenselva. Da ble sagbruksprivilegiene opphevet, og de første dampsagene ble anlagt i Drammen. Det ble raskt slutt på bordfløtingen – helt slutt med dette var det i 1866, da jernbanen kom. Til gjengjeld skulle nå mesteparten av det tømmeret som tidligere hadde gått til vannsagene i Skotselv, Vestfossen og de andre gamle sagbruksstedene, fløtes helt til til Drammen. Mengden av tømmer som skulle sorteres ved Stenberg steg dermed kraftig.
I tiårene som fulgte, dukket det også opp en helt ny industribransje i Drammensvassdraget – treforedlingsindustrien. De første små tresliperiene kom rundt 1870, men det var først fra midten av 1880-tallet at denne bransjen slo igjennom for fullt. Vestfos Cellulosefabrik ble etablert i 1886, Skotselv Cellulosefabrik 1888, Hellefos Træsliberi i 1889, Krogstad Cellulosefabrik i 1893 og Mjøndalen Cellulosefabrik i 1894.
De to sistnevnte bedriftene var så å si nærmeste nabo med Stenberg hengsle, og de hadde behov for helt andre tømmermengder enn det som tidligere hadde gått med til sagbrukene i Mjøndalen. På begynnelsen av 1900-tallet fant også Vestfos Cellulosefabrik ut at det ville være mer lønnsomt å slippe tømmeret ned til Stenberg istedenfor å ha eget hengsle ved Nøstetangen og tømmerdragere på Vestfosselva. Dermed ble Stenberg hengsle sorteringssted for alt tømmer i Drammensvassdraget nedenfor Hellefossen. Tømmermengden var blitt mer enn fordoblet i løpet av noen få tiår.
Samfunnet på Stenberglandet
Alt på midten av 1800-tallet fantes det rundt 50 boplasser, både husmenn og selveiere, i det området som etter hvert utviklet seg til tettstedet Steinberg. Noen av dem var håndverkere og jordbruksarbeidere, men de aller fleste oppga «elvearbeider» som hovedyrke.
Selv om det ikke var noen direkte tettbebyggelse, kan vi nok alt på dette tidspunktet snakke om et lite lokalsamfunn rundt hengsle. Loesmoen var en egen skolekrets, som omfattet både Stenberglandet og Loesøya helt opp til Hokksund. Det var Trelasthandlerdireksjonen som hadde ansvaret for skoledriften, og i 1861 ble den nye Stenberg Brugsskole innviet, med 37 elever. I 1914 hadde elevtallet økt til 114 – det sier mye om utvidelsene ved hengslet i denne perioden.
Stenberglandet var også fast stoppested for dampskipsruten på Drammenselva, som ble opprettet på begynnelsen av 1850-tallet. I mange år var det også endestasjon for denne ruten, etter at ruten opp til Hokksund var blitt sløyfet. Lenge var dampbåten et viktig kommunikasjonsmiddel, i og med at jernbanen først anla stoppested her i 1912. Den nye stasjonen fikk navnet Stenberg – seinere endret til Steinberg – og tettstedet som var i ferd med å vokse fram, fikk navn etter dette.
Stenbergarbeiderne var pionerer når det gjaldt sang og musikk. Musikkorps ble stiftet alt i 1887, og ikke lenge etter ble det også startet et blandet kor. Omkring år 1900 kom det også avholdsforening og en kristelig ungdomsforening. I 1906 arrangerte ungdomslaget blant annet kapproing på Drammenselva, og et par år seinere var det dannet et eget idrettslag – Stenberglandets Idrættsforening – som arrangerte skirenn i Futebakken. En annen viktig institusjon var Stenberg Bruks Arbeiderforening, som ble stiftet i 1916. Den fikk i løpet av kort tid over 160 medlemmer.
Sist men ikke minst, må det nevnes at Steinberg i lang tid hadde eget elektrisitetsverk. Det ble startet i 1917, og på dugnadsbasis ble det bygd et lavspentnett for rundt 70 abonnenter. Kraften ble de første årene kjøpt fra Øvre Eiker, men seinere fra Mjøndalen Elektricitetsverk. Først i 1950 ble dette lysanlegget, med 140 abonnenter, innlemmet i Nedre Eiker kommunale e-verk.
Innskrenkninger og nedleggelse
Virksomheten ved Stenberg hengsle var på sitt største i årene rundt første verdenskrig. Mellom 1914 og 1940 ble tømmermengden halvert, fra 600.000 til 300.000 tylfter i året, og i 1960 var mengden igjen halvert, til 150.000 tylter. Årsaken var økt bruk av jernbane og bil i tømmertransporten. Arbeidsstokken ble redusert, og det ble satt inn nye motorbåter i et forsøk på å ta opp konkurransen. Men de mange innretningene, både ved Stenberg og de andre hengslene, krevde utgifter til vedliklehold, og med et så redusert kvantum var det rett og slett ikke lønnsomt å frakte tømmer på denne måten. Fellesfløtningen ble gradvis trappet ned i løpet av 1960-tallet, og i 1968 ble de aller siste tømmerstokkene sortert ved Stenberg hengsle. 40 år seinere er det nesten ikke spor igjen etter denne virksomheten.
Arthur Jensen i nersetterbåt – fløternes viktigste arbeidsredskap sammen med tømmerhaka..
Øvre innretning, fotografert fra Fellesfløtningens kontor på Øya
Slepebåten «Stenberg», med oppnavnet «Skremma». Vi ser skipper Morten Halvorsen og maskinist Olaf Marthinsen.
Steinberg Musikkorps er ett av landets eldste – stiftet av fløtningsarbeidere i 1887.
Flyfoto av Steinberg fra slutten av 1970-tallet. Da hengslet forsvant, kom det snart boligbebyggelse helt ut til Drammenselva..
Kilder:
Marit Vatsvåg Loe/Evy Martinsen: «Dramnmensvassdraget. Fløting, trelasthandel og Steinberg hengsle» (i Eikerminne 1990 s.9-41 og 1991 s.9-43.
Sigfred L. Eier: Fløting og trelasthandel. Drammensvassdragets fellesfløtningsforening-Trelasthandlerdireksjonen 1807-1957.
Jens Alm: Srammensdisatriktets Skogeierforeninjg 1907-1957.