Stadshauptmand Schwartz

MÅNEDENS KULTURMINNE (februar 2009)
Tekst: Bent Ek
Foto: Eiker Arkiv/Bjørn Kristoffersen

Etter mer enn 65 år på bunnen av Eikern, lyktes det endelig å få hevet skroget av “DS Stadshauptmand Schwartz” – i sine velmaktsdager kjent som “Eikerns hvite svane”.. FOTO: BJØRN KRISTOFFERSEN

Alle som reiser langs riksvei 35 mellom Eiker og Tønsberg har sikkert lagt merke til Eidsfoss – tettstedet som liker å kalle seg for “verdens minste by”. De har kanskje også lagt merke til det store og nokså rustne skipsskroget som ligger under tak nede ved vannet. Det er skjellettet av dampskipet “Stadshauptmand Schwartz”, som i nesten 25 år gikk i rute mellom Eidsfoss og Vestfossen. Det stolte fartøyet kommer nok aldri til å flyte på vannet mer, men håpet lever om at det kan settes i stand på land og bli bevart som et viktig kulturminne i grenseland mellom to kommuner og to fylker.

Havna i Eidsfoss, med det nye dampskipet sentralt på bildet. Ved brygga ser vi den eldre kollegaen, hjuldamperen “Ekern”

Stadshauptmand Schwartz ved Flesaker brygge i 1904. Før Vestfosselva ble mudret opp, var Flesaker endestasjon, og NSB anla et lite stoppested her, bare en kilometer fra Vestfossen stasjon. Lokaltogene stanset fortsatt her så seint som på 1960-tallet.

Dampskipet har nettopp passert Ekernsund bro, som ble bygd i 1924 – bare to år før Stadshauptmand Schwartz ble lagt i opplag.

På vei ut fra havna i Eidsfoss.

En stor dag i Eidsfoss

Den 21.juni 1903 var en stor dag på det lille industristedet Eidsfoss. Jerverkets nye stolthet, dampskipet “Stadshauptmand Schwartz”, ble nemlig sjøsatt. “Afløbningen blev en overordentlig smuk Høitidelighed. Veiret var straalende, og Ekern laa der speilende blank og stille omrammet af de naturskønne, sommerfriske Omgivelser. Alle Værkets Arbeidere og en Mængde Mennesker fra de nærliggende Distrikter var fremmødt.”

Det litt uvanlige navnet skyldtes at skipet var oppkalt etter Johan Jørgen Schwartz, en velkjent skikkelse i næringsliv og politikk på slutten av 1800-tallet. Han hadde vært stadshauptmand i Drammen, og det var sønnen hans, major Paul L. Schwartz, som var hovedmannen bak det nystartede “Ekerns Dampskibsselskab”.

Selskapet var blitt stiftet et snaut år tidligere, med Eidsfos Værk som hovedaksjonær, men også mange av frontfigurene i Drammens næringsliv hadde tegnet seg. Det nye dampskipet skulle nemlig både være en arbeidshest som fraktet gods for jernverket og en lystyacht som kunne tilby turistene en komfortabel sjøreise over “den naturskjønne Ekern Sø”.

Offensiv reiselivssatsning

Den ble annonsert heftig for “den nye Turistrute”, som var basert på jernbane og dampskip som transportmiddel – slik at “man saa at sige næsten ikke behøver at benytte Ben paa hele Turen”, som en begeistrert journalist skrev. Bakgrunnen for dette var at Eidsfoss i 1901 hadde fått jernbaneforbindelse med Tønsberg. Dermed åpnet mulighetene seg for en vakker rundreise for borgerskapet i Drammen og Christiania.

Alt i 1902 hadde det blitt arrangert pinseturer med Eidsfos Jernverks gamle hjuldamper Ekern, og det hadde vært en stor suksess. Men Ekern var alt på denne tiden landets eldste dampskip, bygd i 1857, og tilfredsstilte ikke det moderne publikums krav. Dermed var det duket for et nytt rederi og et splitter nytt dampskip.

Ved å ta morgentoget fra Vestbanen, kom en fram til Flesaker stoppested utpå formiddagen. Der lå Stadshauptmanden klar for å ta med publikum på rundturens høydepunkt – sjøreisen over Eikern, “hvis naturskjønne Omgivelser vandt almindelig og fortjent Beundring”. Lunsjen ble servert på “et smukt Frokostbord paa Agterdækket”.

Etter å ha besett Eidsfoss, gikk turen videre med jernbane – i åpen vogn, dersom været tillot det, og rikelig med drikkevarer “for at faa skyllet ned Røgen fra Lokomotivet”.

I Tønsberg ventet dampskipet “Horten”. Det ble servert en utmerket middag i aktersalongen, etterfulgt av kaffe avec og sigarer på dekket. Klokka ni om kvelden var en tilbake i hovedstaden, slik at drammenserne rakk et besøk på byens Tivoli før de tok nattoget hjem til Drammen.

Dette var en populær utflukt for den som hadde råd, både i pinsen og andre fine sommerhelger. Men i det lange løp ga nok ikke turisttrafikken så gode inntekter som det en hadde håpet på. Det var rett og slett ikke passasjergrunnlag for to daglige avganger i sommersesongen, slik det opprinnelig var lagt opp til. Gradvis ble både rutetilbudet og prisene stadig mer tilpasset det lokale publikum istedenfor pengesterke drammensere og Kristiania-borgere.

Lokaltrafikk og godstransport

Så lenge det ikke fantes verken jernbane eller bilvei langs Eikern, hadde “Stadshauptmand Schwartz” en viktig rolle som det eneste offentlige transportmiddelen mellom Eiker og Hof. For å utnytte det lokale trafikkgrunnlaget best mulig, var det viktig å forlenge ruten helt ned til Vestfossen, slik at folk ikke trengte å ta seg helt ut til Flesaker på egen hånd. I 1910 ble derfor Vestfosselva mudret opp, slik at dampskipet kunne gå helt ned til Vestfossen stasjon også midt på sommeren med normal vannstand. Skipet hadde også stoppesteder langs hele Eikern på begge sider, og fraktet passasjerer og varer for de lokale gårdbrukerne.

Men heller ikke den lokale trafikken var stor nok til å holde “Stadshauptmand Schwartz” i regelmessig drift. Rutetidene ble stadig innskrenket, og sommeren 1914 var det bare avganger mandag og lørdag. Folk som bodde langs Eikern hadde robåter, og de lot seg heller ikke skremme av å gå noen kilometer når de en sjelden gang hadde ærend i Eidsfoss eller Vestfossen. Dessuten hadde enkelte skaffet seg egne damp-og motorbåter og tok med passasjerer og gods for en billig penge. De var brysomme konkurrenter for “Ekerns Dampskibsselskab”.

Når “Schwartz’en” likevel ble gående i rute i nesten 25 år, skyldes nok det i stor grad godstrafikken. Først og fremst må Eidsfos Værk ha brukt skipet til å frakte sine egne råvarer og produkter. Dessuten var det inngått en avtale med Postverket om frakt av brev og pakker. De dagene den ikke gikk i rutetrafikk, ble båten sysselsatt med tømmerslep på Eikern. Den “smukke lystyacht” var med andre ord blitt en gammel arbeidshest.

Stadshauptmand Schwartz for full damp nedover Vestfosselva.

Økonomisk motbakke

Etter den strålende og optimistiske starten, ble det ganske raskt klart at dampskipet og rederiet fikk økonomiske vanskeligheter. Da skipet i 1915 skulle på land for en forskriftsmessig kontroll, skrev eierne til Skibskontrollen og ba om uitsettelse fordi kostnadene ved å bygge en slip”vil aldeles overskride baatens økonomiske kræfter, da den arbeider, og en del tid har arbeidet med gjæld”. Det ble også understreket at båtens rute de siste år hadde “indskrænket sig til nogle faa uker i sommermaanedene”.

Det som til slutt tok knekken på ruten, var kravet om en kvalifisert skipsfører. I mange år hadde rederiet vært så heldige å ha en skipsfører som var fornøyd med å være kaptein et par dager i uka i sommerhalvåret og arbeide som mekaniker på jernverket resten av tida. Da gamle Peder Olsen slutten, viste det seg å være umulig å få tak i en kvalifisert skipsfører på disse betingelsene. Departementet avslo bestemt alle søknader om dispensasjon. Dermed ble “Stadshauptmand Schwartz” liggende stille ved brygga i Eidsfoss fra og med våren 1926.

På Eikerns bunn i 65 år

I fem år ble den gamle lystyachten liggende ved brygga, før den til slutt ble solgt som skrapjern. Før noen rakk å flytte den, sank imidlertid “Stadshauptmand Schwartz” ved brygga, en sen februarnatt i 1931. Ryktene ville ha det til at det var gamle kaptein Olsen som hadde vært nede og løsnet en bunnventil.

Det første forsøket på heving ble gjort alt i 1933. Ved hjelp av to vinsjer, som ble trukket med hestekraft, lyktes det å få Schwartz’en opp til overflaten, men så røyk den ene vaieren tvers av, og båten gikk til bunns igjen.

40 år gikk før neste forsøk ble gjort. Fem eikværinger hadde da blitt eiere av vraket, og det ble gjort et nytt hevingsforsøk ved hjelp av tre store heisekraner. Resultatet var imidlertid det samme – en fikk heist båten opp til overflaten, men ikke videre.

Fra og med sommeren 1910 gikk Stadshauptmand Schwartz helt ned til Vestfossen og la til ved ei brygge like ved jernbanestasjonen.

Trygt oppe på land. Siden er det bygd tak over, slik at den gamle dampbåten har en viss beskyttelse for vær og vind. FOTO: BJØRN KRISTOFFERSEN

Opp fra dypet – en ny stor dag

I 1987 kjøpte Fred Nordseth vraket av “Stadshauptmand Schwartz” for 50 øre. Deretter fulgte 18 lange år med tekniske forberedelser og arbeid for å finansiere et nytt hevingsprosjekt. Det ble bygget en heverigg og en slip der skroget kunne dras inn. Dykkere fra Sande Dykkerklubb stilte opp og gjorde det nødvendige arbeidet under overflaten.

Den 28.oktober 1995 skjedde det endelig! For tredje gang ble “Stadshauptmand Schwartz” heist opp til overflaten, og denne gangen ble skroget liggende under heveriggen.

Først to uker seinere ble hevingen fullført. Etter at riggen var blitt manøvrert i riktig posisjon, ble skroget senket ned på ei tralle som var montert på slipen. Deretter ble det dratt opp på slipen ved hjelp av en kraftig vinsj. Ved midnatt den 11.november 1987 var hevingen fullført.

Hva skjer nå?

Det viste seg at vraket var sterkt medtatt etter nesten 66 år på bunnen av Eikern. Hvis den skulle settes på vannet igjen, slik det opprinnelig var tenkt, måtte så å si alt skiftes ut. Det ville ikke ha vært en restaurert “Stadshauptmand Schwartz”, men en rein kopi.

Derfor oppga en raskt planene om å få båten på vannet igjen. Isteden er ønsket å sette den i stand på land, slik at publikum kan oppleve dampskipet slik det en gang var, og kanskje få servert en kaffe avec i salongen eller “et smukt Frokostbord paa Agterdækket”.

Vi kan bare ønske ildjelene i prosjektet lykke til i det videre arbeidet med å restaurere dette interkommunale kulturminnet

Stadshauptmand Schwartz hadde hjemstavn i Eidsfoss og ligger på land der i dagmellom RV 35 og vannet. Den er et eksempel på at mange viktige kulturminner med tilknytning til Eiker befinner seg utenfor bygdas grenser.

Kilder:
“Stadshauptmand Schwartz og båttrafikk på Eikern. En artikkel-og kildesamling.” Red. Bjørn Kristoffersen og Bent Ek. Utg.2001.