Martinius Hamarstrøms intervju av Anton Korneliussen.

Tekst funnet i M. Hamarstrøms dokumenter
Skrevet 12. mai 1958
Tilrettelegging: Magne Grønvold NE og
Hans Jørgen Nilsen.
November 2020

På grunn av stengt arkiv under covidperioden, må foto komme i ettertid. Mange av de frivillige jobber nå fra hjemmekontor, eller ute i felt.

Hamarstrøm jobbet som kontorsjef ved Kalosjen. Han var også opptatt av Eikerbygdas historie. I hans etterlatenskaper, som Eiker Arkiv nettopp har overtatt, dukker Hamarstrøms personlige lokalhistoriske dokumentasjon opp. Eiker Arkiv har fått litt av et skattkammer av Martinius familie. Hamarstrøm var en av stifterne av Eiker Historielag.

I tidligere dager var det ikke så sjelden at man blant fabrikkens ansatte kunne treffe på personer som hadde fartet jorden rundt på seilskuter. Men nå? «Jeg tror ikke vi har en; jo, stopp litt – Anton Korneliussen fra Steinberg, som er ansatt på Materiallageret, har visstnok i yngre år fartet en del rundt på kloden. Han får jeg prøve å få tak i.» Som tenkt, så gjort.

Anton Korneliussen er født på Steinberg den 19. august 1890, som den yngste av 8 barn. Faren var «fast Steinbergmann» og hette Kornelius Kristoffersen. I tidligere år ble navnet Kornelius av Eiker-dialekten forvansket til «Kandles».

Anton hadde O. Sæther som lærer. Denne Sæther var fra Romsdalen og visstnok en ungdomsvenn av Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson sendte i et hvert fall lykkeønskningstelegram til Sæthers fødselsdager. Sæther hadde vært ansatt på Steinberg i nesten uminnelige tider, og var altså meget gammel da Anton gikk på skolen. Han var en meget stor og kraftig mann, og når han f. eks. ga en ørefik, så skal jeg si at han som fikk den, kjente den lenge etterpå. Korneliussen ble konfirmert i Nedre Eikers Kirke av prost Sønderaal, som han betegner som en meget hyggelig mann, hva han også var.

På mitt spørsmål om det var stritt arbeide, svarte han at det kunne være så opp og ned. Hendte det at det kom riktig mange stokker av det merket som nålmannen hadde ansvaret for, så ble det et svare mas, og omvendt hvis det ikke kom noen stokker av samme merket.

Korneliussen forteller at de mange, mange tømmermerker som var i bruk, måtte man lære seg til å kjenne etter hvert. En stokk som var merket med en B, tilhørte f.eks. Fellesfløtningen, og en stokk som var merket noe som lignet et åttetall, tilhørte A/S Krogstad Cellulosefabrik, o.s.v.  Og så måtte man kjenne forskjell på gran og furu, selv om barken var vasket av stokken.

En sommer var han også med sin bror Julius Korneliussen som «nedsetter». Nedsetterne er de som har å føre tømmerflåtene fra Steinberg og til opplagsplassene lenger nede i elven, og helt ned til Drammen. På grunn av ulike strømforhold, og på grunn av ulik vannstand, er det å være nedsetter et vanskelig arbeide som man må trene seg opp til gjennom flere år. Farlig kan det også være, særlig når man i flommen skal fortøye flåtene. Men så var også nedsetterne de best betalte av Steinberg-folkene.

Som 17-åring var Anton med i en kapproing, og vant førstepremie i sin klasse, i konkurranse med eldre og sterkere karer. At han vant, skylder han at han kjente elvens strømforhold ut og inn.

Anton hadde imidlertid ikke ro på seg til å gå «den rolige og slagne vei» som Steinbergmann. Han var forresten ikke arveberettiget heller til å bli fast Steinbergmann, for det var flere eldre brødre i søskenflokken hans. Han begynte derfor som anleggsarbeider på jernbanen, og var bl.a. med på å bygge broen over Geithus-fossen, et farlig arbeide på grunn av den store høyde. En mann slo seg i hjel, og flere kom på sykehuset. Senere var han med da jernbanen fra Drammen og oppover ble omlagt i bredt spor

Den 10. februar 1909 begynte hans utlendighet. Da reiste han som passasjer til London for å fare med Bruusgaard og Kiøsteruds båt «HERO». Man hentet bl.a. malm fra Narvik til Philadelphia, derfra med kull til Quebeck. Ombord på denne båt måtte han være med på å slakte en gris. Det var jo ikke kjøleskap den gangen, og så hadde man griser om bord for å skaffe ferskmat en gang i blant. Denne gris hadde vandret om bord akkurat som en katt, sier Korneliussen, og det var ganske nifst å ta livet av den. Så rømte han fra båten, ikke i Amsterdam som Terje Vigen, men i Canada, og oppholdt seg noen måneder hos farmerne i et fransk-talende strøk. Her måtte han hurtigst mulig forsøke å lære så meget fransk at han kunne klare seg. Han likte godt befolkningen i dette strøk, og kostholdet var meget bra. På hospitalet hadde han også avlagt besøk i ca. 1 måned p.g.a. blodforgiftning.

Så tok han hyre med en norsk båt «Sorknes», kaptein Giertsen, av Tønsberg, til Buenos Aires, Argentina. «Jaså, har du virkelig vært om bord på en seilbåt, også?» spurte jeg. «Ja, det har jeg,» svarte han. «Og jeg har fått trening i å løpe om i master og på rær». Han måtte også lære seg til å spleise tau. Der om bord gikk det på den gamle måten m.h.t. maten. Det var ingen servering. En hver måtte hente sin mat i byssa, og spise i ruffen. De brukte skibskisten som bord. Skonrokkene var hårde, sa han, og de måtte bløtes godt i kaffe før de kunne spises. Ombord på «Sorknes» hadde han forresten en kjedelig opplevelse. Han hadde nemlig hyret seg som utlært matros, hva han imidlertid ikke var. Og da han, som den første jobb, fikk ordre om å kaste løs røilseilet, sto han der uforstående. Han visste nemlig ikke hvor røilseilet var. Av de andre om bord fikk han imidlertid høre at det var det øverste seilet på den ca. 30 meter høye masten.

I Buenos Aires mønstret han av, og fikk siden jobb på en fisketråler. Man reiste langt ut til havs og holdt på å tråle inntil kassene var fulle, så til land igjen hvor lasten, ca. 1200 kasser, ble losset til en hermetikkfabrikk. Så snart tråleren kom i havn, dro mannskapet i land, og endte som regel i en restaurant. Her ble det meste av den forholdsvis gode lønn de hadde, brukt opp. Neste dag var det å dra ut på tokt igjen inntil man hadde fisket fullt, og slik varte og rakk det.

I Buenos Aires ble han nærmest lokket til å bli matros på en båt som skulle til Grytviken, Syd Georgia. Der nede ble han imidlertid til sin store sorg og fortvilelse holdt tilbake i 13 måneder, og var med på hvalfangst. Da var det fullt av hval der nede, sa Korneliussen. Han mente at hvalfangst i et hvert fall den gang var et fælt dyreplageri. Han har f. eks. vært med på at båten ble dratt avsted i ca. 2 timer av en såret hval. Han synes det var særlig vondt å se at hvalunger fulgte med sin døde mor så lenge hun lå i sjøen.

I 1912 «bega» han sjøen, og da han fra den tid for godt slo seg til på landjorden, hadde han på få år opplevet ikke så ganske lite utenfor landets grenser. I stedet for å fare til sjøs, tok han til å fare til lands, idet han var konduktør på trikken i Oslo bortimot et års tid.

Sin første entre på «Kalosjen» gjorde han i 1914, som vektkontrollør. Men slå seg til ro på ett sted, kunne han visst ikke enda, for han dro til A/S Krogstad Cellulosefabrik, og siden til sine fedres yrke som fast «Steinbergmann».  

I 1921 kom han imidlertid tilbake til oss igjen, og har vært her inntil denne dag. Først var han et års tid i maskinsalen, og så i blandingsrummet «Labben», som det den gang ble kalt. Her var han til 1950, da han etter lægens råd ble overflyttet til materiallageret. Han fortalte at det var skjedd store forandringer i blandingsrummet i den tid han var der. Til å begynne med var det f. eks. ikke noe som hette siloer, og så måtte man løfte satsen på og av vekten. Nå går den jo på ruller. Satsene var riktig nok ikke så store den gangen som nå, men allikevel.

I blandingsrummet arbeidet han sammen med Lars Moen fra Solbergelven. Han var en meget sterk mann, og en grei mann. En original var han, av det gode slaget. Han var uvøren når det gjaldt arbeide, og gikk ikke av veien for tunge tak. Heller ikke var han redd for verken tjære, eller sot. I den første tid var Karl J. Kristiansen hans sjef. En stillferdig og snill mann som opprinnelig var utdannet som farver hos Mjelva.