Print Friendly, PDF & Email

Frelsesarmeen har innenfor sine rekker vært heldig å ha  kvinner og menn som har satt et sterkt, positivt preg på sine omgivelser. De som kjente dem, bærer minnene med seg som noe dyrebart. Et slikt menneske var brigader Lydia Monsen. En stille, ydmyk og beskjeden kvinne som alltid var rede til å hjelpe, og som aldri mistet troen på det gode i mennesket.  Hun fikk navnet “engleadjutanten” og under årenes løp var hun akkurat det for talløse mennesker.
 
 

 Tekst: Ingjerd Caspersen Kopperud
  Foto: Fra familiealbum 
Tilrettelegging: Frode Caspersen

20.01.2019

 

 

MINNER FRA BARNDOMMEN: SØNDAGSSKOLEN OG TANTE MONSEN

Lydia Monsen. Foto: Reidar Halden

Nesten alle i min generasjon gikk på søndagsskolen.

‘For 40-50 år siden var Krokstadelvas søndagsskolegjengere delt i to leire. Noen gikk på bedehuset og noen på Frelsesarmeen. Selv gikk jeg på Frelsesarmeen. Det ga en egen trygg stemning å komme inn i lokalene og levere den blå boka for å få stjerne i den. Særlig husker jeg vintersøndager med tjukke ytterklær og beksømstøvler som måtte av når vi kjente varmen fra svartovnen. Så vidt jeg husker holdt de minste søndagsskole i annen etasje og de største i storsalen.
Det var stor stas når noen hadde bursdag. Da sang hele salen: “Vi gratulerer, vi gratulerer med dagen som Herren deg ga-av….” mens bursdagsbarnet la penger i Frelsesarmeens bøsse – en mynt for hvert år. Og bibelhistorien lærte vi ved hjelp av flinke frelsessoldater som dramatiserte historiene på flanellografen.Den dag i dag kan jeg huske den innlevelsen som ble lagt i fortellingene – og det var mye dramatikk. Særlig husker jeg godt historien om Josef, Jacob og Rakels sønn, som brødrene ville drepe i sjalusi. Det syntes vi var fryktelig dårlig gjort av brødrene.

Barn har en stor plass i hennes hjerte,” skrev Krigsropet (Frelsesarmeens ukemagasin) om henne i august 1966. Bildet er tatt foran det det vesle koselige huset der hun bodde i Bakkeveien i Krokstadelva.

Slumsøster. Brigader Lydia Monsen

Den personen som nesten alle på min alder forbinder mest med Frelsesarmeen i 50- og 60- årene er Lydia Monsen, eller bare Monsen eller tante Monsen. Monsen var et menneske som trodde på det gode i alle mennesker og som selv uttrykte flere ganger at “kjærligheten er det beste middel mot ondskap”. Monsen var alltid på søndagsskolen. I tillegg var alle de litt større barna fast en gang i uka hjemme i det vesle huset hennes i Prestebråtan for å lære kunsten å spille gitar. Om huset var bitte lite, var hjerterommet desto større. Alle ble mottatt med åpne armer. Undervisningen startet med bønn, deretter gitarspill. Gitarundervisningen besto av at vi lærte ulike grep. Monsen hadde håndskrevet sangene for oss og påført bokstaven for det rette grepet over ordene. Ved hjelp av 5 grep kunne vi spille så og si alle sangene. Etter undervisningen ble vi traktert med småkaker og saftogvann. Til slutt kom den delen som jeg gledet meg mest til. Alle fikk trekke et mannakorn fra en liten treeske. (Mannakorn er betegnelsen på små pappbrikker med et bibelsted på). Så måtte vi lete opp bibelstedet i Monsens bibel og lese det høyt for de andre. Om sommeren foregikk gitarundervisningen og trakteringen i lysthuset. Jeg husker lysthuset godt – litt malingsavskallet og koselig omkranset av blomstrende syriner.

Ingen hvilken som helst pensjonist.

Vi barna trodde at Monsen alltid hadde fantes i det vesle huset i Bakkeveien i Prestebråtan. Men faktum var at hun først flyttet inn i dette huset, som foreldrene hadde kjøpt i 1934, da hun var blitt pensjonist.Den milde og stillfarne kvinnen hadde opplevd mer dramatikk i sin yrkeskarriere enn noen andre jeg vet om. Monsen var født i Fredrikstad i 1883 og sa selv at hun bestemte seg tidlig for “å gå inn i tjeneste for Gud”. Selv om foreldrene hennes tilhørte metodistkirken, valgte hun å gå inn i Frelsesarmeen der hun tok utdanning som slumsøster. Nesten hele livet skrev hun dagbok, og familien hennes arvet disse da hun var død. Det er først etter at jeg ble voksen og leste i disse dagbøkene at jeg skjønte at livet hennes hadde vært utrolig hendelsesrikt. Etter utdanningen arbeidet hun på slumstasjoner rundt om i landet. Hun virket i Trondheim, i Arendal, i Kristiansand og i Ålesund. Men lengst var hun i Oslo.

På slumstasjonen på Vaterland var hun til sammen i 18 år som slumsøster. Hele tiden foregikk arbeidet blant de som hadde det aller dårligst. Hun syntes selv i begynnelsen at Vaterland var som “et mørkt og trist strøk med brennevin, slåssing og banning” og at hun følte et inderlig sinne mot disse urostifterne som lot koner og barn leve i ytterste nød og elendighet. Men så beskriver hun at hun lærte å bli glad i fyllikene og begynte å be for dem, og at hun i dette strøket hadde sitt livs største gledesstunder og opplevelser. Som gammel kalte hun det alltid sitt “kjære Vaterland”. Hun beskriver i dagbøkene mye elendighet – om mengder av syke og gamle uten lys, brensel og mat.

Monsen (til venstre) på jobb. Bildet er muligens fra Vaterland

Monsen på jobb. Vaterland?

 

26. juli 1966. Kommandør Kaare Westergaard overrekker Kongens fortjenestemedalje i gull til brigader Lydia Monsen.

Slumsøstrene gikk rundt med julemat og små ferdigpyntede juletrær

Jula var en travel tid med besøk hos dem som hadde det aller dårligst. Da gikk slumsøstrene rundt med julemat og med små ferdigpyntede juletrær og sang for familiene. I noen hjem var det slåssing og fyll og store barneflokker som satt forskremte i krokene. Noen ganger var det så dårlig at de tok med seg barna til slumstasjonen. Men redd hadde Monsen aldri vært. Minnene fra årene som slumsøster holdt hun levende helt til livets slutt ved en utstrakt korrespondanse med venner i hele landet. Med nydelig håndskrift og gammeldags blekkpenn skrev hun hundrevis av hilsener og fikk også mange igjen. Jeg tror at pene kort og konvolutter var noe av den eneste luksus hun unte seg. Hun levde for øvrig et nøysomt liv, nesten asketisk. Av klær ville hun aldri bruke annet enn Frelsesarmeens uniform, og hadde hun to par strømper eller sko ville hun straks gi bort det ene paret til noen som trengte det bedre. Etter at Monsen kom til Krokstadelva kunne hun fortelle utallige historier fra sitt “kjære Vaterland” med fjernt blikk og lengsel tilbake til mørke smug og bak- gårder. Som pensjonist var det først og fremst barna som sto høyest for henne. Ved siden av Frelsesarmeen i Krokstadelva var hun alltid på farten for å besøke barnehjem i Drammen og Asker. Over alt hadde hun med seg gitaren, og hun spilte og sang med barna. 

 

Ble hedret med kongens fortjenestemedalje i gull

Den 5. desember 1966 ble Monsen innkalt til audiens hos kong Olav. Der ble hun hedret med kongens fortjenestemedalje i gull for sin enorme innsats i slummen. Overrekkelse av medaljen ble gjort av kommandør Kaare Westergaard ved et arrangement på Borgen ungdomspensjonat tirsdag 26. juli. Monsen sovnet stille inn på Frelsesarmeens eget aldershjem (Heimkvild) i Asker i 1970 vel vitende om at hun (som det heter i Frelsesarmeen) “ble forfremmet til herligheten”.

Ja – dette var noen minner fra barndommen. Midt i tider med julebord og pengebruk over en lav sko – kanskje noen og enhver burde sette seg ned og tenke litt på hvorfor vi feirer jul – og at ikke alle har anledning til å være med på denne forbrukerkarusellen. Fortsatt er det et stort behov for medmennesker som kommer med julemat og noen gode ord uten å dømme! Hilsen Ingjerd Caspersen Kopperud

                                                                                                            **

Denne artikkelen om Lydia Monsen finnes også i boka “Birkebeinerens historie gjennom 100 år”  og gjengis her med tillatelse av artikkelforfatter. Ingressen er skrevet av Frode Caspersen