Skoleår i Vestfossen 1945-52 :
Svenskesuppe og frivillig engelskundervisning
Tekst: Laila Røneid (tidligere Karlsen)
19.09.2008
Det var tre skoler i Vestfossen i 1945, Vestfossen, Røkeberg og Lunde. Vestfossen hadde flest elever og en flott skolebygning etter den tids forhold. Skolen lå på samme plass som den gjør i dag, men bygningen var jo ikke på langt nær så stor, og noe som het ungdomsskole fantes ikke da. Det var vanlig 7-årig pliktmessig folkeskole.
Jeg begynte altså på Vestfossen skole i august 1945. Mamma hadde sydd ny kjole til meg av hvit fallskjermsilke, som tante Mimmi (Sletten) hadde skaffa. Ny hårsløyfe hadde det også blitt. Og selvfølgelig ny ransel, den var rød og av papp! . Jeg kjente ingen av de som begynte på skolen sammen med meg, venninnene mine var enten ett år eldre og hadde begynt på skolen året før, eller de var ett år yngre og skulle ikke begynne før neste år. Klasserommet var i 2.etasje, jeg tror vi var 23 stk. i klassen, vi satt på 2-manns pulter, jentene på ei rekke og guttene på ei annen. Jeg fikk plass på første pult, sammen med Inger Lise Ek. Lærerinna vår het Gudrun Mosvoll, hun var et fantastisk menneske! Det nærmest lyste godhet og omsorg av henne. Og så lærte hun oss bordbønn og kveldsbønn og leste mange fortellinger fra bibelhistorien og andre kristne fortellinger. Dette var stoff som var totalt ukjent for meg før jeg begynte på skolen, og jeg sugde det til meg som en svamp. Spesielt husker jeg at fru Mosvoll leste fra boka 300 fortellinger, jeg ble så glad i den boka og sa til mamma at jeg ønska meg den til jul. Heldigvis fikk jeg den, og jeg har den fortsatt. Det er ikke lenge siden jeg tok den fram og leste hele boka på nytt, og selv om mange av disse fortellingene i dag kan virke noe naive, kan jeg ikke glemme at for meg som sjuåring gjorde de et uutslettelig inntrykk. Dessverre ble fru Mosvoll alvorlig syk og døde utpå nyåret 1946. Hun etterlot seg mann og 3 jenter under konfirmasjonsalder.
Jeg kunne lese flytende lenge før jeg begynte på skolen, og det var jo litt kjedelig å skulle begynne å lære bokstavene. Vi måtte pugge alfabetet og lese det høyt i klassen. Jeg hadde problem med å si ”R” (noe jeg har den dag i dag), og jeg glømmer aldri hvordan hele klassen skoggerlo når det var min tur, det var en forferdelig opplevelse for ei lita sjenert jente! En gang leste fru Mosvoll en histore for oss, som vi skulle høre godt etter og så gjenfortelle det neste skoledag . Jeg husket hele historien og skreiv den ned i ei kladdebok hjemme, men da jeg kom på skolen og skulle fortelle historien så hele klassen hørte det, klarte jeg ikke å si et ord, dette var også en fryktelig opplevelse, spesielt da fru Mosvoll spurte om jeg hadde så dårlig husk! Seinere vet jeg at mamma snakka med fru Mosvoll og viste henne at jeg hadde skrevet ned hele historien, men at jeg var så sjenert at jeg ikke klarte å snakke foran en hel klasse. Heldigvis ble dette bedre oppover i klassene, men jeg har aldri vent meg til å snakke i større forsamlinger.
Vi fikk vikar siste halvåret i første klasse, vikaren het Åse Skarra og var veldig ung. Klassen forandra seg totalt, det ble mye bråk. For min egen del husker jeg at jeg var så redd noen av guttene i klassen at det var et par dager jeg faktisk ikke torde å gå på skolen. Men jeg måtte jo tilbake, og resten av det første skoleåret gikk visst bra.
Vi fikk svenskesuppe det første skoleåret. Det varierte mellom havresuppe, betasuppe og ertesuppe. Vi hadde med oss et lite spann som vi fikk suppa i. Jeg likte best ertesuppa! Det var bare av og til vi fikk suppe, ellers hadde vi jo med oss vanlig nistemat, brødskiver og flaske med melk. Jeg likte ikke melk, og når flaska hadde ligget i ranselen noen timer var melka blitt lunka, det var en pine å få den ned.
Da vi begynte i 2.klasse fikk vi ny lærerinne, det var Ingeborg Folstad, ei myndig dame av den gamle skolen, og hun fikk kustus på klassen igjen. Men hun ble også bare der ett år.
I sommerferien omkom en av guttene i klassen, Cato Jacobsen, i ei drukningsulykke. Det var veldig tragisk, men jeg tror ikke vi forstod så mye av det. Hele klassen var i begravelsen som var fra Haug kirke i Hokksund.
I tredje klasse fikk vi nok en ny lærerinne, Eli Blokhus. Men hun var gravid og slutta etter kort tid, etterpå fikk vi mannen hennes Olav Blokhus, og siste delen i 3.klasse hadde vi Valborg Sommerud. Alle disse tre husker jeg som veldig gode lærere. Tror også det var i 3.klasse at elevene fra skolen i Hakavik ble overført til Vestfossen. Da fikk vi to nye gutter i klassen.
Så var vi ferdig med småskolen og skulle begynne ”for lærærn”. Nå følte vi oss store, fikk masse nye fag og fikk flytte til klasserom i første etasje. Læreren vår het Hans Flornes, han var en meget dyktig pedagog, og vi fikk beholde ham alle de fire siste åra på folkeskolen. Vi var for øvrig den siste klassen han fulgte ut skoletida før han ble pensjonert.
I fjerde klasse begynte jentene med håndarbeide, guttene hadde sløyd. Vi hadde frøken Løken til håndarbeidslærerinne, hun var ganske streng. I håndarbeidstimene brukte vi ofte å ha høytlesning fra ei eller annen bok, ei av jentene leste mens resten strikka eller sydde. Jeg kunne ikke fordra håndarbeide og prøvde å få lese høyt så ofte som mulig, dette likte jeg nemlig veldig godt. Husker ikke akkurat hvilke bøker vi leste, bortsett fra bøkene om Pippi Langstrømpe, som ble lest flere ganger. Disse bøkene var helt nye den gangen og ble straks veldig populære.
I fjerde klasse begynte vi også å få låne bøker på biblioteket. Jeg var en ivrig låner, men mange av bøkene hadde jeg hjemme og hadde lest før. Utvalget av bibliotekbøker var ikke av det helt store, og det ble til at jeg lånte enkelte bøker flere ganger. Jeg husker spesielt ei bok om norrøn mytologi, som jeg lånte utallige ganger.
I sjette klasse begynte vi på ”engelsken”. Dette var frivillig og forgikk om ettermiddagen. Nesten alle i klassen begynte, og vi fikk også ”selskap” av elevene fra Lundeskolen og fra Røkeberg skole, ja også fra Darbu. Det var mange som falt fra engelsken etter hvert, av jentene i klassen vår var faktisk jeg den eneste som fullførte. Jeg likte engelsk veldig godt, og vi hadde ei fabelaktig god lærerinne i Åse Løkke-Sørensen.
Vi hadde også kjøkkenskole ett år, husker ikke nå om det var i sjette eller syvende klasse, tror det var i syvende. Det var bare jentene som hadde kjøkkenskole, guttene fortsatte med sløyd. Jeg likte meg godt på kjøkkenskolen, spesielt baking. Derimot var det verre med oppvask og skuring av tretøy! Jeg var også kresen i matveien, og det var umulig for meg å få ned havregrøten og spekesilda. Den første og eneste sildebiten jeg har smakt i hele mitt liv var på kjøkkenskolen, syntes det var gyselig!
Skoleveien husker jeg meget godt, det var ikke så langt, men vi måtte opp og ned den bratte Råenbakken. Spesielt om vinteren når det var glatt var det et mareritt både opp og ned. Jeg var en veldig pysete jentunge og var livredd for glattisen. Det blei bedre etter at vi ble større og begynte å bruke spark, da gikk det i full fart ned Råenbakken. Heldigvis var det ikke så mange biler den gangen! Vi kunne også ta en annen vei, ned ”klippa”, det var som et trangt smug, bratt, men ikke så langt som Råenbakken. Det ene fortauet i Råenbakken var ekstra bratt, ja det er det vel fortsatt. Det hendte vi sparka ned der også, skjønner ikke at vi torde. Av og til på vei hjem fra skolen var vi innom a Helene, hun hadde en bitte liten godtebutikk på Hauen. Jeg husker godt både Helene og mannen hennes, han Arthur.
I friminutta på skolen husker jeg at vi jentene kasta ball, hoppa tau og paradis. Når det var dårlig vær fikk vi være inne i gangen i friminutta, da brukte vi ofte å leike mange forskjellige sangleiker, tyven-tyven, skjære havre, jeg er en liten spillemann og mange flere, kommer ikke på nå hva de het alle sammen. Om vinteren lagde vi ”skliamelle”, jeg var langt fra den dristigste i den!!
Det var ikke vanlig kroppsøving på skolen den gang, men av og til hadde vi ”fritime” der vi hadde håndballkamp eller spilte slåball. Jeg likte godt håndball, men kunne ikke fordra slåball. Så hadde vi idrettsdag, der vi skulle prøve å ta idrettsmerke. Jeg var den eneste i klassen som ikke klarte det, det var 60-meter`n som ødela, har aldri vært flink til å springe!. Om vinteren ble det en sjelden gang arrangert skidag, der var jeg aldri med, jeg er absolutt ikke ”født med ski på beina”. Men vi hadde sparkturer, bl.a. rundt Fiskumvannet, det var kjempemoro!
I 1952 gikk vi ut av folkeskolen. Den gangen hadde vi eksamen i skriftlige fag, norsk, regning og engelsk. For meg gikk dette svært bra, og jeg ble anbefalt å fortsette utdanning, noe det ikke ble så mye av.
Når skolen var slutt hadde vi skoletur til Bergen. Nesten hele klassen + noen foreldre var med. Det var ikke så enkelt å komme til Bergen i 1952. Vi reiste med buss opp Numedal, til Rødberg hvor vi fikk middag, videre over Hardangervidda ,der vi hadde stopp for å se på Vøringsfossen, videre ned Måbødalen til Eidfjord, der vi overnatta på et pensjonat. I Bergen hadde vi 2 overnattinger. Jeg og ei annen jente, Mina Antonsen, hadde bestemt at vi ville overnatte på hotell, de andre overnatta på en skole. Det hotellet vi lå på var nok ikke rare greiene nei, i dag hadde jeg ikke satt mine bein der! I Bergen reiste vi med Fløybanen opp til Fløyen, det var jo en opplevelse. Ellers var vi og så oss rundt i byen, husker hvertfall at vi så Mariakirken og Håkonshallen. Dette var ikke så mange år etter krigen, og det var fortsatt mange ruiner etter krigshandlingene. Vi var faktisk i Bergen på sankthansaften, og da var det visst meningen at det skulle være et slags arrangement. Men så var det en av guttene i klassen som forsvant, og kvelden ble brukt til å leite etter han. Heldigvis kom han til rette, han hadde tatt båt ut til slektninger i Laksevåg og tilbrakt kvelden der uten å si ifra! Det ble visse litt ”oppvask” etter dette. Hjemturen fra Bergen gikk over Odda til Haukeli, videre til Røldal og så til Dalen i Telemark der det var overnatting. Så var det videre med stopp i Notodden og hjem til Vestfossen. På veien hadde vi foruten å ha sett Vøringsfossen og reist Måbødalen (som var noe helt annet enn i dag), reist gjennom Tokagjelet, forbi Låtefoss og sett Seljestadjuvet. Alt dette var nifse opplevelser for oss østlendinger fra flate Eiker. Men at jeg 10 år seinere sjøl skulle flytte til Vestlandet for godt, hadde jeg ikke i min villeste fantasi kunnet tenke meg!
Etter skoleslutt begynte noen få på realskolen i Hokksund, men de fleste av oss tok framhaldsskolen, som også var i Hokksund, i lokale på Arbeidern. Noen gikk også rett ut i arbeid på en av de mange fabrikkene som var i Vestfossen på den tida, eller fikk jobb i en eller annen butikk.
Dette var altså litt om skoletida i åra 1945 – 1952, en helt annen skole enn i dag, både læringsmessig og sosialt. Men kanskje vi likevel lærte like mye den gangen som barna gjør nå de første 7 åra, og mye av den lærdommen vi fikk den sitter inne fortsatt!
Gaupne, 25.august 2008