Mjøndalen bru 1912 – 2012_Side 1
Av Frode Caspersen
28.09.2012
Innhold:
Side 1: En gammel tanke blir til virkelighet
Side 2: 1910 – 1912 Brua bygges – 1913 – Offisiell åpning – Gamle intervjuer
Side 3: 1964 – Gangbrua ved siden av Mjøndalsbrua – Gangbrua ved «Kirkesundet» (sundet fra Osbakken til Nedre Eiker kirke) -1960- årene – «Forargelsens bru» – 1969 -Sandblåsing, maling og div. reparasjoner av overliggende fagverk, men ikke penger til den underliggende del av bærekonstruksjonen – 1973 – Dårlige bærekonstruksjoner – 1974 – Vegvesenet er bekymret over bruas tilstand. Ønsker vurdering av ulike alternativer for ombygning – 1979 -Gangbrua -Bedre enn sitt rykte?
Side 4: 1987 – Brua rehabiliteres – 1987-1989. Gangbrua -igjen.. – 1995 – 1997 Tilstandsvurderinger og hovedinspeksjon – 2007. Ny hovedinspeksjon utført – 2009 – Ny vindeltrapp fra brua og ned til gang og sykkelveien
Side 5: 2010 – Nedre Eiker 125 år – Orkidétorget åpnes 18. juni – brua hedres med bestillingsverket «MYLNA» – brua lyssettes – Klarsignal gis for rehabilitering – «Lysstunt» – 2011 Rehabiliteringen igangsettes – Kunstnerisk belysning – 2012. Prøvelyssetting – ideer utprøves – Brubelysningen blir dyrere enn antatt – Er 4. oktober 2012 det riktige valget for 100 -års markeringen?
Side 6: Brua og kulturprisen – Symbol/identitetsverdiverdier – Kilder
Mjøndalen bru 1912 – 2012
En gammel tanke blir til virkelighet
En gammel tanke, antagelig like gammel som amtet selv, ble plutselig svært aktuell da kommunen ble delt 1. juli 1885. Kommunens administrasjonssentrum ble nå flyttet fra Hokksund til Mjøndalen-Krokstadelva, og dermed opphørte, nærmest umiddelbart, den daglige samtrafikken med Øvre Eiker. Nå måtte kommunen håndtere denne trafikken selv. Men elva utgjorde et hinder for nødvendig kontakt mellom nord og sørsiden. Lett var det derfor ikke når nordsiden (Krokstadelva og Solbergelva), var velsignet med kirke, klokker, bygdas eneste bank, ordføreren og fattigstyrets formann, mens sydsiden, (Steinberg, Mjøndalen og Ytterkollen) kunne skilte med jernbanestasjon, lensmann, lege, kommunekasserer, kommunelokale, samt skolestyrets formann. Særlig vanskelig var brumanglen for varetransporten, da spesielt for nordsidens fabrikker og kjøpmenn som var helt avskåret fra å bruke jernbanen. Verst var det om vinteren når elva ikke tillot båtskyss, og en ble henvist til å ta landeveien fatt.
Å krysse elva, var ikke alltid lett. Særlig var den sprø isen om høsten og våren et problem. Båter kunne ikke settes ut, og hadde en ting av stor viktighet å utrette, som f. eks. doktorhjelp, var det bare å ta beina fatt. Det gikk ikke alltid like bra. Noen gikk igjennom isen og druknet i det iskalde vannet. (Den største ulykken vi kjenner til var i 1891, da syv mennesker omkom). Det var nå på høy tid å få forent de to tett befolkede elvebreddene med ei bru.
Derfor ble dette en av de første saker det nye herredsstyret tok opp. Amtet foretok beregninger og oppmålinger for bygging av ei trebru etter flere alternativer, men kostnadene og uenighet om valg av brusted, gjorde at man valgte å la saken ligge. Men den ble tatt opp igjen av ordfører(1887-97) Carl P. Stenseth som ville få saken på gli før han la ned sitt verv, og den siste saken han behandlet som ordfører 20. des, 1897 ble hans eget forslag om bevilgning til ny bru ved Mjøndalen. Forslaget ble enstemmig sendt til formannskapet og ble behandlet i det nye herredsstyret 10. jan 1898 og derfra sendt amtet for økonomisk og teknisk behandling.
I 1900 godkjente veidirektøren planene, men med det forbehold at det måtte forhandles med bygningskommunene i Krokstadelva og Mjøndalen om stedet for brua og tilknytning av veier og gater. Det var utarbeidet to mulige alternativer for hvor brua skulle ligge, et øvre og et nedre. Amtsingeniøren gikk for det øvre og billigste alternativet, beregnet til kr 319.000. For det nedre ville omkostningene bli kr. 355.000. I amtstinget var man enige om at det var nødvendig med ny bru i Mjøndalen, men foreslo ikke anlegget bevilget før det var endelig avgjort hvor brua skulle ligge, og det var undersøkt om statsbanene og andre interesserte ville yte bidrag til anlegget. Nedre Eiker fikk nå saken igjen, og det ble satt i gang tegning av bidrag. Det kom inn kr 18596 i det hele. Kalosjefabrikken, som i tillegg til å ha bidratt med kr 5000, var også villige til å avgi fri grunn dersom nedre alternativ ble valgt. Den 28. oktober 1901 besluttet herredsstyret at brua skulle bygges etter det nedre alternativet og bevilget med det samme kr. 50000 som kommunens bidrag. Dette alternativet ble også enstemmig godkjent av bygningskommunene i Krokstadelva og Mjøndalen. Men det valgte alternativet ga en del ekstra problemer å forholde seg til i forhold til det øvre. En ville nemlig få veiforbindelsen på Mjøndalssiden i planovergang over jernbanen på stasjonsområdet. Dette kunne ikke amtet godta, og arbeidsdepartementet på vegne av statsbanene avslo å yte bidrag til dette alternativet. Amtsingeniøren prøvde med å åpne for nye muligheter ved å foreslå tre nye alternativer ovenfor ”det nedre”, men amtsmannen sa nei, og slik sto saken i flere år. Ingen var villig til å fire på kravene. Men helt glemt av autoritetene var saken alikevel ikke. Hvert år fant man den i amtmannens forelegg under ”nye veianlegg”, med tilføyelsen: ”Saken staar for dette anlægs vedkommende i samme stilling som forrige aar”.
I Nedre Eiker benyttet en tiden til å sette av penger til bruarbeidet, og i 1908 var det 30.000 kroner på denne kontoen.
Men folk begynte å bli utålmodige. I 1905 var det en som ville sette i gang en motorferje mellom Krokstadelva og Mjøndalen og søkte kommunen om 1000 kroner i bidrag. En komité skulle se på saken, men lengre kom det ikke, for året etter ble det bevilget penger til ei ståltrådbru, en type hengebru over sundet. Dette ble det heller ikke noe av. Amtet nektet å godkjenne. Muligheten for å avhjelpe situasjonen med ei flytebru ble også vurdert -og siden forkastet. Uansett var disse forslagene å se på som foreløpige. Den sterkt økende trafikken tilsa ei ny bru før eller siden.
Ved kommunevalget høsten 1907 fikk arbeiderpartiet for første gang flertall i herredsstyret, og A. J. Horgen ble valgt til ordfører. Folketallet utgjorde nå i underkant av 6000, omtrent likelig fordelt på hver side av elva. Det store antall arbeidere og folkets alminnelige mening tilsa at tida var inne for å slå et alvorlig og endelig slag for denne saken. Hovedsaken var å få ei bru, så fikk heller stedet bestemmes senere , enten etter det ene eller det andre alternativ. I 1909 fikk Nedre Eiker igjen saken fra amtsingeniøren som i en lengre uttalelse påpekte at bygda nå var i en absolutt nødssituasjon pga brumangelen.
Herredsstyrets flertall, som besto av representanter fra arbeiderpartiet, fant nå at saken ikke kunne vente lenger. Det skyldtes for en stor del ordfører Horgens iherdige arbeid, samt at Krokstad Cellulose, som en av de største bidragsyterne, hadde satt som krav at bidraget ville bli trukket dersom arbeidet ikke var påbegynt innen utgangen av 1910. Dermed kan en vel si at saken «tvang seg fram», og den 13. januar 1909 vedtok herredsstyret ordfører Horgens framsatte forslag:
”Bro over Drammenselven ved Mjøndalen blir at bygge for kommunens regning overensstemmende med amtstingets beregning og overslag, under forutsætning av at sædvanligt amts- og statsbidrag ydes innen 1919, samt paa betingelse av, at det tidligere tegnede private bidrag stort kr. 18 731,00 vedstaaes.
For at kunne paabegynde ovennævnte arbeide snarest mulig, optar kommunen et laan, stort kr. 200 000,00, og andrager amtet om at overta endel av renterne av nævnte laan.
Det bemerkes, at der av kommunen allerede er avsat kr. 30 000,00″.
Beslutningen var enstemmig. (Les Amtstingets beslutning 1909, med lokalhistoriker Nils Johnsens kommentarer)
Som en ser valgte nå herredstyret å forskuttere penger for å kunne påbegynne arbeidet snarest mulig. Grunnen var at det ikke ville være statsmidler å oppdrive før i 1919 fordi bevilgningene helt til da var opptatt av anlegg som allerede var bevilget. Amtet skulle dekke halvdelen av rentene av dette lånet mot refusjon seinere.
På dette grunnlaget ble anlegget vedtatt i amtstinget 24. mars 1909 etter et overslag som lød på 336.200 kroner, og 6. april gjorde Nedre Eiker herredsstyre vedtak om å garantere for utgiftene til grunn og gjerde, samt for sin halvdel av distriktsbidraget, i overenstemmelse med kravet fra amtmannen. Men saken om hvor brustedet skulle ligge, var enda ikke løst. Stat og amt holdt fast på det øvre alternativet som forutsatte bru også over jernbanen. Til denne brua hadde jernbanen bevilget 100.000 kroner for å slippe planovergang ved stasjonen. Denne ville i tilfellet ha kostet 50-60000 kroner, pluss utgifter til kostbare tomter og ulempeserstatninger til huseierne. Hva alt dette hadde kostet, var usikkert. Sikkert var det imidlertid at kommunen ville måtte betale denne utgiften selv, uten stat og distriktsbidrag. Jernbanen lovet også kr 10.000 til selve byggingen av brua, men kun dersom det øvre alternativ ble valgt. I herredsstyrets møte 11. juni 1909 stemte 18 for «nedre brusted». For «øvre brusted» stemte bare ordfører Horgen. Men amtet holdt på sitt og ville ikke gå med på nedre brusted. 15. november kom igjen saken opp til behanling i herredsstyret og denne gangen stemte 16 for «nedre brusted» og fire mot (Horgen, Orning, M. Andersen og E. Ruud. (Se referat). Men herredsstyret sto fortsatt steilt på sitt, det var det nedre som var aktuelt. Saken sto helt i stampe og i januar 1910 ble amtsingeniør Bugge intervjuet av Fremtiden om hva som ville skje dersom herredsstyret valgte å holde fast på sitt standpunkt:
«Da vil intet skje.
Det vil med andre ord si at det ingen brubygging blir av?
Ja, dessverre.
Men om herredsstyret omvender seg?
Da kan vi begynne til neste vinter»
I mars 1910 var det møte i amtstinget, og nå tok ordfører Horgen med seg saken dit. Han anbefalte tingets veikomité å ta seg en tur til Mjøndalen for å se på forholdene på stedet. En befaring kom også i stand og ”reisen opp og ned foregikk i automobil” kunne man lese i Buskerud Blad. Talsmenn for de enkelte alternativene var møtt fram, hver på sitt sted. For det øvre møtte Horgen og M. O. Orning. For det nedre møtte Sverre Forseth, Th. Borgersen, lærer Skarstein og Reinhard Olsen. Men partene framsto fremdeles så delt som vel mulig.
Behandlingen i amtstinget resulterte nå som før i en anbefaling av det øvre alternativet, og 4. april kom saken nok en gang til herredsstyret. Etter en lang debatt, foreslo Th. Borgersen at saken måtte utsettes og at folkeavstemming om brualternativene måtte arrangeres siste søndag i mai. Voteringen, som ble foretatt med navneopprop, resulterte i 10 stemmer for utsettelse, og 10 mot. Men ordfører Horgen stemte i mot utsettelsen, og ved stemmelikhet gjorde ordførerens stemme utslaget. Så ble det stemt over et forslag fra Horgen om annullering av tidligere vedtak om det nedre alternativ, og dette ble vedtatt mot en stemme (Johan Anton Engen). Herredsstyret skjønte nok nå at skulle en komme videre i denne saken, var det bare å fire. Enigheten utløste et tre ganger tre hurra etter forslag fra M. O. Orning og ”hurraene istemtes med kraft” kunne Fremtidens referent berette.