Mjøndalen bru 1912 – 2012_Side 2
Av Frode Caspersen
28.09.2012
Brua bygges
Så kunne endelig brua bygges etter de vedtatte planer. Den skulle ha fire spenn, to på 50 meter, og to på 60 meter. Fagverket skulle utføres som en «kontinuerlig jernkonstruksjon» (se forklaring under), og kjørebredden skulle utgjøre 4,5 meter. Etter at alle takster og skjønn var avholdt i løpet av høsten 1909, kunne arbeidene igangsettes. Elva var ca 6,5 meter på det dypeste, så fundamenteringsarbeidene ga utfordringer. Graving, peling og støping måtte foregå på dypt vann. Fra Drammen havnevesen ble det leid inn et mudderapparat for graving til pilarene, mens graving og mudring for landkarene ble utført for hånd. Den første pelen ble rammet ned 19. november 1910. I alt gikk det med 336 peler a 12 meter, noe som tilsvarer en samlet lengde av fire km(!). Nedramming av pilarene var et vanskelig arbeide på disse vanndybdene. Til dette arbeidet ble det benyttet tre rambukker. En 1200 kg kilos damprambukk og to mindre som ble løftet med håndvinsj. Samtidig mens dette arbeidet pågikk, ble det bygget senkkasser, planering av tilstøtende veier, og uttak av stein til landkar og pilarer. Senkkassene, som skulle holde vannet borte under støpingen, ble bygget på en plattform på land. Den største kassen var 10,5m lang, 5,5m bred, og 7,5m høy.
Da pelingen var fullført, ble pelehodene kappet under vann av dykkere. Kassene ble så fraktet til byggestedet av store prammer og senket over pelehodene. Etter at vannet var pumpet ut, ble de ved hjelp av lange trakter fyllt med betong til et bestemt nivå. I løpet av vinteren 1910-1911 ble alle fundamentene ferdige i så stor høyde at man ikke hadde noe å frykte ved vårflommen. Resten av dette arbeidet ble utført utover våren og sommeren. Det kan nevnes at de største pilarenes høyde fra elvebunnen er 12,5m, og landkarene ca. 9,5m høye. All ”murstein” til pilarene ble hentet fra steinbruddet på Vinnes, mens stein til landkarene og bruovergang, ble tatt fra Solberglandet, Vinnes og Narverud. Høsten 1911 ble monteringsstillaset oppført. Monteringen startet i 1912 og var ferdig i juni samme år. Se vegvesenets egne bilder fra byggingen av brua!
Fagverket ble konstruert ved veidirektørkontoret og beregnet for en mobillast av 440 kg/m2 og et hjultrykk på 2,5 tonn. Leveranse og montering av jerndelene ble etter anbud utført av Erik Ruuds verksted i Kristiania. Så snart monteringen var avsluttet, ble støping av brodekket og malingsarbeider igangsatt. Veidekket besto av tjærepukk. Og så, kunne den etterlengtede brua åpnes for trafikk den 4. oktober. Men adkomstveien på Mjøndalssiden med bru over jernbanen sto igjen, så det skulle gå enda et år før den offisielle åpningen kunne finne sted.
Arbeidsstokken ved anlegget, som har blitt beskrevet som meget flinke og dyktige, var størst den første vinteren, og kunne da til enkelte tider være oppe i ca 100 mann og 20- 30 hester. Bruarbeidene ble ledet av Ingeniør Særen ved Buskerud amtsingeniørkontor, og som oppsynsmann virket O. Andersen.
«Kontinuerlig jernkonstruksjon»: Mjøndalsbrua er oppført med et såkalt kontinuerlig stålfagverk. Flere bruer ble oppført som fagverk av trekonstruksjon, men fra ca 1870 ble det også oppført fagverksbruer med stål som byggemateriale. Disse bruene skilte seg i prinsippet ikke ut fra andre, men de fikk høyere bæreevne. Det var etter at stålvalseteknikken ble utviklet (stålet fikk med dette en mye høyere tillatt bruddspenning) at det var mulig å bygge bruer med store spenn og med stålfagverk.( Kilde: Statens vegvesen).
1913 – Offisiell åpning
Den offisielle åpningen foregikk 12. oktober 1913. Brua var for anledningen pyntet med store og små flagg og små kulørte lamper. Flagg var også heist over nær sagt hele bygda. Det var kun noen få som unnlot å flagge.
Festlighetene begynte med en middag som Nedre Eikers formannskap holdt for spesielt innbudte hos Dr. Nygaard. Tilstede var amtmann Platou, amtsingeniør Bugge, avdelingsingeniør Særen, Nedre Eikers forrige ordfører Rygh, prost Sønderaal, Dr. Nygaard med frue, formannskapets medlemmer og representanter for pressen.
De celebre gjestene skulle naturligvis trakteres, og det var en interessant meny som ble presentert:
Suppe a la Horgen med Bronagler og boller, hertil brunt Krogstadvand.
———–
Sammenmalet fisk fra Mile med Krybdyr og efterglemte Tømmerstokker
hertil rødt Tissue vand.
———–
Ryper fra Hardangervidden med Compot, hertil Brofyld.
———–
Buden og Forbuden Frugt.
———–
Kaffe uden avec.
———–
Røikepinner.
Det var ordfører Horgen som ønsket velkommen til bords. Han sa at man følte trang til å feste når det en hadde lengtet etter i så mange år, endelig var blitt virkelighet. Brua sto ferdig, og hva den betydde for bygda var klart for enhver. Blandt de goder den hadde brakt var også at det hadde kommet en bedre forståelse blandt ungdommen på begge sider, som før kunne vise nokså ”krigerske” anlegg.
Amtsmannen fikk også en takk for den store interessen han hadde vist for anlegget ved sitt arbeide for det i amtstinget. Amtmann Platou takket og uttalte at han forsto at dette var en stor dag for Nedre Eikers herred nå som de to bygningskommuner Mjøndalen og Krokstadelven var blitt forent. Han roste videre herredsstyret som hadde tatt et krafttak og handlet raskt og ønsket at broen måtte bidra til framgang og utvikling for herredet, så dets framtid kunne bli lys, rik og god.
M.O. Orning skrøt i sin tale av amtsingeniør Bugge. Broarbeidet var kostnadsberegnet til 290.000 kroner, men underveis mente Bugge at man skulle klare det for 266.000. Det ble da også til sist sluttsummen.
Etter middagen, samlet folk seg i Stasjonsgata i Mjøndalen og gikk i tog over den nye brua. Etterpå var det folkefest med taler og sang i Folkets Hus.
(Mjøndalsbrua finner en også igjen i Wildenveys forfatterskap. Her kan du lese om: Sukkenes bro, regnbue på elven, krigen med folk fra den andre sia og om diktet «Til en venn på Eker»).
Denne uttalelsen har blitt tillagt A.J. Horgen, og gårdbruker som han var, kan dette meget vel være riktig. Det er kjent at han ønsket å bygge brua en meter bredere (iflg. fru Inga Horgen i lydopptaket under), men at dette ikke ble tatt til etterretning. Johan Stake nevner også Horgen som opphavsmann i et lydopptak gjort av Svein Jørgen Temte. (Lydopptak under). At den nye bruas bredde var gjenstand for diskusjon, og at dette var et viktig moment, er sikkert. Biler var ikke akkurat vanlige, det var hestekjøretøyene som enda rådde grunnen. Hva gjelder bruk av bil på denne tida, må det nevnes at den første som skal ha brukt «automobil» gjennom Eiker, var Sam Eyde. Hans knallrøde Mercedes med 35 hestekrefter vakte stor oppmerksomhet når den rullet avsted på de gamle bygdeveiene i den lovbefalte maksimumshastighet av svimlende 20 km/t! Flere uavhengige kilder forteller at dette skal ha skjedd i tida rundt 1905-1906 da han besøkte salpeterfabrikken på Notodden. Det stemmer nok ikke helt siden bilen (med sjafør) iflg. arkivverket ble importert i 1907. (Notodden Salpeterfabrikk ble etablert 9. juli 1904 og ble satt i drift 2. mai 1905 og var den første i verden som fremstilte syntetisk salpetergjødning ved Birkeland-Eyde-metoden).
Svakheter
Men det skulle snart vise seg at selv Mjøndalsbrua ikke var uten svakheter. Jernrørsgelendret på hver side kunne ikke hindre snøen i å blåse av, noe som skapte problemer for sledeføret om vinteren. For å avhjelpe problemet ble det derfor etter noen år satt opp trelemmer på sidene. I 1951 ble brua malt, og lemmene, som nå hadde utspillt sin rolle, ble ikke satt opp igjen. Nå ble de isteden erstattet med nettinggjerde slik at barn ikke skulle kunne falle i elva.
Theodor Borgersen, f. 19.05.1868 d. 15.10.1963,
var ordfører fra 1914-1922 Intervjuer: Martinius Hamarstrøm (10.01.1894 – 22.03.1967)
Inga Horgen, f. 29.07.1873 d. 30.07.1962, var en av Nedre Eikers tre første kvinner som ble valgt inn i Herredstyret (1911).
Intervjuer: Martinius Hamarstrøm
Johan Stake, f. 08.03.1903 d. 28.01.1999
Intervjuer: Svein Jørgen Temte (05.11.1935 – 04.06.2010)