Mjøndalens Kalkfabrik 90 år – del 1
Klipp fra Eikerposten 23.08.1966

Tekst: Per Oseth (1898 – 1984)
Tilrettelegging: Frode Caspersen

26.03.2022

«Mjøndalen kalkfabrikk 90 år» er delt i to deler. Den første delen er skrevet av Per Oseth, mens i den andre delen, som går mer i dybden av hva som skjedde da fabrikken brant ned i 1899, er forfatteren ukjent. Begge historiene tar, i tillegg til beskrivelsen av brannen, også for seg de vanskelige årene i mellomkrigstida og de mange fattige arbeidsløse som ofte endte opp som lasaroner og uteliggere.
 
 

Denne bedrift er den eldste kalkfabrikk i Mjøndalen og den siste som er igjen av 6 kalkfabrikker som har eksistert her. Bedriften er anlagt ved Mjøndalens jernbanestasjon i 1874 av Tore Aasen, dr. T. Kamstrup, Christoffer Aasen, Nils Pedersen og dr. Ebbel, Drammen. Fabrikken eies av et aksjeselskap, bestående av L.B. Schibyes arvinger i Kristiania som Oslo den gang het. Fabrikken eier eget kalkfelt på gården Aasen, gårdsnr. 18, bruksnr. 4 og 8. Fra den første tid og helt til midten av mellomkrigsårene ble stenen transportert fra Mjøndalens kalkbrudd oppi skogen og ned til fabrikken og dette var et blodslit for hester og mannskaper, kanskje verst for hestene som måtte slepe de store kjøredonninger opp de bratte bakker og med en stri utforkjøring på nedturen med noen kolosale lass, for det var akkordkjøring, og da ble det jo slik. 

Nå er jo de store lastebiler for lengst satt inn i denne trafikk. I den første tid og helt fram til den første verdenskrig var lønnen for en voksen arbeider 2 kroner dagen, mens sjølve kalkbrenneren hadde 60 kroner månten for 60 timers uke.

Mjøndalens Kalkfabrikk brant 3 ganger

Høsten 1899, altså for 65 år siden var Krokstadelva og Mjøndalen hjemsøkt av illdbranner hver lørdagskvell i tiden fra 15. juli til 2.den september. Det braket først løst i skauen på Krokstadsiden, der noen bærplukkere hadde vært uforsiktig med kaffekoking i Martin Nikolaisens skog og dette skaustykket kalles «Brannen» til dagsdato. Den brann var en lørdagskvell. Neste lørdagskvell brant en stor uthusbygning der Krokstad skole nå har sin tomt, 3die lørdag brant det for Jørgen Larsen ved siden av Krokstad Cellulosefabrikk og den 12.te august 1899 ble det storbrann i Mjøndalen for alvor. Det blåste en orkanaktig nordenvinn da ilden begynte i kalfabrikken. Så ble Mjøndalens hotel antent, ilden slo ned i kjøpmann Evensens gård der hvor Flid har sin forretning. Nils Kroksruds forretningsgård strøk med og ilden bredte seg til Mjøndalens jernbanestasjon som ble luernes rov sammen med Mjøndalens meieri. Man hadde jo ikke noe brannvesen som var noe å snakke om. Den 28. august ble det opprettet en brannkommune på hver side av elva i Krokstadelva og Mjøndalen og ved ildebrann blåste fabrikkserenene og da var det hver mann fra 18 til 65 år pliktig til å være med i slukningarbeide. Det har blitt fortalt mange historier om denne storbrannen i Mjøndalen. En kjøpmann sa til sin hustru som stod og gråt over hjemmet som ble luernes rov. «Gråt ikke jenta mi, dette er den beste kunde vi noen gang har hatt». Kvinner og smågutter sprang inn i de brennende forretninger og det ble fortalt om en kone som hadde fått med seg forskjellige saker og ting, og i det hun skulle ut av døra med sine pakker holdt hun på å skulle snuble i en kaffesekk. Hun hadde ikke mer å bære i, men så tok hun av seg unnerbuksa og fyldte den med kaffe. Småguttene hadde store lagere av drops og sjokolade og jeg hørte en gang noen eldre menn som hadde vært med på slike «strandhugg» fortalte at de gjemte fangsten i en gammel bakerovn, da de ikke turde komme hjem med alle disse slikkerier som vell tross alt var ulovlig fangst.

Mjøndalens sentrumsgårder brenner for 2 den gang

Mjøndalens Kalkfabrikk, Mjøndalens Hotel, Krogsrudgården og kjøpmann Evensens gård ble for annen gang hjemsøkt av den røde hane høsten 1905. Man gjettet på så mange måter denne brann var oppstått på og fantasien kom i sving blannet med litt almindelig  bygdeslader og det ble fortalt at menneskeliv var gått tapt, det skulle være to uteliggere som hadde brent inne, blant disse skulle selveste mestertyven Peder «Springer» vært, men «Springeren» som av og til «bodde» på kalkovnen satt på «Botsen» på den tid og kom vandrende på sine bare ben fra Kristiania og til Krokstadelva, hvor han overnattet i en ladebygning ved et sted i Brekkeåsen med fulle lommer av klokker en månedstid etter denne brann. Det var ikke så lenge «herr Peder»  hadde friheten, men i «pausen» var han og se sammen med andre kompisser, blant annet en som ble kalt «Kalosje-Borger». Han gikk runt omkring i husene på Nedre Eiker og kjøpte opp gamle kalosjer som han solgte til Kalosjefabrikken som malte denne gummi opp til råstoff.

Innenfor Kalkfabrikkens mur var samfundets ulykkelige samlet

Her kunne man treffe på mange farlige forbrytere, som svensken «Østa-Linas poik» som blant annet sprengte en mannskapsbrakke ved Hakavika i luften i 1918. Dette var sjalusidrama og en ung mann mistet begge ben, men fikk beholde livet. Så hadde vi en Brun, morderen fra Jarlegata som slo i hjel en fengselsbetjent i Botsfengslet og tok sit liv der. Vi kan nevne «Grimstadmorderen» som var en ganske smart kar som fikk arbeide på «Kalosjen» og kledde seg bra opp og fikk bra losji i gården Wilborg i Krokstadelva, men så dro han ut på en tyvetokt og ble knepet og siden har han ganske sikkert laget mange trehester og dukkesenger i de første mellomkrigsår. Blant disse «storfolk» kunne man også finne gode snille «hotelgjester» som ikke gjorde noen noe ont, undtatt seg sjøl. Vi hadde en kjent original som hadde vært i Amerika i mange år, han ble populært kalt «Kalkovn-Henrik». Han gikk med frakk på i 30 graders varme, men så kunne han også gå ned til elva og vaske skjorta si i 25 kuldegrader. Han dro på seg skjorta og spankulerte i gatene drivende gjennomvåt uten å ta skade av det. Så hadde vi maler «Sølvbrandsen» som gråt en latter som Wildenvey skrev om. «Bokmøller» var fastboende her og likeså «Kragerødkjempa» som hadde luffet rundt omkring på anlegg i «Sulis» og til Narvik. Han knogar ved Ofotbanen der han traff anleggskokka «Svarta Bjørn» den vakre kapteinsdatra som havnet i Rombaksbotten hvor hun ble drept av en rivalinne på en vaskeplass. Kragerødkjempa fablet om denne Ofotflickan når han ble «rusi». Han gråt og lo omhverandre når han fortalte om sine eventyr med «Bjørnen den svarta» i frostklare netter under nordskjenflammer eller i dager uten netter i midnattsolens land. Så rullet Kragerødkjempa seg sammen og dormet blidelig inn og snart sovnet flere av de aldrende menn inn, og kan hende at en og annen aldri våknet mer.

En julaften på Mjøndalens Kalkfabrikk

I mellomkrigsåra med den forferdelige arbeidsledighet hente det at det kunne ligge mellom 40 og 50 mann her, de fleste store kjekke menn i sin beste alder. Jeg skulle ned på kalkfabrikken og snakke med en kamerat som arbeidet ved denne bedrift. Det synet som møtte meg der, kommer jeg aldri til å glemme. Det første jeg så var 2 gamle lasaroner som lå ved siden av hverandre døddrukken av boksesprit. Fire unge menn hadde hengt opp sine fillete gjennomvåte strømper til tørk. Eldre folk husker vell kanskje julaften 1924 da det regnet som om himmelen var åpen, og i dette uværet hadde disse unge arbeidsledige gutter tatt seg en runde i Krokstadelva og Mjøndalen og bommet sammen litt julemat for i den tiden for førti år siden var det mange innbyggere på N. Eiker som hadde en eller 2 griser som ble slaktet før jul. Guttene hadde ikke kokekar eller stekepander, men de stekte flesk på spader og kokte kaffe på stenhellen i gamle hermetikkbokser. De åt som sultne bikkjer og det var en som så ut som han aldri hadde sett mat før, han rotet og sølet verre end en liten onge. Da han var færdig med måltidet la han seg bakover og sovnet momentant. Jeg er jo ikke bedre end andre og vi mennesker kan si ting man helst ikke skulle si, og jeg sa: Har han aldri sett mat før. Det var lenge før noen av hans 3 kamerater gad svare meg, men så sa en av dem. Jo han har nok sett mat før, men om ikke lenge ser han ikke mat mer, han blir blind snart. Jeg kunne gråte av skam, sa jeg, og så puttet jeg noen penger i lommen hans, og da lysnet ansiktene opp på de unge menn. De fortalte at han var av taterslekt, en ekte romani, uten foreldre. Bortsatt som barn på en plass med mye slit og lite mat. Hadde vært «Bastøygutt». Sittet fengslet i Åkebergveien i Oslo, vært arbeidsløs uteligger, har liksom blitt «frelst» og han tror han skal få synet igjen, men så lenge det er liv er det håp, sa en av guttene – han heter visst Ronald Grande. Så spurte jeg en av dem som fulgte meg til døren hvorfor han ikke reiste hjem. Jeg tør ikke sa han, forresten vil jeg ikke skjemme ut mine skikkelige foreldre med å vise med frem så dårlig kledd og så herjet. Han fortalte at han hadde stått om bord i Fred Olsen-båtene «Bon» og «Brabant». Ble akterutseilet i Oslo, fikk ikke hyre. Solgte unna alt jeg hadde i håp at der kommer en dag og dagen er kommen, siger og skriver julaften 1924 som uteligger og lasaron på Mjøndalens Kalkfabrikk mot min egen vilje kanskje. Men den svære karen som nettopp gikk ut hva heter han? spurte jeg. Han har visst arbeidet her en gang i tiden, men han ble sendt på Jæder’n en gang iblant og koker poteter i en halv spritkanne er fra Skottfoss og kalles «Tunnelbasen». Den pene mørke gutten som var så full da De kom inn her er sønn av en emisær fra Oslo – han sitter på en kasse borti mørke og gråter nu når han hørte kirkeklokkene ringte julen inn. Jeg ønsker disse ulykkelige menn en god jul som også for meg ble det tristeste juleselskap jeg har opplevet. Det gikk mange år og julaften 1924 kom på avstand. Jeg bodde i Oslo og utenfor Sagene kirke stod en blind uteligger og spilte på mundspill mens hans hatt lå på bakken for at «barmhjertige samaritanere» skulle legge noen ører i hatten. De fleste gikk forbi, men jeg fikk meg ikke til å gå. Hvor hadde jeg denne mannen fra. Var det han fra Mjøndalens Kalkfabrikk? Han kaller seg visst Ronald Grande. Jo det måtte være ham. En tid senere leste jeg i en Oslo-avis. Den blinde uteligger som ble funnet i Akerselva er identifisert. Han var født i Staværn den 5te juli 1901. Hans foreldre døde mens han var barn og hadde ingen slektninger. Hans navn var Fredrik Ronald Grande, som endelig hadde funnet veien hjem. – Et hjem hvor sorg og smerte ikke kunne nå ham – i en grav på Nordre Gravlund.

Link til Del 2 Brev til Per Oseth skrevet etter publikasjonen av «Mjøndalens Kalkfabrik 90 år». 
Hvem var Per Oseth?  Vår medarbeider Arne Temte gir deg svar.