Print Friendly, PDF & Email

Mjøndalsfjellene

Artikkel i Drammens Tidendes lørdagstillegg nummer 39,
7. og 8. februar 1930.
Forfatter: Ing. Hans Jensen
Tilrettelegging: Magne Grønvold NE
Mars 2020

 

Husker du alle de troldstille Tjenn?
Og, Veia den vilde, ja husker du den?
Husker du Kjyrfjeld og Ærtekollen
Og Fjeldstien indimot Nysætervolden?
Hvem skulde trodd,
At Folk kan ha bodd,
Der voldene ligger så gravovergrodd.

Wildenvey

Herman Wildenvey. Foto: Eiker Arkiv

Høydeprofil

Står man nede på flatbygden et sted mellem Mjøndalen og Hokksund og betrakter åsene, som reiser sig i syd, så legger man merke til hvordan stigningen fra dalen faller liksom i to avdelinger idet den et stykke oppe foreløbig slutter i en langsløpende åskam for noe bakenfor igjen å fortsette videre opover til en ganske anselig høiderygg, der den nedenfra fortoner sig som en rekke litt snaue fjellkoller med små innskjæringer imellem. Når disse kollene om høsten får hvit kallot, så er det eikværingens første varsel om vinterens komme og i gamle dager het det om våren, at når «sneen lå som gjeitunger oppe på Ertekollen» var det tiden å så.

Tar man for seg Eikerkartet, vil man også her få et billede av strøkets karakteristiske formasjon. Bakenfor den nevnte lavere åsen, som har en høide av omtr. 350 m., løper der parallelt med denne et daldråg, hvori de samler sig alle bekkene oppe fra fjellhøidene, men hvorfra vannet igjen bare slipper ut enten langsefter eller gjennem et par skar i åskammen. Dette lange rette dråget fortsetter forøvrig i samme jevne høide helt ned mot Konnerud hvor det går over i Bremsedalen. Selve høideryggen bakenfor går op til 635 m.o.h. og overstiger således alle høidepunkter mellem Drammen og Glitre. Den danner et skarpt markert øst-vestgående fjellparti opdelt i en rekke noenlunde jevnhøie avsnitt (se profilen).

Østligst ligger Leitjennfjell, der nede fra Bremsas og Katthusbekkens dybder stiger sterkt i været. Både dette og fjellene nærmest bakenfor kan fra noen høiereliggende punkter på Konnerud lett sees som en bred fjellmasse der ligger og ruver i sydvest. Bortenfor Leitjenn kommer Røisåsen (Signalen) som er et topografisk punkt, og Vestknabben. På den andre siden av skaret ved Nedbergdammene følger så Brillefjell med Ertekollen nedenfor. Efter atter et skar, Hesteløkmyrene, hever terrenget sig i Kyrfjell og fortsetter i noen høidedrag, hvori Vierdammene danner en senkning, for så å stige igjen til fjellmassens høidepunkt i de 3 toppene av Sirikirke. Nu faller det av mot Brennvinsmyr med overgang til det siste i rekken, Slettfjell, der så i den bratte veggen av Østrudfjellet stuper ned mot Eikern.

Oppe fra disse høider kommer den første spede begynnelse til Bremsa, der tar den lange vei østover gjennem Skoger og Sande til fjorden. Forøvrig har nok Bremsas oprinnelige hovedtilløp, Storbekken, som kommer fra Nedbergdammene, i sin tid tatt benveien ned til Mjøndalen, i det dette vassdrag på kunstig måte er overført dit for å tjene til driftsvann for alle sagene der en gang lå nede ved Mjøndalsbekken.

Grytjennsrenna. Foto: Anne G. Wollertsen

Dette vannbygningsarbeide, «Grytjennsrenna», som engang i 1700 tallet skal være utført på den primitive måten med brenning av fjellet, har nok, efter hvad et gammelt skinndokument forteller, kostet et betydelig beløp, selv om man riktignok i de tider ikke bekymret sig større med erstatningsspørsmålet til de gode herrer i Skoger og Sande. Fra Dammyrdammen ned til Mjøndalen styrter også i skummende fosser gjennem en dyp slukt elven Veia «den vilde», som er besunget av Widenvey, og som vel har gitt ham ideen til hans dikternavn. Vestover fra Røkkebergtjenn løper Møllebekken, der gir kraft til Fredfos Uldvarefabrikk ved Vestfossen og som også i eldre tider blev benyttet til Industrivirksomhet, f. eks. til Hans Nilsen Hauges bekjente Eiker Papirmølle. Også dette vassdrag har engang i gamle dager på kunstig vis (hvad gamle skogsskjøter også forteller) fått et tilskudd i sin vannføring. Branndalsbekken som kommer ned fra Svartekulp på Hornefjellet er nemlig ved hjelp av den såklalte Skådammen i nærheten av Hornevollen ført over hit istedetfor som oprinnelig å flyte i Dammyrdammen for derfra å delta i Veias ville flukt nedover fobi Portås til Mjøndalen.

Disse gamle vassdragsreguleringer viser, at man på Eiker tidlig har forstått å nyttiggjøre sig vannkraften og det er jo også historisk, at der allerede for ca. 400 år siden var en rekke vannsager igang på små-elvene her i bygden. Endåg så høit til værs som i nærheten av Sirikirke treffer vi på større demninger ved Vierdammene. Det er minner fra den tid grubene var i drift nede i Krambudalen, hvor vannet er blitt nyttiggjort, idet bekken fra dammene passerer her på sin vei nedover for senere under navn av Hamreelva å løpe ut i Eikern.

Overflateformasjonen i disse trakter har naturligvis sammenheng med den geologiske bygning av fjellgrunnen. Det omtalte dråget eller hyllen langs hele dalskråningen danner nettop grenseskillet mellem 2 forskjellige bergdannelser. Hele fjellmassivet ovenfor består av en granittart, som har fått sitt navn efter strøket «ekeritt», mens partiet nedenfor er opbygget av for skjellige alderslag av silur. Et resultat av det siste har vi i alle kalkovnene nede i Mjøndalen

Men her oppe i overgangen mellem begge bergarter har det vært det naturlige sted for flere malmforekomster, således Krambudalsgrubene og skjerpene ved Korsgårdsetra og Dammyr. Og helt over i hellingen mot Eikern finner vi ved Blygruvelva minner efter den slags bedrifter. Særlig i Krambudalen har der nok vært stor virksomhet å dømme efter de levninger av vannbygningsarbeider og murer som ennu er å se i skogen her. Malmen gikk til det såkalte «Ekers bergværk» der som det eldste jernverk i distriktet blev anlagt for over 300 år siden. Navnet «Krambudalen» kan jo forøvrig sette fantasien litt i sving, når en her så langt til skogs vandrer over de mosegrodde tomter inne mellem tykkskogen.

En livlig ferdsel foregikk også engang i traktene her inntil for vel halvhundre år siden med kjøring av malm bl. a. fra Åserudgrubene ved Konnerud og frem til gården Island ved Vestfossen, hvorfra den førtes videre over Eikern til Eidsfos værk. På denne såkalte «malmveien», som noenlunde gikk efter den jevnhøie hyllen i åsen, men nu på enkelte partier er gjengrodd, kunde der engang være å se hele karavaner av hester i den tiden av året, det var sledeføre.

Den gamle Blygruva ved Gravdal skal ifølge gammel tradisjon være spor etter noe av den aller første bergverksdriften på Eiker. Foto: Bent Ek

Er det nu slutt på den virksomhet, som grubedriften og malmkjøringen engang bragte med sig særlig i vintertiden, så er det naturligvis heller ikke stort mere av sommertrafikken på de forskjellige setrene og plassene som engang fantes innover skogene her. For 80 – 100 år siden var det liv og rørelse på de fleste av disse steder, hvor vi nu bare ser en liten snaugnagd voll igjen. Og bamsen vanket også som en fryktet gjest i strøket.  Der fortelles om gamle Gjertrud «bjørneskytter» på Hornesetra, at hun hadde både sabel og stuttbørse å møte bamsen med, da hun borte på Langemyr kom på den, mens den stod og håndterte en av de beste kuene hennes. Modig som hun var, gav hun først bjørnen en liten hilsen med stuttbørsa like bak øret. Men da ikke dette hadde den forønskede virkning, måtte hun trekke blankt og den gav sig da endelig for sabelen. Enten det nu var den samme bjørnen eller ikke, så blev den siste av slekten på disse kanter skutt oppe ved Nedbergtjenna nær Gosen omkring 1855. Blant dem som var med å berede den døden, var Augustinus Portåsen (en av Wildenveys forfedre). Til åte hadde Gamle-Ellef på Dammyr levert en skottgamp for den imponerende pris av 2 daler.

 

Gubben i Mjøndalsfjellene

Av det lille som er igjen av eldre bebodde bebyggelse her i traktene har vi bare henimot Konnerud Viksetergrenda med noen plasser, men der på Østerudsetra bortimot Eikern inntil det siste har vært litt seterdrift. Og midt i mellem, i hjertet av disse skogstrekninger, ligger ennu den dag i dag en enslig bebodd plass, Dammyr, hvor den gamle kjente Ellef «vestmann» levet inntil han døde her ihøst. Når disse strøk skal omtalses, kan man ikke undgå å komme inn på denne skogens gamle gubbe, hvis navn er så uløselig knyttet til de omliggende skoger og fjell, at de med en viss rett kan kalles hans «rike».

Ellef var født på plassen Dammyer for over 80 år siden. Det var far hans som hadde ryddet stedet. Han het også Ellef, og da han var fra Telemarken og brøt litt på målet, fikk han tillnavnet «vestmann», et appendiks, som også henger igjen på sønnen.

Ellef var en mester til å tyde alle slags varsler om vær og vind, og han var velkjent som spåmann. Han kunde sine aspekter og alle de forskjellige merkedager i året og morsomt var det mangen gang å høre ham på grunnlag herav forme sine meninger. Folk som lever slik i intim kontakt med naturen får også en merkelig evne til å lese i dennes innholdsrike bok, hvis blade er så altfor tillukkede for de fleste nutidsmennesker. Efter dyrs og fuglers optreden utledet han sine slutninger, og hadde f.eks. ekornet om høsten satt konglen i en barksprekk høit på trestammen var han sikker på stor sne til vintere. Også astrologien stod hos Ellef høit i kurs. Efter studium av «vintergata» kunde han således en høstdag rolig se sneen legge sig på no avling han ennu hadde ute, «ti de’ ska’ komma og gå 7 sneer inna han bier».

Ved de idylliske Fisketjenna. Foto: Bent Ek

En av Ellefs sønner, Andreas, har slått sig ned i villskogen langt inn på åsene ved Øvre Fisketjenn, hvor han i noen år har ernært sig bl. a. ved å lage treskjeer og trauer. Han er snart viden bekjent for avholdelsen av sine «traurenn», en årlig institusjon for de omliggende bygder. Hver påske arrangerer han skirenn der langt inne på fjellet med trauer som premier og merkelig nok har tilstelningen fått stadig større tilslutning så deltagere og tilskuere kommer langveis fra for å delta i moroen. Nytt av året er det at han også har arrangert sommerløp og da han har optatt en ny industri med trespann og her bruker disse som premier har denne tilstelning til forskjell fra «traurenn» fått navn av «spannløp».

Ellef kjente hver flekk omkring i skogene der og alltid var vel orientert. Om sommeren når hesteleitere fra bygdene rundt om har streifet kanskje i dagevis over de store vidder mellem Eiker, Soger og Sande uten resultat, så har ofte den siste utvei vært å gjøre turen inn til Dammyr. Der har de gjerne fått beskjed: «De» går en blakk gamp boli hallen nea Anne-Mari-gryta på Hålafjell».

Ellef var en ekte skogens sønn. Han sognet – om noen gjorde det – til Sirikirke.

 

Mjøndalsfjellene som turiststrøk.

Over disse traktene har det ikke vanket mang turister. Vi hørte nok, at der en enkelt gang som ved dette vinterstevnet, «traurennet», som Andreas Ellefs arrangerer, kan trekke en del folk derop fra bygdene og i sommertiden slenger en og annen bærplukker eller hesteleiter innover og kanskje en fisker eller jeger fra Vestfossen og Mjøndalen finner veien op i disse høider. Men også drammenserne burde snart «opdage» dette strøk som et verdifullt tillegg til byens hjemlige turistmarker.

Der er nu opmerket fra Konnerud et par ruter vestover, som begge forener sig oppe på høidepunktet ved Sirikirke og deler sig igjen på nedveien til Vestfossen eller Eikern. Den ene (hovedruten, merket med rødt) utgår fra innerste Vikseterplassen og holder samme høide vestover for det meste efter sterk vei forbi Grytjennrenna og Auretjenn til Dammyr, hvorfra den stiger op på fjellhøiden og forbi Vierdammen fører frem til Sirikirke. Den andre ruten (merket med blått) begynner innenfor Stubberud og tar tilhøire fra Nikkerudveien straks før Kinnerudgjerdet, passerer Riseplassen og Bremsetjern og tar allerede ved Hellesetra op i høiden til Leitjenn. Den holder så vestover på nokså svak sti forbi Vestknabben, Gosenhytta ved Nedbergtjenn, Øvre Fisketjenn og Brynsetra til den oppe på det siste høideplatå treffer sammen med hovedruten straks før Sirikirke. Videre herfra går en rute om Krambudalen og Røkebergtjenn frem til Vestfossen, mens en annen og kortere tar av til venstre ved Brennvinsmyr over Slettfjellvarden og ned til Hamre ved Eikern. 

Slettfjellvarden 2004. Foto: Anne G. Wollertsen

Denne siste kan særlig tilrådes, hvis man starter fra Vestfossen og vil lette veien ved å kjøre ut til Hamre. Turen mellem Drammen og Vestfossen lar sig godt gjøre på dagen av almindelige fotgjængere. Man kan også fra flere punkter variere rutene ved å ta ned til Mjøndalen, og hvis man vil renonsere på å komme op i høiderne så kan ruten til Vestfossen forkortes betydelig ved fra Dammyr å ta direkte over Langemyr bort til Møllersetra ved Røkkebergtjenn. Som skitur f. eks. blir dette en grei og lett rute.

Kyrfjell. Flott utsikt over det meste av Eikerbygdene. Foto: Bent Ek

Det kan i høi grad anbefales turister å forsøke noen turer over traktene her. Disse landskapene med høie fjellkoller og lavere skogåser, med lune lier og daldråg, har ikke uten grunn inspirere en ung dikter, som under sin opvekst har streifet om her på alle de hyggelige skogstiene. Her i Ellefs huldre- og trollrike har der vært en ypperlig grobunn for en frodig dikterfantasi. Men dette den unge Wildenveys drømmeland er også tiltrekkende nok i dag for oss mer nøkterne prosamennesker, som her vil få den «touch of nature», der lokker til å komme igjen.

De høitliggende partier byr på flere utsiktspunkter av de sjeldne i Drammens omegn. Fra Leitjennfjell og strøket der har man oversikt over Konnerud og Skogertraktene og videre østover. Fra Brillefjell eller Kyrfjell ser man ut over Eikerbygdene med skogene nordover. Og står en vest på Slettfjell, har en dypt under sig hele Eikerns lange vannspeil fra Eidsfoss til Sundet og med Fiskumvannet bortenfor som prikken over i’en.

Men toppen over dem alle er Sirikirke.

En blank høstdag heroppe: Fra et lite vann, Merketjenn, hvor rutene støter sammen vandrer vi mot eftermiddagssolen bortover det noenlunde flate heiterreng, hvor berg, lyngmark og glissen vekst av furu og bjerk står i høstens farver. Vi passerer først en opstikkende fjellknabbe med et spir på toppen – nok et av kirkens tre «tårn». Men vi tar videre vestover, til vi får øie på ennu en kolle, som raker op mot himlen, sekunderet av en mindre en nedenfor. Oppe på toppen av kollen opdager vi et par store firkantede stenblokker, som ikke kan være bragt dit av menneskehender. Det skulde vel ikke være en turistkollega blandt Sirikirkes jutuller, som har gått oss i næringen og vært ute på opvarding? Snarere er det vel no av utstyret til kirken, nærmest pekestolen.

Her oppe er det et vidsyn!

Vi legger «teksten» på prekestolen d. v. s. vi brer kartet ut på den flate stenblokken og lar øiet streife milevidt utover i alle kompassretninger.

Horisonten østover har rolige linjer uten at noen særlig fremtredende åser markerer landskapene om Drammens- og Oslofjorden. I nord brer Finnemarkåsene sig med Snaukollen tilvenstre og like over dalen som åpner sig mot Modum troner i bakgrunnen Norefjell. Så kommer Holtefjells brede mørke masse med noen blanke vannspeil ved foten. Vestfor hever sig med hvit kappe Blefjell, som i den kjente profil av Bolkesjøfjellet faller av tilvenstre for å åpne til de fjerne men mektige fjellene i Nord-Telemark. Fjernsynet begrenses igjen på den andre siden av Meheias åser med Jonsknutens kjennelige topp. Lenger i syd kommer atter en prektig hvit fjellkjede tilsyne i bakgrunnen. Det må være Lifjell, hvis topper ligger der og lyser. Så lukkes åpningen igjen i sydvest av Skrimfjells takkete kamm mens der rett i syd, like over Hakavikrørenes lyse skråstrek i åsen bortenfor Eikern, hever sig en høide nesten jevnt med oss, Skibergfjell ved Eidsfoss, Vestfold fylkes høieste punkt. Litt østligere kan vi tilslutt i retningen over Eidsfoss øine som en smal stripe langt ute munningen av Oslofjorden omkring Færder.

Når vi står her oppe på Sirikirke en slik dag i klar luft, mens en lav høstsol farver landskapet, og lar øiet følge synskretsen rundt om, så vi ser ås efter ås likesom bølge bortover i stadig endrede nyanser av blått inntil de fjernt henne får en skumtopp av snefjellenes blå- eller gulhvite bremm, ja da er det «gjestebo for augo», vi fornemmer litt av «kirke»-stemningen, og vi bekrefter med tilfredshet overfor oss selv, at vi har da «no å gå efter», når vi til forundring for enkelte bruker vår fritid til å strene litt i skog og fjell.