Print Friendly, PDF & Email

MOR MARGIT PÅ STENSMYRA.

Tekst: Anne Lise Nedberg
Tilrettelegging: Magne Grønvold NE
Januar 2021

 

 

I tilknytning til Artikkelen om Stensmyrens kurvmakerverksted, legger jeg også ut en artikkel om hans kone, Margit Stensmyren. Den er også fra Historielagets årbok Eikerminne, 1990.

Margit Marie Stensmyren døde 13. april i år – 87 år gammel. Bare 2-3 uker før, var jeg hjemme hos henne i anledning artikkelen om kurvmakerverkstedet. Da var hun høyt og lavt og spill levende. Viste fram de skjønneste broderier, trakterte med kaffe og kaker, fortalte og sang. Jeg forsto straks at det var et overskuddsmenneske jeg møtte!

I fjor fikk Margit Stensmyren Hans Majestet, Kong Olavs fortjenestemedalje. Vel fortjent, når man tenker på alt det hun fikk utrettet!

Margit Stensmyren, født Hansen, så dagens lys i Drammen 3. september 1902. Hun vokste også opp og gikk på skole i Drammen. Hun fortalte om en lærerinne hun hadde hatt, fr. Wulfsberg, som var en riktig staut dame med sid, sort kjole, blondekappe på hodet, stanglorgnett og et stort hørerør i snor rundt halsen! Fr. Wulfsberg var blant annet kjøkkenskolelærerinne, og hun hadde et pedagogisk triks; hun diktet sanger for enhver huslig syssel, som pikene måtte lære seg. Sanger om gulvvask, personlig hygiene, ledetråd for økonomi osv. Margit skrev disse sangene opp i en bok i 1916. Hun viste meg boka og sang også en sang fra den, men den kunne hun selvfølgelig utenat. Jeg har lyst til å ta med en av sangene, fordi den belyser både skolefag og husstell på den tiden.

Margit Stensmyren mottar Kongens fortjenestemedalje av ordfører Nils Liahagen. Foto: Fremtiden, Tore Jan Johnsen

SYLTING
(Mel.: Sønner av Norge)

Moro at sylte, faa glass og krukker fylte.
Men jeg skal si dig det vanskelig er –
Alt som skal gjøres, maa nydelig udføres,
Og vi maa være litt nøye med bær.
Plukke mens tid er, sett dig på regnvær.
Sylting blir penest mens bæret er fast,
Helst nesten karten, vi tar den i farten,
Bringebær særlig, har en svare hast.

Flasker og krukker, maa renses vell og skylles,
Ellers vil indholdet komme i gjær,
Deilig er sodavand, faar det staa om natten,
Blir ikke skyllingen synderlig svær.
Saa er det viktig, varme forsiktig,
Saften maa rykende varm heldes paa.
Er flaskene kolde, vil de ei holde,
Korkene ogsaa maa sin koking faa.

Gryter av jern maa til sylting ei benyttes,
Alt som har syre, vil den gjøre sort.
Fruktenes friskhet og farger kan beskyttes,
Med et metall av en edlere sort.
Kobber og messing, blank som forgylling,
Skurt i det selvsamme øyeblikk,
Blank aluminium, uskadd emalje,
Nødig fortinning og slet ikke blik.

Naar sukker kokes, maa ilden svagt brænde,
Let kan det hende at det vil bli brunt,
Klart skal det være, frit for skum og blære,
Da kan vi bærene trygt have i.
Og koke stille, eller det vilde,
Tape den stivhet den helst bør ha,
Fosskok vil stivelsen let ødelegge,
Saft bør dog kokes godt, hvis den skal bli bra.

Margit Stensmyren var ikke lenge på Ytterkollen før hun begynte å virke der. Stensmyrens giftet seg i 1930, og allerede i 1939, stiftet hun Ytterkollen Misjonsforening, som ble tilsluttet Det Norske Misjonsselskap. Hun var formann i alle årene siden stiftelsen og har holdt alle møtene hjemme hos seg selv. Hver måned i 51 år! Hun ledet faktisk det siste møtet i uken før hun døde.

Innen misjonsforeningen var det flere aktiviteter å skjøtte om. Hun hadde selv andaktsordet. Hun ordnet med underholdning på møtene i form av misjonærbesøk, film, lyrikk, sang osv. Hun fikk også startet et sangkor, bestående av 7 medlemmer fra misjonsforeningen. Disse reiste i mange år rundt og gledet beboere på forskjellige institusjoner med sang, Lucia-opptog osv. Kirsten Langbo var også med i denne gruppen.

Pikeforeningen «Bozy», som betyr «pike» på gassisk, var Margit også leder for i mange år. De holdt årlige Bozy-basarer, og ungene laget gevinstene selv. Da søndagsskolen ble startet i kretsen i 1946, var Margit en av lederne, og det var hun også i mange år etterpå. For dette arbeidet ble hun tildelt Søndagsskoleforbundets hedersadresse i 1989.

Demonstrasjon for unge interesserte på Drammen bibliotek.

Margit Stensmyren var medlem av Ytterkollen Husmorlag og, som mannen, var hun også medlem av Drammen og Oplands Husflidsforening. Det var utrolig mange vakre håndarbeider som ble til mellom hennes flittige hender. Hun behersket mange teknikker, også eldre, som det ikke er så vanlig å se i bruk lenger; Prydsøm, strikking, hekling, nuperellearbeider, filering og nålebinding, for å nevne
noen. For husmorlaget filerte hun en vakker alterduk, som ble gitt til interimkirken på Veiavangen i Mjøndalen, og nydelige, filerte gardiner hang i vinduene hjemme. Flere hundre nuperelle-kors er gitt som gaver til venner og og bekjente verden over. Kong Olav fikk selvfølgelig også et kors under Margits besøk på slottet, da hun takket for medaljen. Kongen var forøvrig godt informert og meget interessert i Margit og arbeidet på Ytterkollen, fortalte hun. Nuperellekorsene er egentlig ment å være bokmerker, men de er så vakre at mange henger dem heller på stueveggen til pynt. Jeg fikk også et kors, og selv om jeg er et «bokmenneske», så ble mitt også hengt på veggen! Margit Stensmyren har holdt utallige kurs i mange håndarbeidsteknikker, særlig nuperelle- og den nå utdøende nålebindingskunsten. På den måten har hun bidratt til at slike ting ikke går i glemmeboken.

Selv om Margit hadde mange jern i ilden, rakk hun også å gi en hånd med i kurvproduksjonen. Hun var ekspert i å pakke kurver i hverandre, slik at de ruvet minst mulig. Hun var også med på farging av kurver.

Prøver på nålebinding. Margit Stensmyren sammen med Hilda Thorsby, som også behersker denne teknikken, og som også er en ivrig forkjemper for å bevare ting og tradisjoner for etterslekten. Foto: Knut O. Kvissel

Margit og Kristian Stensmyren fikk ingen barn selv, men fikk gjort utrolig mye for andre mennesker. I 1933 mistet to småjenter hjemmet sitt. De fikk komme til Stensmyrens, hvor de ble behandlet som om de hadde vært deres egne barn, og hvor de fikk all den omsorg og kjærlighet de hadde behov for. Og da Kristiansund ble bombet under krigen, fikk enda et søskenpar hjemmet sitt hos Stensmyrens.

Under krigen hjalp Margit til der det var bruk for henne. I den blendede kjelleren på Stensmyren, ble det kokt store porsjoner mat til hjemmestyrkene på «skauen».

Margit Stensmyren var i 12 år medlem av Nedre Eiker Menighetsråd. Hun og mannen var blant dem som kjempet ivrigst for å reise en kirke i Mjøndalen. Som nevnt i forrige artikkel, ble felles sparepenger brukt til innkjøp av kirkeklokker. En messehakel, som de opprinnelig ga til interimkirken på Veiavangen, er også i bruk i den nye kirken. Margit Stensmyren fikk en verdig avslutning på livet, og hun ble kjørt bort fra Mjøndalen kirke, nettopp til tonene fra kirkeklokkene hun selv hadde vært med på å gi.

Stensmyrens hjem har i alle år vært et kultursentrum i bygda. De har tatt vare på gamle gjenstander og tradisjoner og de har sett viktigheten av å bevare og føre videre dette til nye generasjoner.

Kilder: Margit Stensmyren og Hilda Thorsby