Mursteinbanker ved Åserud teglverk​

Eiker Budstikke
Tirsdag 24. september 1985
Av Reidar Lund
Tilrettelegging: Arne Temte
og Magne Grønvold NE
Januar 2024

Men også under vinterproduksjonen foregikk formingen av steinen på den samme måten som den alltid hadde foregått. Steinbankeren fulgte denne arbeidsgangen:

Fra sin faste plass i bankehuset måtte han gå til mølla for å hente leire. Mølla sto og gikk på tomgang når han kom med trillebåra, og for å få leira gjennom åpningen i bunnen av mølla måtte han «dra den i gang» ved å skifte reima over fra frihjulet til drivhjulet. Var leira for fast, måtte han blande i litt vann, og sagflis måtte tilsettes for at steinen ikke skulle bli helt kompakt.

«Baller»
Etter hvert som leira ble drevet fram i bunnen av mølla, stakk bankeren den av i passende store «baller» med spade. «Ballene» ble rullet i fin sand og lempet på trillebåra. Tilbake på plassen sin i bankehuset (også kalt tørkehuset) delte han «ballene» i passende store emner med en lang, tung kniv. Disse emnene passet omtrent forma som han plasserte foran seg på bordet oppå ei fjøl. Forma hadde rom for to steiner og var uten bunn. Han slengte emnene oppi forma, hurtig og bestemt, og slo til med klampen for å få leira til å fylle ut godt i forma. Derav navnet «steinbanker».

Klampen var rett og slett en plankestubb på ca. 60 cm med innfelt jernbelastning oppå. Overflødig leire over forma skar han av med en bogastreng. Til slutt nappet han forma opp, og de to steinene ble liggende fritt på fjøla som så ble satt i hylla så steinene kunne tørke. For at leira skulle slippe forma, måtte emnene rulles i sand. Til dette kunne brukes vanlig finsand eller knust skrotstein som ble blandet med sagflis, såkalt «tenningsgrus» eller «rødsand».

Dagsproduksjonen.
Vanlig dagsproduksjon for en steinbanker var mellom 1000 og 1200 stein. Bankeren fikk betaling for hver 1000 stein, og i midten av 1920-åra kunne akkorden ligge på omkring åtte kroner pr. tusen. Sammenlignet med arbeidere i industrien ellers, var dette bra lønn, hvis de altså hadde hatt arbeid hele året. Og mange teglverksarbeidere ville nok hevde at folk i industrien tjente sine penger lettere. Men de ville nok også mene at de hadde andre fordeler.
     Mer enn nok av frisk luft – altfor mye vil nok mange si med tanke på de trekkfulle tørkehusa/bankehusa like ved elva – og en forholdsvis fri stilling på arbeidsplassen hadde de også.
     Som nevnt hadde bankeren akkord, og hvis han hadde behov for det, kunne han ta seg litt fri i løpet av dagen.  Men da ble selvsagt dagsfortjenesten mindre, hvis han altså ikke holdt på utover kvelden for å ta igjen det tapte.
I verkets første tid, omkring århundreskiftet, begynte bankerne klokka 6 om morgenen, som de fleste andre arbeidere, og tok ikke kvelden før kl. 19, kanskje kl. 20. Alt i tjueåra var arbeidsdagen vesentlig kortere med start kl. 7 og kvelden kl. 17..

Styrke
Riktig nok var steinbanking et arbeid som krevde både styrke og utholdenhet, men først og fremst måtte en ha teknikken i orden. Det hjalp ikke å være råsterk hvis en ikke hadde håndlaget. Det later ikke til bankerne var utsatt for belastningssykdommer, som en naturlig nok kunne vente, bortsett fra at de fleste nybegynnere fikk vondt i håndleddene. Da måtte de pent ta det med ro noen dager til begynnerskaden var leget.

Selv om en banker var ferdig med en ønsket mengde med stein før vanlig arbeidstid var slutt, betydde ikke det alltid at han kunne gå hjem. Ofte måtte han ta jobben med å «rømme» stein, dvs. kjøre stein fra produksjonslageret ved ovnen. Det måtte jo alltid være plass i tørkehuset til neste dags produksjon. «Å rømme stein» var en ettertraktet jobb for skoleungdom. Men det var alltid en del av stablejobben som måtte gjøres av erfarne folk: En begynte stabelen med en såkalt dobbelt stuss, denne skulle være rett i alle sider for å stå støtt, og det var ikke hvem som helst som kunne sette opp en såkalt dobbeltstuss.

Tørkingen
I fuktige seinsomre kunne det være vanskelig å få skikkelig tørk på råsteinlageret. Derfor ble steinen stablet i pipestuss, dvs. med mellomrom mellom steinene, utenfor ovnsmurene for å dra nytten av varmen fra ovnen. De hadde selvsagt bare en hensikt hvis det var fyrt opp i ovnen på dette tidspunkt. Da det nye oljefyrte tørkeanlegget med varmluft ble tatt i bruk i 50-åra, var det ikke aktuelt å gjøre det på denne måten.

Bankerne var helt avhengige av sand. Den hadde samme funksjon for bankerne som mjøl for bakerne. I den første tida ble sanden tatt fra verkets eget område. Over leirlaget lå nemlig et sandlag. Det var heller ikke uvanlig at bønder solgte sand til verket fra sine egne jorder. Matjorda ble tatt av og lagt i haug så den etterpå kunne legges utover igjen og nyttes som før. Før sanda var brukbar til å banke i, måtte den solles og tørkes.

Tørkinga kunne foregå oppe på ovnen eller foran de gjenmurte ovnsportene. Her var det jo et brukbart rom foran portmurene.

Sand
Etter krigen var det mest Eids sandtak på Loesmoen som leverte sand til Aaserud. Dessuten gikk verket mer og mer over til å lage sin egen bankesand av finknust teglstein. Det var selvsagt skrotstein som ble brukt til dette. Knusemaskinen var en såkalt kulemølle eller slagmølle. Kulemølla var en trommel med løse jernkuler. Når tromlene ble fylt med skrotstein og dreide rundt, ble steinen knust. Til slutt ble den knuste steinen sollet og blandet med litt sagflis. Den ferdige steinen fikk en litt rødere fargetone når den var banket i denne sanda. –  For øvrig kan det nevnes at det er jerninnholdet i leira som gjør at den blir rød under brenning. «Rødsand» ga ekstra fin overflatestruktur på steinen. Men bankerne kunne nok bli sår på hendene av den, særlig hvis det var lite eller ikke noe sagflis i den.

Det hendte det kom bestillinger på stein som skulle bankes i rein «rødsand», altså uten sagflis. Hokksund Meieri er bygd av slik stein. «Det var den fineste steinen jeg kjørte fra Aaserud», fortalte Einar J. Andersen som var sjåfør på verket i 30 år.