Nasjonalismen grodde i Norge lenge før 1905

Trangen til å bli kvitt det svenske overherredømmet var nok stort i Norge under store deler av 1800 tallet, og da kanskje aller helst blant de økonomiske uavhengige menneskene. Vi ser det i gjenfortalte historier om lærere og storbønder som åpenlyst demonstrerte mot «overmakta». Her kommer ei lita historie om hvordan det kunne gjøre seg utslag i hverdagen.

Ole Pedersen. født på Sand i Krokstadelva i 1850, sønn av Peder Olsen fra Hokksund og Anne Marie Olsdatter som var en av døtrene på Temtegården. Oles eldre bror Peder Pedersen ble senere bonde på Temte.

Ole dro tidlig til Amerika, noe flere av hans familie på farssiden hadde gjort tidligere. Han ble gift med Amalie Regine Olausdatter fra Suterud i Mjøndalen. De fikk tre unger, den første ble født i Oslo den 17. mai 1885.
Han ble døpt Otto Percy Eidsvold, for å hylle nasjonaldagen. Han og kona hadde allerede vært en tur i statene, derfor det amerikanskklingende navnet. Den neste ungen ble ikke født på 17. mai, så derfor et normalt Lydia Marie Antoinette. Tredje ungen derimot ble igjen født 17. mai 1888 og ble døpt Ragna Konstituella Maranda. Konstituella er selvfølgelig en hyllest til Konstitusjonen (Grunnloven).
Begge de første barna dro til Amerika og stiftet familie der. Datteren Lydia giftet seg med svensken Axel Lindquist i 1908, noe som førte til at Ole brøt all forbindelse med sin datter og hennes mann de siste ti årene av sitt liv. Det fikk da være grenser for hva en så sterk nasjonalist skulle finne seg i.
Å få en svensk svigersønn var mer enn Ole klarte. For å fullføre historien om ham, så var dette en mann som klarte seg godt «over der» og kom hjem med et agentur på symaskiner til Skandinavia, noe han levde godt på her hjemme. Han skrev også et par bøker som begge handlet om amerika-reiser og hendelser i denne forbindelse. Han kalte seg Ole Sand Hoff, Sand fordi han var født på Sand i Krokstadelva, og Hoff fra sin farmors side i Hokksund. Som psevdonym brukte han navnet Otto Strandbo.