Brannsjef Ragnvald Storsæter

Eiker Arkiv har fått en hyggelig hilsen fra Knut Vidar Storsæter, sønn av tidigere brannsjef Ragnvald Storsæter. Han har med stor interesse lest brannvesenets historie, og vil gjerne bidra med noen erindringer fra barndommen, – som barn av brannmesteren hadde også han og søsknene sine spesielle oppgaver…

“Ragnvald Storsæter ble ansatt i Ingeniørvesenet i Bærum kommune 1. juli 1965 som overingeniør. Etter en omorganisering i ca. 1970 ble han veisjef i Bærum, en stilling han hadde inntil oppnådd pensjonsalder i 1983. Da var han 68 år. Storsæter hadde en del gode og aktive pesnjonsår så lenge helsen holdt for ham, men de siste leveårene var han temmelig plaget av astma, og han døde under et astmaanfall 19. november 1997.

Hans tid med branntjeneste endte med Nedre Eiker. Vi bodde nederst i Nedbergkollveien hvor det nå er HVPU-bolig. Brannklokken i gangen husker jeg godt. Senere, sansynligvis på siste halvdel av 50-tallet, ble det mer avansert med en høyttaler og Odd O. Larsens røst på lørdager kl. 15.00 eller 16.00: “Dette er ukens prøve, god middag.”

Ved utrykkninger hadde far og Torbjørn Nedberg (trappesnekkeren) en privat konkurranse om hvem av dem som kom først ned for å kunne kjøre ut brannbilen. Jeg tror far som oftest “vant” av de to fordi han hadde en stor familie (fem barn) med egne oppdrag i en slik alvorlig situasjon. Mitt oppdrag var å løpe ned og åpne garasjedørene, mors oppgave var å kjøre ut bilen. Ellers var oppdragene fordelt mellom oss; hente støvlene og uniformen. Dersom en av oss barna ikke var hjemme, fylte andre opp vakansene.
Enden på historien er at det var bare når Larsen ikke var hjemme, en av dem kom så tidlig ned at de fikk en sjanse til å kjøre ut bilen.
Den bilen, Diamonden, ble forøvrig kjøpt av det første russkullet på Hokksund hvor min søster Bjørg Wenche var en av andelseierne. Men før russtiden var en av gutta uheldig og kjørte av veien med den og tok radiatoren.

Jeg lurer på en ting: Var det to branner på Eiker Papirfabrikks lager rundt den tiden? En søndag kveld var det en typisk ulmebrann der. Vi hadde kjørt forbi noen minutter før og så hverken røyk eller ild, men så gikk alarmen. Resten av den kvelden hadde resten av familien tribuneplass til dramaet fra kjøkkenvinduet som vendte ut mot Hatten (rød himmel).

Av rariteter far har fortalt meg, kan jeg nevne en uthusbrann hos en gammel enke en kald vinterdag. Uthuset brant ned, men de klarte å berge hønene hennes. Isklumpene ble båret inn på kjøkkenet hennes og tint opp der, og etter hvert som de kom til live ble det skikkelig med kakling på det kjøkkenet.

Ved en annen brann, etter å ha kommet seg vel tilbake til brannstasjonen, går en av karene i dusjen i full uniform og skrur varmtvannet på fullt! Far er naturlig nok bekymret, og spør ham om han er blitt syk. “Nei, Storsæter, jeg er frisk, men jeg må tine opp uniformen for å få den av!” Dette var også en kald vinterdag.

Denne epistelen her er etter hukommelsen fra tidsrommet 1955-65 som man må regne med er den epoken jeg husker fra, – jeg er 46-årgang”.