Print Friendly, PDF & Email

Norges eldste landevei

Drammens Tidende
Lørdag, 3. April 1948, side 5
av Tormod Ruud:
Foto: Erling Scherf
Tilrettelegging: Arne Temte
og Magne Grønvold NE
April 2023

DT har sakset denne artikkelen fra  Drammen- og Oplands Turistforenings Årbok for 1948. Artikkelen er skrevet av Tormod Ruud – skrevet med kjærlighet til Kongsberg og til historien og til sine gode minner fra sin ungdom – blant annet om denne veien:

”Som ganske ung gutt ble jeg av min far . ”Kemnern” – tiltrodd jobben med å bringe om skattesedlene i Kongsberg by. Jeg vil ikke akkurat påstå at jeg var noen velsett gjest. Men selv likte jeg jobben. Den ga meg anledning til utfarter som jeg ganske sikkert ellers aldri ville kommet ut på. Kongsberg er jo ikke akkurat noen småby, og om folk bodde ”langt av vei på vilden skog”, sto det ikke noe sted skrevet at de skulle være fritatt for skatt.

På disse turene oppdaget jeg trakter som jeg ennå bevarer i kjærlig erindring. Og når sant skal skrives, var det ikke disse som bodde sånn halvveis utenfor folkeskikken som banna mest over skatteseddelen og min person. Et redskap som sykkel var jeg ikke betrodd. Det ble derfor å bruke beina. Men jeg tror nok, at når jeg tok fatt på ombringelsen av sedlene i byens utkant, så ble turene adskillig drøyere og var adskillig lengre enn de egentlig hadde behøvd. Jeg hadde imidlertid akkord på jobben, så det hadde mindre å si.

Veiskillet ved Fiskum kirke hvor «Kongeveien» tar av fra hovedveien

Den gamle steinbrua

En av de turene jeg satte mest pris på var turen nedover den gamle Kongeveien. Bombakkene var styggelig bratte, men det var først da jeg hadde svingt av veien til Lurdalen, og Kongsberg lå skjult for mine øyne, at oppdagelsesferden begynte. Hvor inderlig godt husker jeg ikke de gamle, røde stuene nedover langs veien. Og de solblanke dagene nede ved dammen ved Smedbrua ble herlige timer som jeg aldri vil glemme. Den lune, hyggelige dammen, med det utrolige blå vannet . hvor jeg hver gang oppdaget nye og eiendommelige konturer i den gamle Smedbrua, som lot sitt speilbilde lyse opp i den dypblå kulpen. Det ble gjerne til at jeg ruslet veien langt lengre enn Kongsberg strakte sine grenser. Egentlig var jeg vel ikke den gang klar over at jeg gikk på så pass historisk grunn som jeg gjorde. Det var sikkert bare veiens egen eiendommelige charme som fengslet selv et guttesinn.  Veien gikk den gang som nå, og som en gang ble lagt der i fjerne tider. Bakke opp og bakke ned. Svinget og dumpet, og med grønnsværet med engsoleie og løvetann langt inn i selve veibanen.

Det var Norges eldste landevei jeg her fulgte, og hvem som vil kan følge den den dag i dag. Det er det samme hva enten man begynner ved Kongsberg elle Darbu stasjon, hvor veien tar opp. Den er ennå holdt i akt og ære som bygdeveier flest. Men en gang var det selve Kongeveien. Den veien som Christian den fjerne fòr da han for første gang kom til et sted som ble Kongsberg. Det var i 1624, og det fortelles at da man ble kjent med at majesteten skulle innfinne seg, så ble det første arbeidstak tatt på denne veien. Det ble ryddet så pass med kratt og villnis at Kongen og hans følge kunne komme fram. Og da Christian den fjerde ved selvsyn hadde konstatert de herligheter som Kongsbergfjellet rommet og bestemt at byen skulle reise seg og gitt den navnet Kongsberg – ga han også beskjed om at veien over Bombakken og fram til Hokksund skulle anlegges. Han var ikke interessert i at bergets skatter skulle hamstres på Kongsberg. Det måtte skapes muligheter, slik at rikdommen kunne strømme inn i en etter hans mening alt for magre statskasse. Det var begynnelsen til den gamle veien. Av Buskerud amts veivesen gulnede dokumenter framgår det at veien ble bygget ferdig allerede i 1625 og veien fra Kongsberg til Darbu var i bruk helt fram til 1859, da veien over Kongsbergskogen ble bygd ferdig. Men fram til denne tid var det en stor og livlig trafikk langs den gamle Kongeveien. Men uten videre slapp man ikke inn i Bergstaden. På toppen av Bombakkene var det stopp. Der ble det krevd bompenger av de reisende, og man hadde også samtidig en aldri så liten kontroll med røverknekter som kunne ha i sinne å reise av stred med gedigent sølv som ikke var bekommet på ærlig vis.

En av de idylliske plassene på den gamle «Kongevei»

I dag er det beskjeden trafikk langs etter denne veien, Men for vandringsmannen som vil oppleve minner fra en fjern og svunnen tid, er den en perle. Her er det et uberørt stykke historie som man sjelden finner maken til, og som selv vi rastløse mennesker av atomtiden plikter å ta vare på.”