Nøstetangen – norsk glassindustris vugge
Tekst: Berit Engebretsen, Nøstetangen Museum
Foto: Frode Caspersen (NE)
10.06.2007
Opprettelsen av et glassverk i Norge var del av en større strategi for å nyttiggjøre seg de norske naturressursene. Etter at man fant sølv i Sandsvær i 1624 var det i Danmark en rådende oppfatning av Norge som landet med de mange, skjulte skatter. I tråd med dette oppretta man i 1739 ” Det Norske Compagni” for å forvalte de norske naturressursene på best mulig måte. Framfor noe var dette skauen, og kompaniet fikk utstedt privilegiebrev til å drive en hel rekke virksomheter – trekullbrennerier, tjære- og treoljefabrikker, bekhytter og pottaskekokerier. Til slutt tillater man også ”allernaadigst” aå opprette en glashytte, men dette må skje ”i de ytterst bortliggende Skove, hvorfra Tømmeret på ingen annen Maade kan føres eller giøres i Penge”. To år seinere leier kompaniet eiendommen Nøstetangen av Haug prestegård og opprettes Norges første glasshytte i et av landets mest beferda og sentrale strøk. De gode kommunikasjonsmulighetene var da også hovedgrunnen til at man trossa den kongelige forordningen og la glassverket hit. Fra Hokksund var det gode transportmuligheter til Bragernes, på Bragernes kunne man opprette magasiner og herfra kunne glasset skipes ut i den vide verden.
Å oppnå glass av en slik kvalitet var imidlertid ikke gjort i en håndvending. De første åra hadde verket en rekke oppstarter, fulgt av stans i produksjonen, og glasset kunne ingenlunde, verken i kvalitet eller pris, måle seg med importvarene. Til etterretning: I åra 1741-1751 tapte Compagniet 56 000 riksdaler på norsk glassproduksjon. (Til sammenligning kom det største arbeidet fra Nøstetangen, lysekronene i Kongsberg kirke på 600 riksdaler) I 1753 fikk verket ny direktør, den 35 år gamle major Caspar Hermann von Storm. Storm var en kultivert mann med høy utdannelse og store ambisjoner – å danne en nasjonal glassindustri og sørge for at Danmark-Norge blei sjølforsynt med glass. Glassverksdriften måtte profesjonaliseres i alle ledd, og en del av dette var å spre driften på flere verk. Allerede i 1748 hadde man oppretta Aas grønne glasshytte i Sandsvær for å ta seg av flaske- og bruksglassproduksjon, nå fulgte Hurdal (1755), Biri (1761) og Hadeland (1762) i rask rekkefølge. Disse skulle ta seg av bruksglassproduksjonen og utgjøre den økonomiske ryggraden i den nasjonale glassindustrien. For verket på odden i Drammenselva hadde Storm ganske andre planer: Nøstetangen skulle produsere småglass av fineste kvalitet, det skulle konkurrere med, og på sikt utkonkurrere, det importerte engelske og bøhmiske glasset.
Eksperimenter og industrispionasje var stikkorda for å nå dette. Storm satte i gang vidtgående eksperimenter med glassblandinger, ulike meng, i egen glasshytte, og han sendte agenter til Tyskland og England. Utsendinga til England, Morten Wærn, opererte som en Nøstetangens James Bond, dyktig og dyr i drift. Wærn gikk i skytteltrafikk mellom glassverk i Hull, Bristol, Liverpool, London, Yarmout og Leit, og smugla ut opplysninger om administrasjon, lønn, fagfolk (som under løfte av høyere lønn blei med til Eiker) og tegninger av smelteovner. Sist, men ikke minst, brakte Wærn prøver og opplysninger som førte til at man klarte å framstille krystallglass ved Nøstetangen. Underveis blei imidlertid storspionen tatt og satt i det berykta Newgate-fengselet. Han slapp ut etter noen få dager, da sentraladministrasjonen i København kausjonerte for han. Men de britiske myndigheter tok ingenlunde lett på forbrytelsen, til det var tiltalen for alvorlig. Under de videre forhandlinger benytta Morten Wærn anledningen til å ta seg over kanalen, hvorpå han begynte å studere fransk glassindustri.
Hjemme på Nøstetangen sørga Storm for å opprette hyttereglement etter tysk mønster. Dette var omstendelig formulert, på tysk, i 37 artikler, og her finnes påbud om å leve kristelig, verdig og gudfryktelig. Arbeiderne må ikke sammenrotte seg, og de må ikke bruke de minst ubekvemme ord. Drikk og spill var selvfølgelig forbudt. ”Drukkenskab og vrede” var et problem. Glassverksarbeiderne kjente sin verdi, headhunta fra utlandet som de var. Produksjonen sto og falt med dem, og det eneste botemiddelet man hadde var bøtelegging. Bøtene gikk til verkets fattigkasse. Til gjengjeld nøt arbeiderne godt av en rekke rettigheter så som fritt hus, lys og brensel, wartpenger, enkepensjon og skoletilbud til barna.
En annen kime, hvert fall i det små, til kulturkonflikt var religion. Mange av de utenlandske glassarbeiderne var katolikker og ønska å få utført katolske seremonier på Eiker. Dette var et ønske Storm gjerne ville etterkomme, men ikke så seg i stand til før 1763. Først da blei det gitt kongelig dispensasjon fra København, og en katolsk prest kom til Hokksund. Det faktum at mange var katolikker, og følgelig ikke innskrevet i kirkebøker på Eiker, har også bidratt til å vanskeliggjøre historieskrivinga om Nøstetangen.
I åra 1770-77 foregikk en gradvis nedtrapping av produksjonen ved Nøstetangen glassverk, idet arbeidere og produksjon blei flytta til Hurdal. Dette var en avvikling man hele tida hadde styrt mot, som lå i valget av Hokksund som produksjonssted. Nøstetangen var sentralt plassert, midt i mellom landets største utskipingshavn for tømmer, Bragernes, og landets største gruveby, Kongsberg. Før eller seinere ville man gå tom for tømmer og nå var den tida kommet.
Mer om Nøstetangen finner du her:
Nøstedtangen Museum
Nøstetangen Glass
Nøstetangen Hviidglas- og Chrystal Fabrique