Olaf Korsgaard

Dikter og samfunnskritiker

Tekst: Anne Lise Nedberg
Tilrettelegging: Magne Grønvold NE
Januar 2021

 

Når det snakkes om dikterkunst i forbindelse med Nedre Eiker, er det ett navn som skiller seg ut; Herman Wildenvey. Få eller ingen av den yngre generasjon har noensinne hørt om forfatteren Olaf Korsgaard, som vokste opp bare et steinkast fra Wildenveys Portåsen. Bøkene han fikk utgitt er ikke lenger å få tak i, untatt meget, meget sjelden i antikvariater. Jeg synes derfor en artikkel om ham er er av historisk verdi, og viktig å ta vare på for ettertiden.

Olaf Korsgaard ble født 8. oktober 1893. Hans egne foreldre kunne ikke ta seg av ham, men han fikk
likevel en god barndom hos pleieforeldrene Andrea og Hans Andreas Korsgaard. Pleiemoren døde ganske tidlig, så det var pleiefaren som var hans gode støtte under oppveksten.

Olaf var flink på skolen. Han leste mye og det ble snart oppdaget at han også kunne skrive. Dette ble vel bestemmende for hans videre løpebane, og det at Olaf var «skrivekyndig» ble også utnyttet av folk som bodde i nærheten av hjemmet. Det var mange som stakk innom for å få litt hjelp til å formulere og skrive dokumenter av de forskjelligste slag. Og Olaf hjalp dem gjerne! Han fikk også gode venner i Mjøndalen, venner som var trofaste og som også han var trofast mot så lenge han levde. Han gikk imidlertid ofte sine egne veier, og travet rundt i Mjøndalsskogen i sine egne tanker.

Men selv om Olaf i ungdommen var en ensom grubler, fant han også tid til litt romantikk. På Steinberg fikk han følge med en pike, som fødte ham en datter utenfor ekteskap. Datteren fikk navnet Solveig Liberty, et navn som sikkert ikke var tilfeldig valgt. Sol, lys og frihet var nok sentrale begreper for ham. Datteren betydde mye for ham, og da hun døde, omkring ett år gammel, skrev han et vakkert dikt som jeg gjengir de tre første versene av:

VED SOLVEIGS GRAV
Vaaren 1921

Min vandring er endt. Jeg har naadd til mit maal. Jeg er fremme.
Her ligger dit hvilested dækket av fjordbleket løv.
Og selv i min sorg er jeg glad at jeg aldri kan glemme,
at altid jeg husker den jordhøi som gjemmer dit støv.

Ti du var den første som tillidsfuld møtte min tanke,
din barnesjel kjendte ei ordene: ondskap og svik.
Jeg følte mit hjerte i jublende livsglæde banke,
og midt i min fattigdom var jeg allikevel rik.

Blandt mindernes blomster jeg hegner herinde i hjertet,
de vakreste, reneste, er dog blit skjænket av dig.
Din graat var en pine, en bitter og sviende smerte,
dit smil som et solstraalestreif paa min ensomme vei.

Etter at Solveig døde, ble også Olafs forhold til hennes mor brudt.

Olaf var 14 år da Herman Wildenvey debuterte med sine Nyinger. Det at en vanlig bondegutts og sambygdings dikterdebut fikk en velkomst, som vel ikke er blitt noen lyriker til det, verken før eller siden, må vel ha vært en spore og inspirasjon for den unge Korsgaard. Men selv om de var både naboer og åndsfeller, er det ingen likheter ellers mellom disse to. Mens Wildevey, sommerens sanger, henrykket sine leserskarer med slentrende, glade rytmer og ekvilibristiske ordkombinasoner, hadde nok Korsgaard ganske andre og alvorligere motiver for sin diktning.

Han var en glødende sosialist, og som så mange andre i sin tid, var han preget av den første verdenskrigen, det som hendte i Russland omkring 1917, og alt det som rørte seg i samfunnet. Revolusjonære idéer, tanken om bedring av arbeidernes kår og bekjempelse av urettferdighet, var ting han tok opp, både i vers og prosa. Han var, som Rudolf Nilsen, arbeidernes dikter og talsmann. Noen vers fra hans dikt Elfrida viser til fulle hans omtanke for samfunnets stebarn.

ELFRIDA

Sulten og frossen med lyst paa en middag,
blek og elendig i tynnslitte klær.
Rundt i kafeen gaar lille Elfrida,
samfundets stedbarn – saa liten hun er.

Blikket er bedende mens hun frembyr
lisser, prospekter og æsker med krem.
Og hvert et «neitak» det vet hun betyr
pryl i den rønne hun kalder for hjem.

Ømhet og godhet det kjender hun ikke,
kjærlighet hørte hun bare av navn.
Livet bestaar kun av iskolde blikke,
skjældsord og eder og nagende savn.

Elfrida, og kunde jeg blot dig beskytte,
lodse dig ut fra de lurende skjær
førend du hvirvles som lasternes bytte
rundt i det samfund hvis stedbarn du er.

Som så mange før ham, fikk Olaf Korsgaard også føle på kroppen at det å være en ukjent dikter verken ga ære eller rikdom. Diktingen ga ikke nok av seg økonomisk. Selv om han fikk inn noen dikt, bokanmeldelser o.l. I forskjellige tidsskrifter, var det ikke nok å leve av.

I tillegg til at han arbeidet mye på småbruket hjemme på Korsgaarden, måtte han også ta diverse arbeid i bygda. En tid drev han også med gruvedrift. Dette var nok ingen tilfredsstillende ordning for en som følte seg kallet til å skrive, og han var derfor ofte plaget av tungsinn. Diktet Hvorfor belyser vel på mange måter situasjonen han befant seg i, og konflikten mellom det å ville noe med diktningen og det å «alltid møte stængsler».

HVORFOR?

Hvorfor er jeg født med tusen længsler?
Som en fredløs flakker jeg omkring.
Skal jeg altid – altid møte stængsler,
flagre som en fugl med stækket ving?

Hvorfor gaar jeg stadig her og grunder
paa tanker født i dypet av min sjel?
Jeg altid mot et ukjent «bedre» stunder
og skygger for mit eget ve og vel.

Er det daarens tanker som jeg nærer –
som har fæstet i mit hjerte bo?
Da ønsker jeg den frihetsdrøm jeg bærer
maa svinde hen – maa falde helt til ro.

Men om det er et fnugg av guddomsgløden,
en sangens gnist som ulmer i mit sind –
da la den flamme, Gud, som morgenrøden
med straalefarver i mit hjerte ind!

Olaf Korsgaard fikk utgitt bare én diktsamling, Strengespill, som kom ut i 1922. Her har han samlet dikt av høyst forskjellig innhold, og samlingen har da også fått undertittelen Alvorlige og humoristiske digte. Alle diktene som er gjengitt her, er fra denne samlingen. Også krigens redsler har fått sine dikt:

SLAGMARKENS NAT.

Sænk dig ned du stille nat
over redslens øde.
Der hvor dødens saakorn gror,
hyll dem i ditt sørgeflor
slagets tusner døde.

Dæk kulturens skjændselsdaad,
barbariets vælde.
Ven mot ven og bror mot bror
myrder koldt . Blot paa et ord;
lar hverandre fælde.

Sønderskudte unge mænd,
stivnet blod i strømme.
Brustne øine – vilde skrik –
krop ved krop – lik ved lik
dækker markens grønne.

Vilde rovfugl flakser om
paa den store slette.
Fraadser høit i blodig kjød,
en og anden neppe død –
tjener dog til mætte.

Sænk dig ned du stille nat
over rædslens øde.
Der hvor dødens saakorn gror,
hyll dem i dit sørgeflor
slagets tusner døde.

I diktet «Lykkens ruin» tar han for seg en ung families skjebne i lys av krigens gru.

De sto de to, i ungdoms vaar,
og lykkens bæger syntes fyldt til randen.
De valgte begge trods de trange kaar,
at dele sorg og glæde med hinanden.

Så følger noen vers om hvordan de bygger seg et hjem og får et lite barn, før ulykken rammer dem.

Da lød der midt i glædens rus et rop:
Til vaaben mænd! Til kamp for fædrejorden!
– Dra modig ut i landsforsvarets hop,
til bombers knald og til kanoners torden!

Faren drar ut i krigen og blir drept. Moren og den lille sønnen finner liket, og diktet slutter slik:

En sindsyk hustru og en farløs søn,
forlatt og ensom – skilt fra sine kjære,
var fædrelandets seierstolte løn,
fordi han kjæmpet for tyranners ære.

Olaf Korsgaard skrev i mange år i bladet For alle, hvor Brand Langelo fra Hokksund var redaktør. Likeledes skrev han i vittighetsbladet Hvepsen. Begge disse bladene ble senere innlemmet i Arbeidermagasinet. Han hadde også mange dikt og artikler i Norsk Ungdomsblad og Fremtiden, for å nevne noen. Iblant skrev han under psevdonym, og Røsten fra ørkenen var ingen andre enn ham. Han kunne også være romantiker, som f.eks. I dette diktet:

SOMMERAFTEN I SKOGEN

Aftensol gaar ned bak tinde,
gylder skogen underskjøn,
svinder som et stille minde,
som en eventyrets drøm.
Sænk dig dype aftenfred,
i et sorgtungt hjerte ned.

Aftenklokker høres ringe,
fuglen søker træt mot gren
for ved morgengry at svinge
sig med sang mot himmelen.
Trætte vandrer, knæl nu ned,
hellig andagt – aftenfred.

Langt i nord ved tause fjelde
græsser en flok sæterkjør,
stundom høres det en bjelde
som i nattens stillhet dør.
Skogtjerns dype, dunkle blik –
sommernattens sagnmystik.

Sommerkveld i skogens vildhet
gir mit sind slik fred og ro.
I den store dype stilhet
finder jeg min barnetro.
Aftenstund ved tjernets bred –
natten vinker – sol gaar ned.

Og som her i et vers fra diktet I ungdoms vaar:

Du med blomster i dit haar,
rosenknop i ungdoms vaar
færdig til at briste.
Dypt i dine øine blaa
tidt en ukjent længsel laa –
større end du visste.

Olaf var også en stor humorist, noe som kom tydelig fram i hans medvirkning i vittighetsbladet Hvepsen, og selvsagt også i bøkene hans. Bøkene Luringer fra 1923 og Glade gubber fra 1924 er samlinger av muntre historier, noen med undertone av alvor og moralske poenger. Mange av disse historiene egner seg godt for høytlesning. Da de blir for lange å gjengi her, tar jeg i stedet med et humoristisk dikt:

DET STORE SPØRSMÅL.

Han Anders gaar ensom og grubler og hvisker:
Det er ikke godt for en uheldig fisker.

Han fisket paa dyptvann – men passet ei korken’
nu staar han der maalløs – og nettopp kom storken.

Ja, kunde en ikke bli galen i hurven
– den hadde jo tvillinger med sig i kurven.

Og Anders han sætter sig ned til at grunde.
Han biter en kvartbuss og taler saalunde:

– Skriften fortæller: Som man saar skal man høste,
Vorherre er sandelig mand som kan trøste!

Jeg visste jo før det blev smalhans i pungen.
Men skylden var min – og jeg ventet jo ungen.

Og at det blev to kan jo ingen forandre.
Men hvem i alverden er far til den andre?

I 1923 fikk Olaf Korsgaard også prøvd seg som revyforfatter. Han skrev tekster til Eiker-revyen Fra kafé Kringheim til vannposten i Osbakken, som ble oppført på Arbeidern, eller Folkets Hus i Mjøndalen av en lokal teatergruppe. Noe annet som også burde oppføres, er skuespillet Brødrene Grunkestads bytur. Det kom utpå Arbeidermagasinets Forlag i 1932 under serien Lette skuespill for amatørteatre, og er en morsom enakter om to landsens brødre og hovedstadens forlokkende farer. Bønder i by’n, med andre ord. Stykket ender heldigvis godt og med en ørliten moralsk pekefinger

Olaf sammen med pleiefaren utenfor hjemmet i 1924.

Selv om Olaf ikke vokste opp hos sin biologiske mor, holdt han likevel kontakten med henne så lenge hun levde, og han besøkte henne ofte i Oslo. Hovedstaden fanget også den unge dikteren på andre måter. Han oppholdt seg der i lengre tid og besøkte ofte Theatercaféen, hvor de fleste av hans åndsfrender vanket. Han hadde mange venner blant datidens kjendiser i kunstnerverdenen; teaterfolk, musikere og forfattere. Valsekongen Reidar Thommesen og forfattere som Johan Falkberget, Hjalmar Vaage og Thorvald Tu, for å nevne noen. Mange av vennene, blant annet Johan Falkberget, tok han også med hjem til Korsgaarden, eller Ravnekroken, som han av en eller annen grunn kalte hjemstedet.

I Oslo var han også meget sammen med en pike fra hjembygda, som han ble forlovet med og gjerne ville dele resten av livet med. Han ønsket å få orden på livet sitt; komme i et trygt og rolig forhold. Det var nok ikke så lange tiden de fikk ha sammen. I julehelga 1931 snublet han og slo hodet i en etasjeovn. Såret han fikk i pannen utviklet seg til rosen, og han døde på Drammen sykehus 12. januar 1932, bare 38 år gammel.

MELLOM TRO OG TVIL.

Natten har sænket sit slør over fjorden,
travelhet stilner, dagen er endt.
Andagtsfuld vender jeg blikket fra jorden,
opad mot høiden, hvor stjerner er tændt.
Undres om engang jeg ditop skal naa –
med tvættede føtter paa lysbuer gaa?

Spørgende sjæl, du kan slet ikke bringe
livsgaatens løsning saa gjerne du vil.
Mon om jeg engang skal frigjort mig svinge
opad mot lyset – ad stjernene til?
Mon jeg skal fatte og fuldt ut forstaa –
alt hvad som skjult bak det ukjendte laa?

Tindrende stjerner i taushetens kirke,
vækkende røster i taushetens nat:
Tak, for det store og straalende virke
hvortil I alle paa hvælvet er sat.
– Vende fra jordlivets trældom og møie
menneskets blik mot det funklende høie.

Kilder:
Muntlig kilde (1986): Emma Klausen, som Olaf Korsgaard var forlovet med.