Print Friendly, PDF & Email

Papirfabrikken ved Vestfos Cellulose

«Månedens kulturminne» (august 2011)
Tekst: Bent Ek
01.08.2011

I 1912 sto den nye papirfabrikken ved Vestfos Cellulosefabrik ferdig, og tusenvis av tonn med papir ble produsert der i løpet av de drøyt 60 årene som driften varte. Deretter sto lokalene tomme i mange år, men nå er de gamle fabrikklokalene fylt av både kunst og kultur og forskjellig slags næringsvirksomhet.

Vestfos Cellulosefabrik ble anlagt alt i 1886, men de første 25 årene ble det bare produsert cellulose for salg – vesentlig til engelske papirfabrikker, som brukte den norske tremassen som råvare. Først etter 1905 kom det store gjennombruddet for papirindustrien i Norge, og i 1911 besluttet også ledelsen ved Vestfos Cellulose at det skulle bygges en papirfabrikk, med kapasitet til å bruke omtrent halvparten av den cellulosen som fabrikken produserte.

Papirfabrikken var klar til drift i 1912, og i tillegg til dampkraft gjorde den bruk av elektrisitet – den store nyvinningen som gjorde det mulig å ta i bruk elektriske motorer der det var enkelt å regulere hastigheten, noe som var en stor fordel ved driften av en papirmaskin. Den elektriske kraften kom fra selskapets egen nybygde kraftstasjon..

Papirfabrikken lå på motsatt side av fossen i forhold til cellulosefabrikken, og den besto av flere avdelinger. Først kom «Hollenderibygningen» i tre etasjer, med «filleloftet» øverst, der vrakpapiret ble lagret. I etasjen under lå «kollergangen», der tørket cellulose og vrakpapir ble malt opp og sendt ned i selve hollenderiet, der cellulosen ble tilsatt væske, limstoffer, farvestoffer og andre kjemikalier som til sammen ble en flytende papirmasse.

Fra hollenderiet ble papirmassen sprøytet inn på papirmaskinene, som sto i den lange og lave «Maskinsalen». Nederst lå en to-etasjes bygning med samme fasade som Hollenderiet. Her sto det store opprullingsmaskineriet, der papiret ble rullet opp i store ruller og deretter kuttet opp til ark. I etasjen over lå «Sortersalen», som var den eneste delen av fabrikken som var en typisk kvinnearbeidsplass. Her ble papiret kvalitetskontrollert, telt opp og emballert før det ble sendt ut i den store verden til kundene.

Driften startet opprinnelig med bare en papirmaskin, som produserte kvalitetspapir til skriving og trykking – såkalt «finpapir». Etter bare fire år ble imidlertid driften utvidet med en ny papirmaskin som framstilte «tissuepapir», syltynt silkepapir som blant annet brukes til emballasje. Samtidig ble finpapirmaskinen forlenget, slik at kapasiteten økte, og den delen av fabrikken som opprinnelig hadde vært brukt til opprulling og sortering ble dermed en del av selve maskinsalen. Fabrikken fikk dermed sitt første tilbygg, som besto av en ny opprullingsavdeling med sortersal i overetasjen. Den sto ferdig i 1917.

Etter dette fulgte en lang periode der de store moderniseringene og først og fremst skjedde i celluloseproduksjonen, uten at det var større utvidelser i papirfabrikken. Etter krigen ble det imidlertid gjort mye for å effektivisere papirproduksjonen. Først og fremst ble det bygd store siloer der en kunne lagre flytende cellulose, som ble pumpet direkte inn i hollenderiet. Dermed slapp en prosessen med å tørke den cellulosen som skulle brukes i egen papirfabrikk. Omtrent samtidig ble papirfabrikken igjen forlenget, med en ny en-etasjes bygning som skilte seg ganske kraftig fra de eldre fabrikkfasadene.

Den siste store utvidelsen ble gjennomført i 1964. Det skjedde i forbindelse med beslutningen om å slutte med produksjonen av «tissuepapir». Det hadde lenge vært en svært lønnsom virksomhet, og tissuemaskinen hadde etter hvert fått tilnavnet «Gullhøna», men nå ble den solgt til en mindre papirfabrikk, Skjerdalens Bruk, som spesialiserte seg på tissuepapir. Vestfos valgte isteden å satse fullt og helt på finpapirproduksjonen, og den gamle PM I fra 1912 ble modernisert og utvidet. Dermed ble også tilbygget fra 1917 en del av maskinsalen, mens opprulling og sortersal ble lagt til et nybygg i enden av fabrikken.

Til tross for de store investeringene som ble gjort på 50-og 60-tallet var Vestfos en av de første større fabrikkene som bukket under da omstillingsprosessen i treforedlingsbransjen kom i gang for alvor. I 1970 gikk AS Vestfos Cellulosefabrik konkurs, og konkurrenten Greåker Celleulosefabrik overtok som eier. Et par år etter ble produksjonen lagt ned, og et siste forsøk på å få i gang papirproduksjonen igjen i 1974 varte bare et drøyt år.

Da hjørnesteinsbedriften ble nedlagt, var naturlig nok første tanke at den måtte skapes nye industriarbeidsplasser i de gamle lokalene. Det lyktes ikke, og på 1980-tallet ble det lansert planer om næringspark og kjøpesenter. Da heller ikke det ble gjennomført, begynte salget av den gamle fabrikken bit for bit, og bygningene fra 1800-tallet ble revet. Fortsatt sto likevel mange bygninger tomme, og det var planer om både idrettshall og arbeidskirke, uten at dette ble virkeliggjort. I denne perioden brant dessuten den gamle maskinsalen, som ble brukt som møbellager. Slik var situasjonen på begynnelsen av 1990-tallet, da Øvre Eiker kommune overtok de bygningene der det enda ikke var kommet i gang noen virksomhet. Mange mente nok at det ville være en god løsning å rive hele papirfabrikken, slik en hadde gjort med cellulosefabrikken noen år tidligere.

Også kommunen satset i første omgang på næringsdrift, og andre etasje i Hollenderiebygningen – den gamle «kollergangen» – ble satt i stand som kontorer for det kommunale e-verket, som seinere skiftet navn til Øver Eiker Energi. Imidlertid viste det seg å være vanskelig å finne private bedrifter som var interessert i å kjøpe eller leie lokaler, men isteden kom kommunen i kontakt med andre som så et potensiale i de gamle industrilokalene. Omtrent samtidig som Vestfossen ble utropt til Øvre Eikers «kulturhovedstad», stilte kommunen store deler av den gamle fabrikken til disposisjon for den kjente kunstneren Morten Viskum.

I 2003 åpnet Viskum sitt Vestfossen Kunstlaboratorium, som har blitt en viktig institusjon i moderne norsk kunst. Året etter åpnet også «Arena Vestfossen» rett ved siden av, i den gjenreiste maskinsalen. Det er et samarbeid mellom en rekke kunstnere i ulike sjangre, og den kommunale musikk- og kulturskolen flyttet også inn i bygningen. Dermed er den gamle papirfabrikken, hundre år etter at byggingen startet, igjen full av aktivitet. Fabrikken som lenge var Vestfossens hjørnesteinsbedrift og arbeidsplass for over 400 mennesker er ikke lenger truet av rivning.

Det har snart gått 40 år siden det siste papiret ble rullet opp ved Vestfos Cellulosefabrik.

Deler av den gamle papirfabrikken brukes nå av Vestfossen Kunstlaboratorium.

I Kunstlaboratoriet har en bevisst valgt å beholde de gamle sporene etter industrivirksomhet, som her i utstillingslokalene

I Kunstlaboratoriet har en bevisst valgt å beholde de gamle sporene etter industrivirksomhet, som her i Cafe Celulose

Flyfoto fra 1960-tallet som viser hvordan fabrikken fullstendig dominerte det lille industristedet Vestfossen.

Fabrikkfasaden inneholder bygninger fra ulike epoker. De opprinnelige opprullings-og sorteringsavdelingene midt på bildet ble bygd i henholdsvis 1912 og 1917, mens den nye sortersalen nærmest kamera ble påbygd etter krigen. Lengst til venstre ligger maskinsalen, der selve papirmaskinen sto. Den brant, men ble gjenreist på 1990-tallet i mer eller mindre opprinnelig stil.