Per Oseth
Tilrettelegging: Magne Grønvold
Per Oseth, døpt Peder Andersen Oseth ,f. 10. februar 1898.
Per ble vel 86 år gammel. Han døde 29. september 1984.
Jeg har fortalt flere ganger at jeg holder på med det «nitidige» arbeid å avfotografere de årgangene som finnes av Eikerposten. Da er det særlig to personer som dominerer spaltene. Det er utallige fine dikt av Tore Tollefsen og enda flere artikler skrevet av Per Oseth.
Vi ønsker å skrive en skikkelige biografi av denne spesielle mannen. Jeg har tatt på meg å samle inn en del opplysninger.
Først har jeg fått dette fra slektsdatbasen til Jonn Eriksen:
- 1. Anders Pedersen Oseth, * 11 nov 1868 i Oseth, Mjøndalen (sønn av Peder Andersen og Karen Christine Andersdatter),
døpt 27 des 1868 i Nedre Eiker kirke, † 26 mai 1908 i Krogstadelva,
dødsårsak tæring, gravlagt 4 jun 1908 på Nedre Eiker kirkegård.
Han giftet seg med Jenny Mathilde Pedersdatter, 12 jul 1889 i Nedre Eiker kirke, * 14 jan 1870 i Steinberg (datter av Peder Gundersen og Maren Kirstine Nilsdatter),
døpt 8 mai 1870 i Haug kirke, † 1951 i Krok, Mjøndalen,
gravlagt 16 mai 1951 i Nedre Eiker kirkegård.
Oseth-familiens hus i Krokstadelva var det hvor Ola og Gunda Lakk bodde i ved siden av ”Hasselgården”.
Barn:
2.i.Karen Kristine Oseth * 5 okt 1890.
3.ii.Bergliot Marie Oseth * 15 apr 1892.
4.iii.Maren Oseth * 2 feb 1894.
5.iv.Ester Leonora Oseth * 3 mar 1895
6.v.Gudrun Amalie Oseth * 30 sep 1896.
7.v1.Peder Oseth, også kjent som «Per Oset», * 10 feb 1898 i Krokstadelva, døpt 3 apr 1898 i Nedre Eiker kirke,
† 29 sep 1984 i Mjøndalen, gravlagt 3 okt 1984 på Nedre Eiker kirkegård.
Han giftet seg med Borghild Marie Roligheten, 1948, * 30 mar 1901 i Skien (datter av Ole Halvorsen Roligheten og Magna Halvorsen).
8.vii.Aslaug Oseth, * 23 mai 1900 i Krogstadelva, døpt 17 jun 1900 i Nedre Eiker kirke, † 31 jan 1905 i Krokstadelva, gravlagt 9 apr 1905 i Nedre Eiker kirkegård.
9.viii.Artur Oseth, * 25 nov 1902 i Krokstadelva, † 26 nov 1902 i Krokstadelva, gravlagt 30 nov 1902 i Nedre Eiker kirke. Døde av medfødt svakhet.
Peder (Per) Oseth´s søsken: Bakerst den eldste: Karen (gift Gulbrandsen), f. 0510-1890- d. 1002-1961. I Midten fra v.: Ester (gift Andersenn), f. 0303-1895 – d. 1974. Aslaug f. 2305-1900. Gudrun (gift Horgen), f. 3009-1896 – d. 1952. Peder (Per), f. 1002-1898 – d. 1984. Foran fra v.: Bergliot (gift Bakken) f. 0504- 1892 – d. i USA 1976. Da må neste være Maren f. 0202-1894. Bildet hentet på Eiker Arkiv.
Vi vet ganske mange ting om han. Han var en mann med godt humør. Han var en kjekk kar å se på og han likte å være «pen i tøyet». Jeg jobber med å finne fine bilder av han. Han hadde skadet seg som 8-åring og han var avhengig av stokken. Den var selvfølgelig en med fint sølvskaft. Han var æresmedlem i Idrettsforeningen Birkebeidneren. Han hadde gått et par år i guldsmedlære og var veldig kunstnerisk anlagt. Han hadde ordet i sin makt og har skrevet utallige artikler, særlig av lokalhistorisk stor verdi. Han hadde mange kvaliteter. Han var journalist og en tid redaktør av Eikerposten, men likte best å kalle seg for tømmerfløter. Han var født i Krokstadelva, han bodde mye av sitt voksne liv i Mjøndalen, Jobba på «Stember» med mange Steinbergkarer lange perioder i livet.
Per Oseth var en stor personlighet med mange kvaliteter. Vi i min generasjon gjenoppdaget Per via hans mange artikler i Eikerposten. Nå dukker han opp på nytt mens jeg avfotograferer årganger med Eikerposten.
Jeg ønsker meg at flere kunne «bli kjent med» denne fargerike karen. Selv om han var født i Krokstadelva var han først og fremst Eikerværing.
Per ble iflg .Jonn Eriksen født i Oset-familiens hus i Krokstadelva. Det er det huset som sto der hvor Ola og Gunda «Lakk» bodde i, ved siden av/nedenfor Hasselgården.
Per skrev følgende i en artikkel i Eikerposten, 24. mars 1976:
«Akkurat på en bakke på nedsida av Hasselgården i Krokstadelva er jeg født. Her var mitt barndomshjem som brant ned den 2. september 1899, og det var en lørdags kveld og jeg var ett og et halvt år gammel, og lå alene i min barnevogn, mens min mor stelte med ett eller annet i vårt hjem. Min far og de eldste søstrene mine var gått på basar på Krokstad Bedehus.
Man brukte parafinlamper på den tiden, så min mor hadde plassert en stettlampe på et nattbord i nærheten av barnevogna. Jeg hadde sovna og hun var redd for at jeg skulle få kloa i lampa når jeg våkna. Mor flytta lampa, og dermed slapp hun den i gulvet. Oljehuset ble knust, og før hun fikk sukk for seg sto hele værelset i lys lue.
Hun grep meg i armene og løp ut i mørke høstkvelden og ropte på hjelp. Heldigvis får man si i en slik alvorsstund, var det en gjeng med unggutter som sloss så fillene føyk, om Skottejentene som bodde i Hasselgården. De var kommet til Kalosjefabrikken for å lære de norske jentene å lage gummifottøy.
Herre Gud, bona mine brenner inne, ropte mor. Det var mine yngste søstre, Ester og Gudrun som lå og sov inne i det brennnende huset.
Ungguttene som sloss om jentene ble lys edrue og glemte Maggi Bell, Maggi Gunn, Estrid Deans og Liss Sunderland og hva de nå hette disse jentene som kom til Krokstadelva og forstyrret husefred og hjertefred for oss fattige protestanter, jentene var katolikker.
Edvard Rasmussen løp inn i den brennende bygningen og reddet min søster Ester som lå og gråt. «Jeg hørte barneskrik fra 2. etasje», ropte han til de andre guttene som reddet husdyra.
Martin Stenklev løp opp i annen etasje og reddet min yngste søster Gudrun i siste øyeblikk. Han tok jentungen og hoppet ut trappa som hadde tatt fyr, og da han akkurat kom ut gjennom gangdøra, ramla hele taket sammen.
Det var det. Jeg fortsetter min vandring langs Krokstadbekken. Hit går min lengsel hver vår, når bekken blir ei stridsint elv som river bort løst og fast og liksom roper: «Hold dere unna her, nå kommer Åsgårdsreien fra Ulevannet, Solbergvannett, Øivannet og Vrangla. «
Jeg treffer en gammel skolekamerat, en skautraver og skiløper med haugevis av sølvpremier i hjemmet. «Skal du nå på skogen igjen?», spør jeg. «Ja, når man blir pensjonist, må man bare farte omkring og se om man har glemt noe, men du da, hvor har du tenkt deg hen?»
«Først vil jeg møte den våryre Krokstadbekken, der jeg har hatt mine gladeste stunder i mitt liv, med bading og ørretfiske.»
Vi går sammen til Cellulosedammen. Da klapper han meg på skuldra og sier: «Du har ikke bare gode minner fra denne steinula her Per. Husker du vi gikk på skøyter fra Hovjordet til Stalltråkka på blåholka og hesten og bredsleden til baker Skistad stengte veien for deg. Da kjørte du rett ut i juvet og ødela beinet ditt for alltid». «Om jeg husker, men vi tenker ikke på det vonde, for man skal alltid være glad når sola skinner«, sa jeg.»
Jeg hadde hørt at Per bodde på Krokstad Nedre da han var smågutt og kanskje flyttet de dit etter brannen?
I Eikerposten 16. februar 1973 forteller han om bygging av Brua: «…Det var gutter som kunne danse og det var gutter som kunne sloss. Fire mann bodde i bryggerhuset på Krokstad Gård, som var den første hovedbygning her, og den var mange hundre år gammel, og burde vært et museum, med alt sitt gamle inventar. Jeg bodde i hovedbygningen på Krokstad som smågutt, og var hver bidige kveld oppe i Rallarkåken, noe min mor ikke likte så godt, da det vel ikke akkurat var noen søndagsskolegutter jeg hadde fått til kompiser, men jeg oppdaget snart at en renhårig «slusk» var bedre karer enn de mange legpredikantene som holdt oppbyggelse i den store herregårdsalen på Krokstad Gård. …..»
Hans slektning Per Sandberg forteller: (Per Oseth var søskenbarnet til Per S´s far).
«Familietradisjonen tro bgynte Per på elva og var der i to år før han begynte i gullsmedlære hos gullsmed Andersen. Han var der i halvannet år før han begynte på National Industri som fornikler. Han drev også som skiltmaler og etter krigen med kinoreklame. Han kom tilbake til elva i 1951 og var der til det var slutt.
Da Per var åtte år falt han stygt og pådro seg en alvorlig benskade. Han var innlagt på Kysthospitalet og ble gipset. Som den vilde krabaten han var, brakk gipsen to ganger. Den andre gangen torde han ikke å si i fra, med den følgen at hoften kom i en forvridd stilling.
Per var i mange år tillitsvalgt i hovedstyret i IBK og var pga sin innsats æresmedlem Birkebeineren. Han var nok det man kan kalle en glad gutt og kjente mer eller mindre «alt og alle» i Krokstadelva, Steinberg og Mjøndalen.
Hans skriverier var først og fremst i Drammensavisene og senere da han hadde sluttet på elva, var Eikerposten hans arena. Her har han boltret seg med utallige artikler til glede for svært mange Eikerværinger.
Per Oset var en kort tid gift med Borghild. De hadde ingen barn.» Borghild var fra Skien og hennes fulle navn var Borghild Marie Roligheten.
Per forteller et sted at han «var født med ekte tømmerfløterblod i årene» og at han var med sin far på jobb på Steinberg hengsle fra han var liten guttonge. Han identifiserte seg med elva og fløtninga og likte heller å kalle seg for tømmerfløter enn for journalist.
I forbindelse med avfotografering av Eikerposten kan en ikke unngå å legge merke til Per Oseth og hans journalistikk. Han har skrevet nærmest utallige artikler, det meste av lokalhistorisk karakter. Med det har han gitt viktige bidrag til å fortelle om Eiker på 1900-tallet. han har en skrivestil som er morsom å lese. Jeg håper å bidra til å gjøre litt ære på han og dra han fram i lyset igjen.
I tillegg til alt det andre han var, var han for meg fortelleren og lokalhistorikeren.
Kilder:
Eikerposten,
Per Sandberg,
Jonn Eriksen,
Eiker Arkiv.