Print Friendly, PDF & Email

PROLOG til Nedre Eikers 125-årsjubileum

Mjøndalen torg, 18.06.10

Tilrettelegging og foto: Frode Caspersen NE
12.09.2010

Det første man bør gjøre når man vil finne ut noe om et sted, er å lese stillingsannonsene deres. Hvordan en kommune setter ord på og beskriver seg selv, sier nemlig noe vesentlig om stedets egenart. Det forteller en historie om hva og hvem man er, men også om hva man ikke er. I min tid som rektor ved en musikkskole på Vestlandet, leste jeg av og til stillingsannonsene i fagbladene jeg fikk inn på kontoret mitt mens jeg drakk morgenkaffen. Og det slo meg: Du verden, Norge må da være et helt fantastisk land å bo i? Det var ikke måte på hvilken natur og kultur som skulle blafre imot deg når du kom til et nytt sted. Du ville bli møtt med et sus av en annen verden, teatre og konsertscener, domkirker og triumfbuer, paradegater og spektakulære bygninger. Jeg mistenker virkeligheten for å ha vært en litt annen.
Man overdriver ofte når man skal beskrive seg selv. Hvorfor det? Hvem er det man vil vinne når man tyr til panegyriske vendinger for å beskrive kulturlivet i ei lita bygd i Indre Østfold eller turterrenget i en forblåst og gråkald fiskerkommune et sted på trøndelagskysten? Er det virkelig nødvendig å ta så hardt i? Jeg tror ikke det.

For hva er ei bygds identitet, og hvem har rett til å definere den? Jeg har selv bodd lengre perioder på tre svært ulike steder. Jeg er født i Krokstadelva, bodde ti år i en liten kommune ved Sognefjorden, og har nå bodd tolv år i Köln, som er en europeisk millionby. Klart at det er enorme forskjeller mellom disse stedene, men minst like viktig er det å spørre: Finnes det likheter? Svaret er ja. La oss tenke etter: Hva vil vi egentlig ha rundt oss i livene våre? Alle ønsker seg vel et godt sted å bo, en interessant jobb, familie og venner, et rikholdig kulturtilbud, nærhet til natur, gode barnehager og skoler, et bra helsevesen og en kompetent eldreomsorg når den tid kommer. Et menneskes livskvalitet er avhengig av at det får lov til å utvikle seg i omgivelser som både er trygge og utfordrende. Vi må få brukt evnene våre, utnyttet vårt potensial, og vi vil gjerne bli sett av andre for hva vi er og kanskje også ikke er. Dette er kjernen i det som skal til for å utvikle en identitet. Og det gjelder ikke bare enkeltmennesket, men også selve stedet man bor på.
Har Nedre Eiker noen identitet? Er det noe som skiller denne brede og fruktbare dalen fra andre steder det er naturlig å sammenligne seg med? Vi har nå faktisk blitt 125 år. I forhold til menneskehetens historie er dette ingen alder, men likevel representerer denne perioden en enorm mengde aktivitet. Tenk på det menneskemylderet som har gått omkring her gjennom disse årene. Og hvilke forandringer som har skjedd.
Landskapet ble dannet etter istiden. Da isen trakk seg tilbake, etterlot den et dalføre med elva i midten. Oppe i åsene lå det tjern, og det vokste fram et rikt planteliv som ble vannet av bekker som rant nedover åssidene og ut i elva. Det begynte å dukke opp mennesker. Vi fikk jernalder og middelalder, ute i Europa hadde man renessansen, barokken, klassisismen og romantikken. Hvordan så det ut i Eiker på denne tiden? Hvordan så egentlig renessanseelva og barokkelva ut? Var det mennesker her? Hva drev de med?
Det begynte jo som et uberørt bondeland med jordbruk, dyrehold, tømmerhogst og kullmiler. Det kom hus og gårder, og det vokste fram et industrilandskap med fabrikker og maskiner, smier, snekkerverksteder, spikerfabrikker, møller og spinnerier. En mengde håndverkere dukket opp sammen med cellulosefabrikkene, som ble kjernen i industriutviklingen. Tømmeret ble felt i skogene, og ført ned til elva. Tyngdekraften og fløterne tok stokkene med seg videre, og dannet en lydløs men massiv karavane av tømmer nedover vassdraget mot trelastbyen Drammen. Cellulosefabrikkene fikk sine forsyninger på veien. Det surklet i syretårn og kokte i hollenderier. Trevirket ble knust av digre jernkjever, fabrikkene produserte papir i lange baner, og folk hadde levebrød.
Til å begynne med gikk man til fots eller red på hester. Så kom kjerrer og vogner. Jernbane ble bygd. Hvilken revolusjon! Man fikk sykler, og etter hvert biler. Det ble bygget bru over elva. Det ene veianlegget tok det andre, og en dag kunne man se fly på himmelen. Folk ble mobile. Levesettet og selve tenkemåten ble annerledes.
En kolossal strøm av mennesker har levd sine liv her i denne tiden. Folk har beveget seg gjennom dager og uker, årstider og århundrer. Fødsel og død, bryllup og bursdager, fortvilelse og glede, tragedie og triumf. Og i sentrum for alt har elva stått. Det er den som er dalens kjerne, vassdragets midte, kraftverket i det hele. Elva er selve malen som danner utgangspunktet for stedet vi bor på. Mennesker er jo som klatreplanter. De titter ut av et frø, finner noe å klamre seg til, søker næring for å vokse, og begir seg oppover i tynnere luftlag på basis av et vekstgrunnlag. De første menneskene på Eiker var vandrere, eller innvandrere om man vil. Sånn fortsatte det, og sånn vil det alltid være. Folkevandringer er en forutsetning for den menneskelige eksistens. Når levevilkårene på et sted blir for dårlige, vandrer mennesket videre. Uten denne evnen til omstilling og forflytning ville vi dø ut.
Og hva er det som får folk til å bo her i dag? Som jeg sa innledningsvis: Det er helt unødvendig å skryte på seg noe man ikke er. Det er mer enn nok av kvaliteter i denne bygda. Det er ikke spektakulær natur, og heller ikke mektig storbykultur. Men det er likevel nok av elementer som gjør at folk trives. Det er en kommune som dekker mange grunnleggende behov. Den er passe stor; ikke så liten at man blir stående på pidestall, men heller ikke så diger at man drukner i mengden. Den har en svært sentral beliggenhet: Ganske nær Oslo, men samtidig langt nok unna til at det blir relativt prisgunstig å bo her. Det innebærer at forholdet mellom arbeidssted og bosted blir godt avstemt, og dette er noe av det aller viktigste for folk flest. Det rike turterrenget er fullt av små idyller, og det er relativt kort vei til høyfjellet. Vi har en veldig bra drevet kulturskole, frivillige organisasjoner blomstrer, og idrettslagene byr på mengder av aktiviteter for både liten og stor. Det tilbudet man eventuelt måtte savne i form av urbane kafeer, konserter og teater, befinner seg en liten togreise unna. Vi ligger sentralt, men uten å bli påført mange av storstedenes problemer.
Nedre Eiker som 125-åring er en meget vital skapning som byr på et ypperlig utgangspunkt for noe så enkelt og samtidig så vanskelig som å leve et godt liv. Og det synes jeg sannelig vi skal feire. Og når det skal feires, da er det lov å overdrive. La de 125 korker knalle!

 

Øivind Hånes