Rådstua i Vestfossen

Hele bygningen er ikke mer enn 70 kvadratmeter, men opprinnelig var den bare halvparten så stor. Et lite murhus ble satt opp ved enden av brua på begynnelsen av 1880-talet, rett etter den store brannen i 1880, da mesteparten av husene i Vestfossen gikk med i flammene. Her oppbevarte Vestfossen Brand- og Bygningskommune brannsprøyter og annet utstyr som skulle hindre en ny brannkatastrofe. Andre steder ble slike bygninger kalt for «sprøytehus», men i Vestfossen ble det kalt «brannstasjonen».

Som Vetfossvisa forteller, kunne det nok alt på denne tida gå hardt for seg i Vestfossen «i mørke vinterkvelder». Men i 1910 var situasjonen blitt helt uholdbar. Papirfabrikken var under bygging, og anleggsarbeidere strømmet til Vestfossen. I helgene endte det fote med slagsmål mellom dem og de fastboende. Det ble til slutt så ille at den lokale politibetjenten sluttet, og ingen nye søkere meldte seg til stillingen. Da lensmannen fra Fiskum viste seg, ble han regelrett kastet ut fra Baker Jacobsens Kafé av hissige anleggsarbeidere. Til slutt måtte politiet fra Kongsberg rykke ut for å gjenopprette ro og orden. Da fikk Vestfossen endelig en arrestkjeller!

Brannstasjonen ble utvidet til omtrent det dobbelte av den opprinnelige størrelsen, og i den nye delen kom det ei fengselscelle – en regelrett fyllearrest, der de som var fulle og kranglete kunne låses inne over natta – eller kanskje et døgn eller to, hvis det skulle være nødvendig. Brannstasjonen fikk nå navnet «Rådstua».

Ei «rådstue» var egentlig noe en hadde i byene, der byrådet holdt sine møter. Men i tilknytning til dette huset var det gjerne også en arrest, og det å «havne på rådstua» var synonymt med «å bli satt i fengsel». Mange forbandt nok derfor ordet «rådstue» med fengsel, og navnet ble hengende ved arrestlokalet i Vestfossen i alle år.

Rådstuas «glansperiode» var årene rundt første verdenskrig. Da papirfabrikken etter hvert sto ferdig, begynte byggingen av Hakavik kraftsasjon, og nå var det anleggsarbeiderne der som tok dampbåten inn til Vestfossen om lørdagskveldene og gjorde stedet utrygt. Flere av dem opplevde nok å våkne opp på Rådstua søndag formiddag, men også enkelte av de fastboende var visstnok gjengangere her.

Det er uklart hvor lenge Rådstua egentlig var i bruk som fengsel, men utover i mellomkrigstida skal arresten ha vært i bruk forholdsvis sjelden. Men fortsatt var det brannstasjon her – uten at det kunne forhindre mange nye og store branner. Både hos Baker Jacobsen, som var nærmeste nabo, og på Fredfoss Uldvarfabrikks utsalg «Vidar» rett over gata, brant det to ganger i løpet av ti år. Den ene av gangene spredte brannen seg, slik at også den store Spærengården og Vestfossen Trævarefabrik brant ned til grunnen. Det kunne nesten virke som at brannfaren økte når en hadde brannstasjonen som nabo! Men det lokale brannvesenet greide i hvert fall å hindre at flammene spredte seg og utviklet seg til en like stor katastrofe som i 1880.

På slutten av 1960-tallet kom det ny brannstasjon, med plass til brannbiler og moderne utstyr. Dermed hadde Rådstua utspilt sin opprinnelige funksjon. Men også i de seinere tiårene har den altså gitt husrom til viktige institusjoner, først til Vestfossen Røde Kors Hjelpekorps, og da Vestfossmarken gjenoppsto på begynnelsen av 1990-tallet, ble Rådstua etter hvert til «Markenskontoret».