Reidar Mjøen
 og Herman Portaas
i Drammens Blad

Drammens Tidende og Buskerud Blad i 1971
Tekst: Aage Sørensen.
Foto: Gjermund Glittfjell
Tilrettelagt av Ole Kristian Nordby og
Magne Grønvold NE
Juli 2023

Mjøen var sterkt interessert i musikk og litteratur, men utdannet jurist. Etter å ha tatt juridikum kastet han seg over sitt yndlingsstudium musikken. Først tok han fiolinundervisning i Kristiania, deretter dro han til Berlin og videreførte studiene hos en kjent professor. Men han ble allikevel ikke utøvende musiker. Hans kritiske evner og hans interesse for journalistikk bevirket at han etter hjemkomsten i 1901 påtok seg jobben som redaksjonssekretær i Drammen. Da han sluttet et år senere, åpnet han kontor som overrettssakfører i hovedstaden.

Det året han var redaksjonssekretær i Drammens Blad fikk avisen et høyt kultivert preg. I sin erindringsbok «En lykkelig tid» skriver også Wildenvey, at Mjøen skrev fine anmeldelser om bøker, «og vi ble enige om at Drammens Blad hadde en høy tone – et sjeldent kultivert preg utover sommeren». Kronikker om musikk og litteratur skrev han også.

Drammens Blad ble stiftet i 1851 og var den konservative avis i byen, mens Drammens Tidende var radikal. Det var disse to aviser som preget Drammen og som titt lå i feider om politiske spørsmål. Det lot til at Drammens Blad samlet abonnenter i store mengder, idet vinden blåste i konservativ retning de årene, mens Drammens Tidende gikk tilbake. Først da Drammens Tidende noen år senere endret kurs og ble høyreorgan, snudde det hele seg. Da var det den avisen som stadig gikk fremover. Begge avisene hadde medarbeidere som betød meget for opplaget. Drammens Blad hadde den unge Bjørnstjerne Bjørnson og Drammens Tidende Aasmund Olavson Vinje. Men Drammens Blad førte en omtumlet tilstedeværelse i vår hjemlige avisverden, bladet sakket akterut og avgikk til slutt ved døden midtveis i tretti-årene.

Men tilbake til 1900-årenes begynnelse og Reidar Mjøen. Da var Drammens Blad en avis som markerte deg, et blad man regnet med og som ble lest. Ikke mins kunne man trekke redaksjonssekretær Mjøen for det. Han var 30 år og full av virketrang. Ikke bare behersket han det kulturelle stoffet, men hadde også et åpent øye for reportasjer og nyheter. Hans interesse for lyrikk bidro vel meget til at han og den unge Herman Portaas ble gode venner, tross aldersforskjellen – 30 og 16 år. Som Reidar Mjøen kom også Herman Portaas til å prege Drammens Blad – særlig sommeren 1902-

Året før hadde den unge Herman vært knyttet til Drammens Tidende. Det var der han fikk sitt første dikt trykt etter å ha gått Buskeruds Amtsskole. Han virket som løsmedarbeider en tid, inntil redaktør Anton Brask Rustad overtalte ham til å begynne på setteriet. Der tok den unge lærlingen seg visse friheter. Han og redaktøren «Brasken» som Herman kalte ham – kom derfor i klammeri. Det endte med at gutten sluttet og begynte som medhjelper i et religiøst forlag i Kristiania.

Året etter vendte han tilbake til Drammen og fikk solgt noen dikt til Drammens Blad. Heldigere kunne den unge dikteren ikke ha vært, for der satt Reidar Mjøen som selv puslet litt med dikterkunsten. Redaksjonssekretæren fattet interesse for den unge gutten med den uryddige luggen og de litt søvnige øynene. Han så i det hele tatt litt dorsk ut, men det skulle vise seg at gutten var våken nok. Herman Portaas leverte ikke bare dikt til avisen, men virket også som journalist, særlig sommeren 1902. Hans forståelse og alltid våkne blikk for alt som skjedde i byen, gjorde ham til en skattet medarbeider. Han startet spalten «Byen rundt», og den krydret han med alle hånde opplevelser han hadde sett og hørt på sine turer i Drammens. Konsist og klart kunne han få fram tingene, ofte slo han på de humoristiske strenger, og Mjøen moret seg og satte ham til stadig nye oppgaver. «Men, Mjøen ble aldeles forskrekket over min mangel på utdannelse. Skrive kunne jeg», sa han, «men bevare med vel, jeg måtte lese til artium hurtigst mulig», forteller Herman Wildenvey fra den tiden.

Store ting skulle skje i Drammen sommeren 1902. Det skulle være sangstevne. Sangere ville komme fra nære og fjerne distrikter, til sammen 600 mannskorsangere. Stevnet skulle gå av stabelen St. Hanskvelden, og byen og de lokale arrangører rustet seg til den store fest som skulle holdes i parken. Været var som et eventyr, solen skinte fra en blå og renvasket himmel, og byen formelig dirret av forventnings. Mjøen ba den unge Herman skrive et velkomstdikt til sangerstevnet. Det ville han jo gjerne, når det faktisk var en bestilling. Diktet ble skrevet og sto på første side i Drammens Blad den 22.juni. Et pent honorar fikk han og ros attpå. Og enda ble han lovet billett til festen! En stor stund.

Reidar Mjøen skulle selv ta seg av konserten, men festen i parkrestauranten om kvelden ville han helst ikke ha noe med. Han var snart 31 år – en mann i sin beste alder – og foretrakk sommer og kvinner i stedet, selv om han foretrakk å være ungkar hele sitt liv.

Han ordnet det slik at den seksten år gamle Herman Portaas fikk låne pressekortet hans, hvis han bare ville gå og skrive om festen. Og det ville Herman. Han ville skrive om festen, sommeren og sangen. – han ville skildre parken som aldri før! Og Drammens park var virkelig Park den gangen, velstelt og påaktet. Den ble hyppig besøkt av byens og distriktets borgere, unge og eldre, fra alle stender. Ungdommen svermet under trærnes løvtunge kroner, det var blomster og gress, det var musikk og sang. I dag er den selvsamme «park» temmelig miserabel og ikke til stor glede for noen. Akk ja, det har gått sørgelig tilbake med sommerens gleder og trivsel i vår by.

Spent og forvent møtte den unge poet opp i parken. – Festens stemning var til å ta og føle på. Det summet av stemmer og sangerne hadde alt rødmussete ansikter under hvite sangerluer. Og det skyldtes ikke bare sommervarmen. Svulmende taler ble holdt og skåltes flittig. Drammens ordfører, Statsadvokat Fürst, ønsket velkommen, grosserer Rudolph og grosserer Axel Lyche talte, og mange andre.

Her var det nok å skrive om for en ung journalist. Noe av det som imponerte var serveringen:
«Pludselig traadte en Flok Opvartere ind i Hallen, bærende på hver 7-8 Flasker Whisky mellel Fingrende. Det var, som nu Solen gi kop i den før saa oplyste Sal og Livsglæden og Sangerglæden kuliminerede. Hr. Grosserer Rudolph havde nu det vanskelig Hverv at slaa til Lyd i al Larmen og finde Gehør for en velformet, varm Hilsningstale til Sangegjærsterne», sto det å lese i referatet dagen etter.

Men det hendte noe på den festen han aldrig kom til å glemme, og som han har gjenerindret i diktet «Sangere i Drammen». Vi gjengir det her, så får vi vite at det ikke var helt enkelt å være bare 16 år og journalist.

Reidar Mjøen ble en kjent og skattet musikkanmelder i hovedstaden. Han førte en elegant kritikerpenn, sikker i sin dom, rammende i sin kjærlighet til musikken og god musikkutøvelse. Hans sans for humor var ofte å finne i hans kritikker, uten bekostning av sakligheten. Også sin kjørlighet til den gode litteratur og lyrikk bevarte han i alle år, og sitt herredømme over versets kunst beviste han i sitt store dramatiske dikt «Guldnøklen» (1922), som Herman Wildenvey karakteriserte som «det beste dramatiske dikt efter Peer Gynt».