Sagbruksnæringen på Eiker i 1651:
Tømmermangel ved stattholderens sager

I april sto Norges mektigste mann, stattholder Hannibal Sehested, for fall. Mannen som Christian IV’s svigersønn hadde vært stattholder siden 1642, og under de urolige årene mot slutten av Christian Kvarts regjeringstid hadde han opparbeidet seg en maktposisjon som ingen annen embetsmann har hatt her i landet verken før eller siden

I løpet av ti år hadde han samlet et enormt jordegods, som tilsynelatende ga ham en solid økonomisk maktbasis. Eiker var ett av kjerneområdene i denne godssamlingen. Det fantes knapt en eneste gård i bygda som Sehested ikke eide hele eller deler av. Han var blitt eier av alle de gamle godssamlingene på Eiker – Fossesholm, Skjelbred, Fiskum, Ulleland og Sem – foruten en rekke enkeltgårder, som han dels hadde kjøpt av selveiende bønder, dels av andre adelsmenn. Dermed kontrollerte han også sagbruksnæringen, med sentrum i Vestfossen, der både Fossesholmsagene og Semssagene lå.

Men våren 1651 nærmet altså Sehested-epoken seg slutten, etter at stattholderens mektige fiender i det danske riksrådet hadde greid å overbevise svogeren hans, kong Frederik III, om at Hannibal Sehesteds maktposisjon var blitt en trussel mot kongens kontroll over lydriket Norge. Stattholderen ble anklaget for økonomiske uregelmessigheter, og det ble nedsatt en kommisjon for å granske saken.

Dokumentene fra denne kommisjonen er nå en del av det mangfoldige arkivmaterialet som ligger i Riksarkivets «Danske Kanselli», og en del av disse dokumentene er viktige kilder om Eikers historie. Historielagets «Gotiske gruppe» har i høst transkribert noe av dette, deriblant en innberetning fra fogden Anders Michelsen om sagene ved Vestfossen.

Noen sensasjonelle opplysninger inneholder kanskje ikke dette dokumentet, for det er velkjent at tømmer ble fløtet lange veier tidlig på 1600-tallet, og alt i Ove Geddes tid som lensherre (1626-40) ble det dratt tømmer fra Drammenselva opp til sagene ved Vestfossen. Fogdens beretning understreker likevel hvor fullstendig avhengig disse sagbrukene var av tilgangen på slikt trevirke, og at det slett ikke var noen selvfølge med en jevn og stabil forsyning. Anders Michelsen skriver nemlig at sagene

«Undrtiden staar Fiortendage Trej Uggr och somme Tider Lenger, formeddelst Tømmer der Til forbetaling iche kand faaes eller Bekomes.»

Etter 150 år med sagbruksdrift, var det ikke lenger mulig å skaffe tilstrekkelig tømmer fra de skogene som lå nærmest sagbrukene på Eiker. Samtidig skulle det gå mer enn 150 år til før tømmertransporten ble skikkelig organisert, ved opprettelsen av «Drammensvassdragets Fellesfløtning» i 1807. I mellomtiden måtte sagbrukseierne på Eiker forsøke å få kjøpt det de kunne av trevirke fra odelsbøndene på Ringerike, Hadeland og i Hallingdal.