Sandens sus synger på
Solbergmoen

Drammens Tidende 25. juni 1949
Forfatter: MOD
Tilrettelegging: Astrid Klippen
og Magne Grønvold NE
Mars 2023

Så pent kan det også snakkes om Nedre Eiker, for når den absolutt ærlighet skal forfektes, så ser er neppe slik at folk flest stanser opp på Nedre Eiker, Solbergmoen eller Solbergelva for å finne fram til de vakre naturscenerier og den fred som suste i idyllen.

Men kom for all del ikke og forfekt dette syn for en mann som er født og båren f. eks. på Solbermoen. Er han en ektefødt sønn av sin bygd vil han kjempe glødende og halsstarrig, så lenge det finnes kraftige gloser igjen i vårt språk. Og strekker ikke dette til, vil han heller ikke unnse seg for å gå over til mer håndgripelige og lettfattelige argumenter. Det hører til sjeldenhetene at man så nær opptil en by og attpåtil til en by som inntil det kjedelige gjentar at den hører til de store, finner en så velutviklet og gjennomsyret lokalpatriotismesom just på Nedre Eiker. For ikke å snakke om strøket omkring Solbergåsen. Dette er ikke bare noe som omfatter idrettsforeningene Mjøndalen, Birkebeineren, Steinberg og Solberg. Nei, var det likt seg. Vi møter denne patriotisme og kjærlighet til hjembygda på nær sagt alle områder. Det skulle være unødvendig å nevne Herman Wildenwey og hans sanger til hjembygden. Vi kan gå mye lenger ned. Eller som en eikerværing en gang sa i en ilter diskusjon om dette spørsmål: «Du kan si hva du vil, men dere har nå aldri hatt`n Blomquist, da!» Det ble ikke sagt mer etter den replikken!

Og det eiendommelige ved denne patriotismen er at den foruten å være en bygdemessig helhet, også er delt opp i sine enkelte faktorer, knyttet til bestemte avgrensede områder. F. eks. Solbergmoen. Solbergmoen begynner omtrent der hvor hovedveien til Drammen svinger om den bratte og dominerende Solbergåsen og så strekker den seg nedover mot traktene ved Solberg Spinneri. Noen sammenblanding med det som ligger ovenfor, nedenfor eller over på den «andre sida» skal man så`n i det daglige ha seg frabedt.

I snart en menneskealder hadde avisens «onde ånd» Bjarne K. mast på at nå fikk vi ta oss en tur til Solbergmoen. Nå er det snart ikke en avsides grend i hele det vidt favnede Buskerud som ikke er beskrevet, men om Solbergmoen har det ikke stått en linje. Dette var hovedtyngden i hans argumentasjon. Hva man egentlig hadde å by på ble vi ikke helt klar over. Men i hvert fall pekte han på med styrke at det kunne være av betydning at vi tok turen før de mange sandtak helt hadde lemlestet stedet. Kommunikasjonsmessig står man godt rustet der oppe. Den kommunale bilruten på Nedre Eiker har i tidens løp skapt en forbindelse som det står respekt av. De gode nedre eikerværinger må være et reisende folk. Det går buss opp og ned hver eneste time. Men de er bestandig fulle – bussene altså!

Det heter så smukt at veien er forsynt med fast dekke, men dette må være en påstand med meget store modifikasjoner, ihvertfall er det faste dekke sørgelig ofte «løst i fisken». Om man for en kortere tid kommer inn på et jevnt og pent område, gjelder det at man viser en fartsmessig beherskelse. I motsatt fall vil bare overraskelsen bli så mye verre når den neste dumpa med matematisk sikkerhet innfinner seg. Er det egentlig ikke snart på tide at det blir tatt et av de vidt berømte skippertak, for å sette denne viktige inn- og utfartsvei fra Buskeruds hovedstad i noen lunde anstendig stand og beskaffenhet? Kravet vil møte alminnelig og varm støtte fra ordfører Erling Andersen i Nedre Eiker, som i vår opplevet den tort at kommunens fineste, dyreste og mest nyinnkjøpte buss, måtte settes på stallen på grunn av veiens sørgelige forgjengelighet.

Når man hører de gode beboere oppe på Solbergmoen legge ut om sandtakenes vederstyggelighet og mangfoldighet, kan man neste være fristet til å undertrykke forbauselse over at stedet i det hele tatt eksisterer. At ikke hele «moens» eksistensgrunnlag er gravd vekk, og gjenoppstått som betongstøpte gårder og fabrikker i Drammen og andre plasser. Fullt så ilde er det selvsagt ikke, men vi må gi de gode moinger full rett i at sandtakene i tidens løp ikke har gjort naturen penere der oppe. Hele moen er faktisk kopparret. Nå er de jo så at sand og singel er en meget viktig bestanddel hvis vi skal få bygd dette landet videre, og jeg har liten tro på at det nytter med forbud. Men et påbud burde i hvert fall ikke være avveien – påbudet om at det burde være en sandtakeiers absolutte plikt å ikke grise naturen til mer enn høyst nødvendig. Det burde være et beskjedent forlangende, at disse «knekter» som så grådig forsyner seg av moder jord, stelte det noenlunde istand etter seg. Pyntet opp. Ryddet ettersom arbeidet gikk fra. Et sandtak behøver nødvendigvis ikke være det samme som en søppeldynge.

Om ikke for annet burde de i hvert fall gjøre det av hensyn til sine medmennesker. De som forsøker å gjøre det så pent, hyggelig og trivelig som vel mulig rundt om husene sine, og som ennå går omkring i den lykkelige tro at Solbergmoen kan bli en idyll….hvis, såfremt, ifall !

Som på så mange andre steder. En tur langs etter den slagne landeveien vil ikke kunne fortelle deg stort om Solbergmoen og idyllen. Du må rusle litt vekk fra veien. Helst klatre litt opp mot det høye og så la øyet fare utover dalen. Kan du da stenge sårene ute, vil også dine sanser få et aldri så lite snev av de følelser som bor i de fastboende, og som gjør at der også kan skapes lyriske utbrudd på den kant av landet.