SKOLEMESTER  og hans disipler
for mer enn 200 år siden

Drammens Tidende
Lørdag, 3. mai 1958, Side 7 og side 11
Av lektor Edith Gilbu
Tilrettelegging: Arne Temte
og Magne Grønvold NE
April 2023

Kikker vi inn i klokkerstuen, får vi se et veggfast skap, fire store speil, en «Bordbænk» og en vugge. Det mest dominerende i stuen er «Sengestædet». Omhenget er grønt, men sengen er bondeblå. Ute i kjøkkenet står steintøyskapet. Øltønnen breier seg ved siden, med kruset ferdig til bruk. Vanbøtten med lokk over har funnet seg plass i bislaget.

Her er ingen overdådighet av noen art å oppdage. Den fattigste nabo har det likedan i sitt usle hus. Men fattigmannen har ikke lenestol, og det har klokkeren. Denne lenestolen setter ham derfor i en særklasse.

Etter at vi nå har sett de materielle goder menigheten har budt Ploug, skal vi undersøke hvilke åndelige skatter han skjenker til gjengjeld. Det oppdager vi lettest oppe i skolestuen, hvor lærer og disipler er forsamlet:

Klokkeren ser ikke opp. Han noterer bare videre på sin fraværsliste, som presten skal granske ved månedens utgang. Høytidsglansen fra «Morgenbønnen» hviler fremdeles på «Børnenes åsyn». Skøyergutter fra Skomakergaden, Nellikstrædet, Smedgaden og Bjerget ser like andektige ut som de fine jomfruer fra kjøpmannsgårdene.

De bemerkninger Ploug lar falle under oppropet, er disiplene vant til. Men de varierer selvfølgelig fra gang til gang: – Jomfru Boulin? – Christian Dyrendahl? – Hans Ellefsen? Nu i den snarlige tilstundende vinter lader du pent være med de gresselige sklier i Skomakergaden. Jeg vil vite av dem! – Anne Bakerstuen? Det friske brød har du maaskje allerede bragt inn til min hustru? – Søren Hechman? Jeg hører dig gape av tretthet, min dreng. Da har du visselig faret den ganske natt med din fader i losbåten – Jomfru Lind? – Jacob Olsen? – Jonas og Marie Scharre? Tag nu eksempel av din dydige søster og les din «Lektier» flittigligen, både  «i Bog og udenad».

Klokkeren skyver parykken tilbake på plass, griper med «tvende» øvede fingre i snusdåsen og legger det kostelige pulver vel tilrette der det skal ligge. Glade avventer disiplene solskinnet som vil bryte frem etter tordenbraket.

– Der ruller tordenen: «A-itsch, a-itsch – – ah», med påfølgende mildt duskregn over disiplene-

Smilet brer seg over skolemesterens fjes, og jomfruene kniser så smått. Men skolemester er overbærende nå, og han må være det – av økonomiske grunner. Jomfruene Lind og Boulin blunker til hverandre idet Ploug av gammel vane skubber ryggen att og fram mot dørkarmen. Dette er hans adferd når han grunder riktig dypt.

Skubbingen har gitt ham inspirasjon. Han lar pekestokken gli lett gjennom sin hule hånd, harker stemmen til, og begynner: I er i sannhet prektige børn, som sparer eders kjære foresatte for botspenger. Men det har I meg å takke for, som passer så nidkjært min dont! Og I har særdeles gudfryktige  «som ei vaaver at hindre Gudsrigets Fremme». Dette skal bli meddelt eders prest. Han vil berette det for Han høyeste Velærverdighet, Biskopen –  – ja, måskje vil det komme vår kongelige Majestet for øre.

Lutter honningsødme flyter fra skolemestermunnen idag. Men det er bare en nylaget innledning en gammelkjent vise. Disiplene kan den utenat. Hadde noen bedt dem om det, kunne de fullført visen, til og med skolemesterens stemme og fakter: «Og så, mine elskede børn, må I meddele eders hjem at jeg snarlig begynner min runde med «Gavebogen». La meg nu se at I kan erindre eders navnet: «Gavebogen». – Skolemesters øyne flytter seg bedende fra den ene til den andre av «de bemidledes børn» –

Det er den «uvisse» inntekt han ber for nå. Den må han så å si tigge om gjennom «Gavebogen» eller den bøssen som kalles «Tavlen». At disse inntekter ikke bare heter, men også er hans «uvisse» inntekter, står ikke til å nekte. Når gaveboken og han i all ydmykhet banker på, vet han at de

ondskapsfulle mennesker fluksens har allehånde utfukter å framføre. Ja, ikke alle naturligvis. Det finnes dog de hederlige unntagelser. Men klokkeren er allikevel glad for at det er gaveboken denne gang. Ved «Tavle-ombæringen er nemlig uvissheten om de «uvisse inntektene» enda større. Først når tavlen etter endt «Tavlegang» åpnes, kan han få visshet for hva giverne egentlig slapp ned på bøssen,

Ploug gjør en tilbørlig pause mellom sin hyldning av Tangens menighet og det viktige som nå skal fremføres. Han stikker fjærpennen ned i kjolens ermeoppslag og lar blikket tilsynelatende tankefullt hvile på øverste tømmerstokk i veggen. Han tenker overhodet ikke, men han vet at dette fjerne blikket er overmåte virkningsfullt. Det er Kongens København han nå ser for seg, mener disiplene. Ploug kremter innledende: Og nu skal vi alle bede for våres allernådigste Majestet, at hans liv vorde velsignet. Be stedse, mine børn, morgen såvelsom aften – for eder selv og for eders Konge – «at Gud kan få lydige Børn og eders Konge trofaste Undersotter».

Etter en lang bønn tar Ploug stokken frem og begynner å peke ut og forklare dagens gjerning for disiplene: Med jomfru Boulin, Lind og Scharre skal jeg straksens tage «Hovedregning». Deretter skal selvsamme jomfruer skrive av de store bokstavene, og herunder omgåes fjærspissene med den største forsiktighet, Eders foreldre som har ønsket denne ekstra undervisningen, har  allerede skjenket meg betaling derfor. Men I der henne skal drage bokstaverne sammen, eller som det også kaller: «Læse skikkelig i Bog». Og I her fremme skal begynne å stave utretteligen. Jomfru Lind skal legge sammen 5 Rdl. – 2 Ort + 5 Rdl, – 2 Ort, som bliver 11 Riksdaler.

Men kjøpmannsemnet Jomfru Scharre forsøker å finne ut hva hun ville få i inntekt av en pantobligasjon på 25 Rdl. – 2 Ort etter den gjengse rente på 5 prosent. Gunder Bache har øyeblikkelig hånden i været, men skolemester vifter ham ublidt av. Foreløpig betales det bare for Gundersens leseundervisning. Den dagen vedhuggeren erlegger ekstrabetaling, skal Gunder få svare så meget han lyster – men ikke før.

Vi trekker oss stille ut. Gjennom døren hører vi den høye gneldrestemmen til Ellef  Bjelkehuggers sønn: O siger o, g siger g, o-g siger og. Han har begynt å stave utretteligen. – Det er søndag, men disiplene er ikke kvitt skoleplikten. Vi finner dem derfor i skolestuen søndag morgen. Ploug har plassert seg mellom de to langbord. Nettopp nå skal han  ned i Anne Bakerstuens hårbunn. Han nikker. Derpå gjør han et lengre opphold ved fattigjente Ingeborg Simensdatter. Nei, heller ikke denne søndag kan han oppdage den ringeste lus. For et syns skyld går jan bortom jomfruene. Det er hans søndagsplikt også å granske deres drakter og kroppslige reinslighet, men han generer seg. Da tar han heller sitt monn igjen blant drengene. Det er særlig skomaker-Hans som får unngjelde idag. Hender, hals og hode blir «nøye eksaminert», men Ploug er fremdeles ikke tilfreds: La meg nå  også kikke deg i begge ørene, min gode Hans Henningsen.

Rene og pene står disiplene og hører på klokkerens bønn som gjelder «Vankundighed»: Herren selv ved sin ånd give enhver av eder og ellers alle i denne Herrens Menighet enige Hjerter i å søke Christi Riges oppbyggelse. Måtte denne skole utrette at Vankundighet og Udugelighet – som er Vankundighets Foster – ikke må finnes iblant oss. Måtte Opplysning og «Lysens Gjerninger» skinne klart for eder, så at enhver måtte ha behag i å kjenne og elske Jesum. Måtte han gi oss både timelig, åndelig og evig Velsignelse.  –

Så holder Ploug søndagens formaningstale til disiplene: I skal nu følge meg til Kirken, og alle skal vandre med stillhet, ærbødig og andakt. Inne i «Herrens Hus» skal i sitte særdeles pent og  ordentlig og lytte med oppladne øren og åpent hjerte. Når kirkegangen er over, må alle innfinne seg her i skolehuset. Alle siger jeg! I vet at jeg da vil eksaminere enhver i predikemens innhold. Legg eder derfor vel på sinne den predikentekst som «Herrens Tjener» anvender idag. At I kan eders kristentro er bra; at I forstår den, er bedre. Så sier også eders Konge.
Skolemester tar klokkerminen på og skrider i spissen for toget; gutter og piker hver for seg, slik at de skal sitte i kirken. Der inne skal skolemesters årvåkne øyne stadig hvile på disiplene; men da Ploug samtidig må passe sin klokkergjerning, vil det nok by seg anledning til hvisking iblant.

Fremad og oppad skrider det tyste tog, mens kirkeklokkene kimer. Men er alle like andaktsfulle i sitt indre som i det ytre? Går ikke lengslene til den glitrende, solbelyste «Drammen», hvor så mangt et gutteeventyr kan oppleves på de utenlandske skip? Ser ikke småpikene for seg sine forlatte dukker, eller de store Hedensrudløkkrt som innbyr til lystige leker? Jo, tankene farer så vide, men  Sabbatsloven setter stopper for realisasjonen av lengslene.

Nå vandrer toget fremad den brede stien som fører over «de fattiges jord».  Inne i Bjelkehugger-Hans bobler de av livslyst, og det er bare noen få alen igjen før de skal gjennom den trange døren. Da stikker han borti Skomaker-Hans med en spiker, og får en hviskende, forbitret svar:

Bare vent, du, til Sabbatsfreden er over» – Bjelkehugger-Hans har oppnådd sin hensikt: Det venter ham et herlig slagsmål bak planken til Jørn Skomaker fem minutter over fem – han håper og tror at skomakekermadamens veltrenede munntøy også vil komme i sving ved denne anledning. Presten prediker, timeglassets sand renner langsomt – å så langsomt, synes disiplene. De venter bare på at klokkerens amen skal lyde gjennom den lille, lave kirke. Lyspunktene har vært salmesangen. Gjennom den har de fått utløsning for en del av sin livsglede.

Det går et rykk gjennom disiplene. De har oppdaget at Ploug er iferd med å dekke klokkeransiktet til med skolemesterminen. De stiller op. Nede i skolestuen skal predikenens frukter høstes. –

Men så skjer skandalen: «Natten til den første Mai Anno 1746» drar byfogden med sin fullmektig, samt to gode borgere og vurderingsmenn ned til «den til Tangen Kirke forhend værende, men ny suspemderede Klokker, Monsigeur Plougs iboende Huus».

Hvorfor Ploug er suspendert? Jo, han har i en ubetenksom stund glemt det sjette buds lydende. Så er han blitt trukket for retten; – og her har han ærlig tilstått «at han ikke kan sige sig ganske fri  for bemeldte Pige». Straffen for å bryte det sjette bud, er «den halve Beos-Lods Fortabelse».

Hverken klokkeren eller madamen har ventet besøk av verdslig øvrighet; og slett ikke en overrumpling ved nattes tider I Retten har han jo protestert. Han har fremholdt at klokkerens og skoleholderes booppgjør ingenlunde hører inn under Strømsøs øvrighet. Byfogden er av en annen mening, og har valgt seg dette dramatiske tidspunkt for å kunne feire sin juridiske triumffest. i den lyse Tangen-mainatt. En annen grunn til nattebesøket er nok at fogden vil hindre klokkeren å fjerne kostbare ting fra huset.

Madammen vrir sine hender og forsikrer at de er meget fattige. Det hjelper ikke, for vurderingsmennene har sine ordre. De vurderer og regner i ort og skilling. Klokkeren er blid og forekommende. Han viser frem deres fattige eiendeler; peker på ildrakeren, lyseplaten og lysestaken; og løfter på dynen og strielaknene i «Sængestedet» de nettop forlot. Mens klokkermadamen russer veslebanet sitt i søvn igjen, går klokkeren  med ut på kjøkkenet. Her gjør han dem blant annet oppmerksom på de to gryter i skorsteinen. I den «lille Børnegryden» er det fremdeles skover langs kantene.

Øvrighetsdunder på dør har tilkalt folk, især ungdommen. Blant de tililende er madame Kierulf. Med ett faller det henne inn at hennes bror har 13 Rdl. til gode av klokkeren. Ilbud sendes; og den «Velfornæmme Borgermand Seigneur Jan Stephensen» småspringer oppover «Gaden». Her gjelder det å være på pletten med sine rettmessige krav. – Da kommer klokkeren på gli, og han tilstår at han enn videre skylder 6 Rdl. til skipper Jacob Mortensens kone. Forøvrig har også skipper Lobbe Wirichsen 20 Rdl. til gode av ham.

Hvem kan nå benekte klokkerens armod? Gjelden er 39 Rdl., men boet er taksert til 6. Vurderingsmennene ser seg mistenksomme om etter mer. Da utbryter ekteparet som av en munn «at her er det intet mer at tage». Naboene bekrefter dette med ed. At klokkeren har protestert  i Retten. er ukjent for dem.

Men hvorfor smiler den falne klokker så underfundig til sine naboer?  At klokkeren kan være klokere enn prest, er kjent gjennom folkemunne; men kan deres egen skolemester-klokker hamle opp med byfogds verdslige embedsmannsvisdom? – Det tviles sterkt.

Da trekker deres klokker trumfen frem og slenger den med smell foran byfogden: Som jeg forleden fremholdt, er denne registreringen ulovlig. Her skal geistlig rett rykke inn.

Byfogden vil, som før, ikke være mindre lovkyndig og hevder sitt gamle syn. Da faller trumf nummer to, og denne er ukjent også for byfogden: På neste Ting vil klokkeren reise sak. Der skal fogden få høre at denne natts registrering er utenom lov og rett.

Klokkeren vokser merkbart, men motstanderen skrumper inn. Tilstedeværende disipler og naboene fryder seg. Det beste en Tangenboer vet, det er å tirre sin øvrighet på Strømsø – og nå er den tirret til gangns. Ja, så oppkvikkende virker denne hendelse at naboene glemmer både jenten og det uekte klokker.avkommet.

Den lovkyndige klokker har naturligvis rett i sin påstand. Likevel glir han ut av Tangen skoles historie, for hans meget ubetenksomme gjerning kan jo ikke endres.

Men skapet, de fire stolene, lenestolen og skolemestersengen . den bondeblå – blir stående igjen i klokkerstuen som synlige minner om den falne, ertelystne klokker og skoleholder på Tangen.