Print Friendly, PDF & Email

Skolen, det andre hjemmet for barna våre

Tekst: Rolf Arild Sørengen, NE, februar 2012
Tilrettelegging: Anne Gallefos Wollertsen NE
22.03.2012

Åsen skole. Bilde fra artikkelen i Drammens Tidende 30. april 1955.

 

Skoleklasse med lærer Ragnar Raanaas. Bilde fra artikkelen i Drammens Tidende 30. april 1955.

I Drammens Tidende og Buskerud Blad 30.april 1955 gir journalisten i avisen uttrykk for sin bekymring i det han kaller et «anstaltvesen». Med det mener han « Vi har aldri følt oss overbevist om at høyere grad av velferd for et menneske er at det vokser opp i barnehaver, at barna går sin skolegang på store moderne sentralanstalter, at mennesket får sitt levebrød i kjempebedrifter og at vi ender våre dager i hypermoderne gamle- og pleiehjem. Dette er stort, flott, imponerende, effektivt og usentimentalt»…

Det han savner og spør seg selv om er: Hvor er det blitt av den lille menneskesjelen midt i all denne effektfulle og standardiserte velferden. Fryser den litt i sitt fengsel kanskje – føler den at midt i all overfloden at det er noe vesentlig som mangler? Savner den noe å varme seg på? Er menneskesjelen blitt hjemløs? spør han videre…

Det er tydelig at den nye tid etter 1945 og den nye velferdsstaten etter krigen er noe skremmende i sin storhet. Han skriver at alt er vel ikke bare idyll, men nevner at den gamle skolen i grendene hadde noe som barna var glad i, det var trygghet på skolen og tryggheten hjemme hos mor og far. Trygghet er i virkeligheten barnets og de voksnes største behov.

Sitt motstykke til de store skolene i Drammen finner han i Åsen i Mjøndalen, en grendeskole som ligger i Vikkollåsen med 40 elever.
På bildet ser vi en smilende lærer, Ragnar Raanaas, med fornøyde elever ute i vårsola. Skolen har to klasserom – ett med stålrørinventar, og det andre bærer preg av at det ikke har fulgt med tiden. Dobbeltpultene står der ennå og vet ikke at de er håpløst umoderne.
Den engasjerte journalisten kommer med et langt hjertesukk til slutt i sin artikkel der han skriver « vi trenger å verge oss mot «sentralisering» av alle livsytringer, vi vil ikke støpes i samme form, vi vil ikke «fungere bare», vi vil ha lov til å leve – leve utenom regder og forordninger som gjelder i anstalt – tilværelsen, den som følger oss fra vugge til grav». Han ber også pent om å få beholde noen av de gamle skolestuene i land og by, kanskje har de i dag en større misjon å gjøre enn noen gang før.

Og hvordan kan vi si at dette har gått siden 1955? Det er lenge siden, og mange av oss husker skolen vi gikk på både i byen og ute i grenda. Journalisten i DT og BB ville nok blitt skuffet i dag, men kanskje han fikk rett, er tryggheten til barna tilstede i dag? Er det trygt hos mor og far i hjemmet? Er skolen det andre hjemmet?

I dag er det SFO, skolefritidsordningen der foreldre kan levere barna tidlig om morgenen og hente dem igjen etter arbeidstid. Skolene har blitt større og sentralisert, men vi er også blitt flere. Grendeskolene er nok borte som skolefunksjon, men ute på bygdene er de tatt i bruk som barnehager eller bygd om til bolighus. De mindre skolene i utkantstrøk blir i dag lagt ned og sentralisert, dette fører til at elevene får lang reise til og fra skolen, kanskje både to og tre timer hver dag. Dette fører igjen til at elevene får mindre tid til aktiviteter og lekser. Dette er et tankekors og en må spørre, var det denne utviklingen vi ønsket?