Print Friendly, PDF & Email

Dammyrplassen og Kolhytta på Mjøndalsskauen

Tekst og fargefotos 2003: Anne Gallefos Wollertsen, NE
06-09-2004

Ungdommene fra Betel på skitur til Dammyr, ca 1950 -1960.

 

“Traurenn” på Kolplassen ca. 1930.

 

Her sees Andreas “Kol” Dammyr under traurennet i 1927 flankert av t.v. Karl Nilsen og t.h. Håkon Amundsen. Foto: Magnus Ingebretsen (Bull).

 

Restene etter det som en gang var Kolhytta ved Fisketretjerna.

 

Noe av redskapen til Kol samt rester av ovnen ligger fremdeles ved ruinene.

I 1830-åra kom en telemarking til Mjøndalsskauen for å drive skogsarbeid. Ellef Vestmann ble han kalt, siden han kom vestfra, og i 1836 laga han seg ei jordhytte og bygsla jord på den plassen som i dag kalles Dammyr.
Etterhvert bygde han et tømmerhus, og i tur og orden kom barna til verden der inne på skauen, – den første, ei datter, ble forresten født i jordhytta. Ellef var overtroisk, og kjente godt til alle vesnene som levde i skogen, – huldrer, tusser og troll. Han var nokså spesiell, og var nok en slags konge i skogsriket.

Da Ellef ble gammel, overtok en av sønnene – som også het Ellef – plassen inne på skauen. Han gifta seg etterhvert og fikk 12 barn, – og det er nesten utrolig at de klarte å brødfø seg så mange der inne. Det fortelles om kona til Ellef, Ingeborg, at hun kun gikk til bygda hvert tiende år, og en gang hun gikk en slik tur bar hun syv pund mel hjem igjen. Dagen etter fødte hun, og var sjøl jordmor.
Dammyrfolket hadde vedrett og gjerdefang i skauen rundt gården, samt beiterett som gjaldt så langt som ei ku kunne gå på ei natt. Om sommeren hadde de kyr fra bygda gående på beite, og ellers hadde de sauer, griser, ungkalver, hest, hund og mange geiter. Til føda ellers sanka de bær, og drev med jakt og fiske. Forøvrig var Ellef skogsarbeider og jobba med hogst helt til fylte 80 år.

En god venn av Ellef var Herman Wildenvey, og han skrev en hyllest til vennen og Dammyrplassen i “Streiftog i hjembygden”.
Ellef var en troende mann, men likevel mente han også at det var troll, huldre og annet skrømt i fjella på Mjøndalsskauen. Og han var en mester i å ta varsel og tegn i naturen, i sola, månen og stjernene, samtidig som han var en vidkjent spåmann når det gjaldt været. I 1927 smelta snøen tidlig i mai-måned, og de fleste trodde på en tidlig sommer. Da sa Ellef til barna sine: “Te søttendes mai kan je kjøre dere tel kjerka på slean”, – og Ellef fikk rett.

I 1950-åra var det servering på Dammyr, slik at tørste skiturister kunne få seg en tår for tørsten underveis på turen.
Fremdeles bor det folk fast på Dammyr, og nåværende eier (2004) er Ellefs tippoldebarn.

Ved Øvre Fisketretjern finner man like ved den blåmerka stien mot Vestknabben rester etter ei hytte. Grunnmuren og noe redskap er synlige i skogbunnen. Her bodde en av sønnene til Ellef,- Andreas, med oppnavnet Kol. Han var en dyktig treskjærer, og solgte bl a treskjeer, fat og trau rundt på bygdene. Traua var også premier i “traurenna” på ski som Kol arrangerte der inne på skauen. Kol var også meget flink til å lafte tømmerhus, samt til å lage hesteseletøy og utføre skomakerarbeid. Det ble også sagt at Kol hadde en egen evne til å helbrede syke dyr. Han var også svært tungerapp, og brukte mange forkortelser når han snakka, – han hadde nærmest sitte eget “språk”.

Kilde: “Skogene mellom Drammenselva og Eikern”, Drammens og Oplands Turistforening (DOT) 1996.        

Les mer om folket på Dammyr på Lokalhistoriewiki.no