Steinbrudd i Solbergelva

Fordypningstema Nyere Historie, 1850 -1900, av Mona Ringnes,
Buskerud videregående skole, VKIIN 2001.

Innledning.

Problemstillling: «Steinhoggernes arbeidsteknikk i Solbergelva’s steinbrudd.»

Nei, det var ikke så lett det her, å finne ut hvordan oldefar og de andre steinhoggerne jobba. Til å være en så stor industri som dette var i Solbergelva, er det fryktelig lite dokumentert. Redskapen er ikke på museum, og de som en gang kunne fortelle om dette livet, er det få igjen av. Da er det jaggu på tide å få dette faget fram i lyset!!

Når en ser på alle disse imponerende arbeidene som står rundt omkring, er det ikke rart at en blir nysgjerrig. Ta gamle Mjøndalsbrua for eksempel. – Steinen der er det oldefaren min og kollegene hans som lagde.

«Overalt» i Solbergelva står det gamle grunnmurer og gjerdestolper av Solberggranitt, og syretårn ble bygd av den slitegode, sterke steinen. Også ute i verden ble den eksportert. -Fredsplassen i Haag, trappa der er ifra Ulverudbrøttet!

Litt mer nysgjerrig nå?

Sang, takt.

Dette var viktig for å samordne arbeidet. De sang mye, hadde oppsanger, og fikke en viktig og god rytme på arbeidet. Når de for eksempel skulle kile ut ei steinblokk fra fjellet, var det viktig at de slo likt på kilene så blokka slapp riktig over det hele. En sa en gang at «den galante rytmen fra oppsangeren og slagklangen hørtes vidt omkring».

Ta i, vær raus.
Å, hei min venn,
Nå får vi benn,
Snart er den laus.

Boring.

Det første som måtte til for å få steinemnene ut av fjellet, var å bore hull. Plassering og størrelse på borehulla, samt formen og størrelsen på blokka, krevde gode kunnskaper om steinens kløveegenskaper, ellers ville steinblokka fort gått ut feil. Bora de f. eks. for grunt, ville blokka løsne for høyt oppe.
Når de bora, var det vanlig at en mann satt på huk og holdt boret mens to mann slo med hver sin feise l- annenhver gang. Mellom hvert slag vridde han boret en kvart runde. Da de hadde kommet en 19-12-15 cm ned i fjellet, helte de vann i hullet. Vannet gjorde det lettere å bore. For å slippe at så mye vann spruta ut igjen, surra de sammen en bunt av lyng og tetta hullet med den. (Denne lyngbunten hadde et spesielt navn, men det var såpass ufint at bestefar ikke ville fortelle det !).(«Kusa» – Eiker Arkivs anm). Da de hadde bora djupt nok, hadde de to muligheter: blekker og kile eller bars-krutt.

Tilleggsopplysninger v/Eiker Arkiv:
Diverse steinhuggerverktøy fra steinbruddene i Solbergelva. Kista og redskapen er i «Stiftelsen Verkstedets» eie og er sammen med andre gjenstander fra steinindustrien utstilt i geologisenteret i «Verkstedet» på Solberg Spinneri.

Krutt.

Når de ikke brukte blekking til å kile ut stein, brukte de bars-krutt. De hadde kruttet nedi borehullet og tetta det igjen med leire. Leira gjorde nemlig salva lufttett, og steinhoggerne sa det kilte ut steinen. Bars-kruttet hadde lang forbrenningstid og fikk dermed steinen til å revne etter kløveretningene og sleppene i fjellet. Dynamitt ble aldri brukt her. Den sprengte momentant og ukontrollert.

Hvem bestemte hva steinen skulle bli?

Alt som ble hogd ut var bestilt på forhånd og hver steinhogger hadde da sitt spesielle oppdrag. Bestilleren bestemte hvordan utformingen skulle være og steinhoggeren kunne i liten eller ingen grad påvirke den. Dog var det steinhoggeren som visste hvordan og hva som måtte til for at produktet skulle bli som bestilt. En kan si at andre bestemte formen på produktet, men det var steinhoggeren som gav produktet den formen.

Hvordan utforma de steinen, med hva slags redskap?

Hver eneste steinhogger hadde sitt eget arbeide han holdt på med. Det hadde han ansvaret for fra han fikk steinen til det var ferdig solgt. Tilvirkningen av det ferdige produktet gjorde de utendørs med enkle håndredskaper – ulike meisler, slagere og hakker. Ulike hakker ble erstattet av prikkhammere og riflehammere. Istedenfor pigghakkas ene pigg hadde prikkhammeren flere pigger og riflehammeren flere egger istedenfor bredhakkens ene egg. Disse verktøya hadde de i flere dimensjoner og de effektiviserte arbeidet i forhold til tidligere. Med de ulike meiseltypene og slagerne fikk de god kontroll og presisjon over redskapen og kunne gjøre mye fin-arbeide.
Vedlikehold, kvessing og oppsetting av redskapen ble nok gjort på arbeidplassen, men selv om de hadde redskapen i orden var granitten i Solbergelva hard å jobbe med. Det var et håndverk som krevde stor kunnskap om stein og riktig vurdering av steinen for å få et vellykka resultat.

Arbeidstid.

Arbeidsdagene var lange, ofte tolv timers arbeidsdager eller mer. I noen brudd står det at de jobbet døgnet rundt og i lyset fra parafinlamper når mørket kom sigende.

Arbeidsbetingelser og lønn.

Her var det «hårda bud». Det var akkordarbeid og steinhoggerne hadde ingen rettigheter ved sjukdom eller alderdom. Stein ble levert etter inngåtte avtaler hvor en mann sto ansvarlig for leveransen av det ferdige produktet. Når en ble satt til å jobbe på et emne, fikk han ikke betalt før det var helt ferdig. Ble det feil underveis, måtte de begynne helt på nytt igjen. De kunne ha jobba på en stein i dagevis og var så uheldige å slå av et lite skall. Bestillinga kunne da annulleres, eller han måtte begynne helt på nytt igjen og fikk ingen lønn for det han hadde gjort. Det at steinhoggerne gjorde gode penger, er nok misforstått. Eierne derimot som solgte steinen, var godt stilt.

Skader.

Jeg har ikke hørt noe om at folk ble alvorlig skada, som at de fikk steinblokker over seg eller sånt noe. Men det kunne jo selvfølgelig hende at de en sjelden gang bomma på boret med feiselen. Det de derimot var plaga mye av, var steinsplinter i øynene. Når de fikk det, var det til å skylle øya i reint vann.

Matinntak.

Jo da, med så hard fysisk jobbing trang de til næringsrik kost. Når det var på tide med mat, kom unga med todelte spann. Øverst lå vellinga og under lå kjøttmaten. Men de hadde noen rare metoder på å få i seg næring nok også: som ved å helle stekt grisefett oppi havrevellinga.

Klikk på bildene for opplysninger

Konklusjon.

Uttrykk som «det er hardt å gjøre om stein til brød» og «det ligger ikke svette bak enhver rikdom», stammer fra steinbrudda. Steinhoggerne hadde uten tvil et hardt arbeide uten rare rettighetene. Men en må si at de rett og slett var kunstnere i sitt fag!!
De teknikkene og arbeidsmetodene de hadde, førte til de utroligste «kunstverk!» Og de gjorde det sammen som lag utplassert i hele bruddet. Bestefar sa at jaggu jobba det mange rallarer og gærninger i brøtta, og de kunne finne på fæle skjemt med hverandre, men teknikk til tusen – det hadde de.

Eiker Arkiv takker Mona Ringnes for et flott bidrag til Nedre Eikers industrihistorie!
Hun har fått dekket steinindustriens historie på en morsom og lett forståelig måte.
Naturlig nok fikk oppgaven toppkarakter fra skolen !

Les mer om:
Jonsebrøttet
Steinhoggere
Steinbrudd i Vinnesfjellet
Steinhoggerverktøy