Strikkemaskinene forteller
Tekst: Per Arnold Krekling
Fotos: Frode Caspersen
Tilrettelegging: Magne Grønvold
Februar 2021
På Temte Gård- og Bygdesamling finnes det flere rundstrikkemaskiner av gammel og edel byrd. Disse maskinene er restaurert av Per Arnold Krekling. Han har et spesielt forhold til disse gamle klenodiene.
En skjønnhets endeligt?
Desember 2020. Ført i pennen av Per Arnold Krekling på vegne av en dobbeltnåleseng strikkemaskin med underliggende sleideføring og todelt sleidehode. Maskinen er på venstre side merket Victoria med pil gjennom ordet. Fabrikknummer 37962 Pilen peker fra høyre mot venstre. På høyre side er maskinen merket med en stjerne med pil gjennom. Pilen peker fra høyre mot venstre.
Da den gråskjeggete, skjelvende, halvoriginalen, som hadde slått kloa i meg, angrep meg med noe han kalte en slag skrutrekker, rant begeret over for meg. Har du hørt på maken. Tenk å utøve regelrett vold mot en ærverdig gammel dame som meg, for dame er jeg. Jeg hadde ikke på noen som helst måte gitt uttrykk for at jeg ønsket verken denne behandlingen eller noen annen form for behandling for den del.
15.1.2021.
Strikkemaskin Serial nr. 4850, grad 40/160 fra Gustav Walter & Co Muhlhausen, Thur 21. april 1894 grunnla Gustav Walter Gustav Walter Co. GmbH produksjonsfirma for strikkemaskiner. Fra 1897 ble tohjulinger med reg varemerke og Move-logoen produsert. I 1902 ble selskapet omdøpt til Turingische Maschinen- und Fahrradfabrik Walter § co. Det burde derfor være rimelig grunn til å anta at strikkemaskin nr 4850 merket Gustav Walter & Co er produsert senest 1901.
Fra ei avis 1887
Prosessen som hadde ført meg ut i alt det, for meg uforståelige, som skjedde rundt og med meg, startet på ettersommeren 2019. Min situasjon var, om ikke uutholdelig, så i hvert fall nesten utålelig. Jeg hadde tilbrakt rundt seksti år av de ca ett hundrede og nitten årene som hadde gått siden jeg forlot fabrikken et eller annet sted i verden der jeg ble laget, bortsatt, henslengt, dels i veien, nedstøvet, og til tider direkte uglesett av mine eiere.
Jeg mener å ha det for meg at det forekom til dels sterke argumenter for og imot hva som skulle bli min skjebne, men dette foregikk for det meste utenfor min rekkevidde og bortsett fra de tilfellene diskusjonene omkring min ringe person ble ført i min nærhet falt tiden usigelig lang.
Da eierne endelig fikk bestemt seg for at jeg måtte ut av huset hadde de valgets kval. Hva gjør vi med den? Salg var første tanke. Besnærende ide, men den tanken ble fort frafalt. Hvor fant man noen som var villig til å betale penger for ca 40 kilo med ubevegelig, fastrustet, for mange totalt uforståelig, bøyd og ødelagt skrapjern med ukjent bakgrunn og opprinnelse?
Da forelå to muligheter, enten skrapconteineren på den kommunale miljøstasjonen, eller å gi meg bort. Heldigvis, får jeg vel si, til tross for alt det merkelige som har hendt meg siden, endte diskusjonen med «gi bort».
Jeg ble lagt ut på et slags elektrisk torg og personen Per, som fikk overta meg, fikk meg hentet hos mine eiere på Leinstrand i Trøndelag. Jeg velger å kalle personen Per for PP heretter. Jeg synes der er mere swung over det.
Men for en nedtur det ble. De som hentet meg la meg i uthuset i påvente av transport videre sørover. Jeg hadde allerede sett for meg et mye bedre liv enn det jeg hadde hatt de siste seksti sytti årene av min eksistens. Når man flytter, er det vel i håp om finne noe bedre eller hva? Men i dette tilfellet var det vel mere snakk om deportasjon enn en flytting. Flytting er, eller bør i hvert fall være det, frivillig. I hvert fall endte denne delen av min nye reise i en utebod. Når du får hele din eksistens totalt omkalfatret er ikke et vedskjul på Lundamo en av de mulighetene din fantasi forespeiler deg.
Ja, der lå jeg da, til videre transport ankom. Og hva skjedde, jo jeg ble slengt på en tilhenger og kjørt til Bangdalen ved Namsos. Grunnen var at transportøren skulle dit på elgjakt før han kjørte sørover. Tro det eller ei, det er den usminkede sannhet.
For ikke å gjøre dette lengre enn nødvendig; Etter ca en ukes tid, under en kald og fuktig presenning, fikk jeg selskap. Av to elgskrotter. Av alle ting jeg har gjennomgått siden jeg forlot fabrikken en gang på begynnelsen av nittenhundretallet, er dette, til det tidspunktet, noe av det mest enerverende jeg har opplevd.
Transportøren bodde i Hyggen, og der fikk jeg, for første gang, stifte bekjentskap med PP da han hentet meg. Jeg vil ikke påstå at jeg er noen stor menneskekjenner, men litt innsikt har man jo opparbeidet seg i løpet av et langt og, i de første leveårene, innholdsrikt liv. PP hadde det i blikket. Han så på meg men vennlighet og spørrende interesse. Hvem var egentlig jeg liksom? Jeg tror han på en måte falt for meg, der og da. Han forsøkte å se bak rusten, den størknede oljen og det harsknede fettet. Han prøvde å se MEG.
Og slik kom jeg hit. Jeg er ikke varm i trøya her enda, for å si det på den måten, men etter det jeg har forstått, er ikke Mjøndalen akkurat universets navle, men heller ikke dets underliv.
PP er strikkemaskinfantast. Han har, om jeg har oppfattet det riktig, overhalt og vekket til fungerende liv, ni forskjellige strikkemaskiner. Så til tross for den noe krasse tonen jeg åpnet med, må jeg innrømme at jeg har trukket gullplass. Men da jeg begynte denne skrivelsen om mine seneste opplevelser, var jeg skikkelig provosert. Jeg har, i midlertid, forstått at jeg der og da ikke ante noe om PP sine grunner for det jeg opplevde som direkte barbarisk.
En annen ting som også påvirket min psyke, var det faktum at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hva som var tiltenkt meg av videre skjebne. Og mangel på informasjon, innsikt, forståelse og kunnskap har ført til store hendelser i historien. De fleste av dem med negativt fortegn. Jeg er innerst inne lei meg for det følelsesmessige utbruddet jeg hadde, men det kan ikke falle meg inn å be noen om unnskyldning. Nå har jeg slått meg til ro. For nå har PP blitt lovet at jeg skal få nyte mitt otium på Temte Gård og Bygdesamling, der jeg vil inngå i deres faktisk ganske artige samling av gamle, slitne, men oppussede strikkemaskiner.
PP har latt meg gjennomgå diverse inngrep, av nesten kirurgisk karakter, som har løsnet mine stivnede ledd, gitt meg flere ansiktsløft, fjernet defekte bestanddeler, og renset, smurt, gnidd og polert mine mest utilgjengelige steder. Ja jeg mangler en del tenner, les nåler, men ved transplantasjon av tenner fra ytterkantene av mine nålebrett, og til midten, der de vil gjøre mest nytte for seg, samt direkte organdonasjoner fra maskiner i verre tilstand enn meg selv, ser PP for seg at han skal få meg til å strikke igjen. Strikkemaskinfantasten.
Takk og lov.
Ca April 2020.
PS.
Så klappet mine forhåpninger for fremtiden sammen. PP har fått beskjed fra lederen for Stiftelsen Temte Gård og Bygdesamling om at de ikke kan se å ha lagringsplass for meg. Slik PP forsto det, hadde de strikkemaskiner nok. Malurten i det begeret er at det er PP som har overhalt, renset og justert dem alle sammen, slik at de kan vises fram som i hvert fall dels fungerende.
Var altså alle de merkelige opplevelser og erfaringer jeg har hatt de siste to årene bare lureri? At både de hyggelige og de mindre hyggelige tildragelsene bare var avbrekk og heftelser på veien til den store og endelige skrapkassa?
Uansett hvordan dette ender, sier jeg hjertelig takk til alle dem som ser skjønnhet, kultur og historie i fordums hjelpemidler og redskaper, og som kjemper for at minner om deres betydning i sin samtid bevares, og at kunnskapen om deres bruk og benyttelse blir ivaretatt.
18.12.2020.
Det går opp og ned her i verden, sa musa, som satt på toppen av kjinnestaven. Og opp og ned har det virkelig gått for meg også. Men nå er jeg på toppen. For nå skal du høre. PP tok forleden dag kontakt med en person som jeg forstår må være en slags primus motor i Stiftelsen Temte Gård og Bygdesamling, nemlig Gjermund Glittfjell. Det viste seg at det var plass for meg der likevel. Og i dag har jeg flyttet inn på loftet i låven på Temte. Jeg er meget takknemlig for at jeg derved blir gitt muligheten til å bli vist fram for fremtidige generasjoner. Jeg er så rørt at det rykker i mine ytterste nåler.
Rapport fra en antikvitet ført i pennen av Per A. Krekling
1.4.2020.
Han kaller meg Dronninga. For i hans bevissthet er det ingen tvil om at jeg er av hunkjønn. Det skal jeg ikke benekte. Hans begrunnelse for denne kjønnsidentifiseringen er at jeg er så full av nykker. Men hvor han har fått det fra, at jeg er av kongelig slekt og herkomst, er for meg en gåte. Men det låter fint.
Å unnskyld. Jeg glemte å presentere meg selv. Og ham. Beklager så meget. I min alder blir man ofte litt distre. Han pleier å si at jeg var gammel da krigen begynte, men det er kanskje av høflighet at han ikke sier noe om hvilken krig.
Jeg er en strikkemaskin av merket G. F. GROSSER, MARKERSDORF, PLZ, LEIPZIG med serienummer 30356. Altså er jeg tysk. Han har ikke funnet ut når jeg ble produsert, – eller født. Men det er ikke tvil i min sjel om at han finner ut av det også, dersom han går inn for det, om det på noen måte er mulig.
Så litt om ham. Per heter han, og han har blitt bedt om å forsøke å få meg i mekanisk stand nærmest mulig lik det jeg var i mine glansdager. Han har en utfordring der, for jeg er gjennomslitt og sliten i hele meg. Da vi møttes hadde han ingen som helst erfaring med strikkemaskiner. Men han er utrolig rask til å tilegne seg forståelse av mekanikk.
Per er ikke min nåværende eier, men en person eierens representanter synes å ha stor tillit til. Min eier er Stiftelsen Temte Gård og Bygdesamling, på Horgen mellom Mjøndalen og Hokksund.
Per har brukt en helt utrolig mengde timer på å forsøke å skaffe skrevet materiale om meg. Han mener det fulgte med noe slikt materiale da han så meg første gang, men dette har forduftet under lagring i låven på Temte.
Per fikk sin kone til å legge ut forespørsel på ett slags vesen med ansikt. (Ja de finnes de også). Men hun fikk ingen respons. Ad andre kilder fikk Per et tips om Norsk Trikotasjemuseum (NTM) i Salhus ved Bergen. Der fikk Per kontakt med en dame og en herre, og fikk tilsendt beskrivelse på to liknende maskiner. Disse er kanskje av ca samme alder som meg. Han gjorde avtale om besøk der han skulle få litt info om liknende strikkemaskiners funksjon. Per og hans kone dro dit i bil. Og de hadde med meg i baksetet.
På NTM ble vi meget godt mottatt. Der var det takhøyde nok til at vi var velkommen både Per m. følge og meg selv. Vi møtte den damen og den herren Per hadde snakket med pr telefon. Både damen og herren var i arbeid på museet den dagen. Herren ringte til en kollega som hadde fri. Denne var storsinnet nok til å komme på museet for å hjelpe oss. Disse to reale og kunnskapsrike herrene gav meg en grundig undersøkelse og stilte diagnoser på flere områder, som Per skulle forsøke å kurere.
Forleden dag kjørte Per innom 11 forskjellige verktøy- og hobbyforretninger på søken etter 0,7 eller 0,8 mm pianotråd. Dette på grunn av at han har en teori om at min trådstrammer er i korteste laget. Jeg vet ikke om han har rett i denne teorien, men jeg vet det når han får noe til å fungere bedre. Da kjenner jeg en helt ubeskrivelig glede over at jeg detalj etter detalj blir i bedre og bedre form.
I svært mange av forretningene visste de ikke hva pianotråd var og henviste Per til musikkbransjen enda han spurte etter pianotråd og ikke pianostrenger. Per har nå bestilt pianotråd i en slags skrivemaskin.
Ellers har Per gjort seg noen tanker om forholdet mellom garntykkelse og vekta på de loddene som henges i strikketøyet. Han har faktisk greid å strikke noen omganger på meg, men han er på langt nær fornøyd med resultatet.
Jeg føler det som om jeg er i ferd med å innlede et lengre forhold til en ny elsker. Ikke et av disse korte, overfladiske, som kun varer lenge nok til at man får følelsen av å ønske et dypere bekjentskap, men som stort sett innskrenker seg til det å bli beundret for sitt ytre, sin kropp så å si, der fordums konstruktører av finmekanikk i beste fall kunne ha høstet bifallsytringer mens en selv bare blir sett som et produkt av dette. Så blir det ofte glemt det man har ytt for flere familier i generasjoner, produsert klær og andre bruksdetaljer.
Nei dette forholdet er annerledes. Nå blir jeg ivaretatt av personen Per som har brukt 5 måneder på å løsne mine «frosne» deler. Det har blitt slik at jeg fryder meg hver gang han kommer i nærheten av meg. Hvor vil han begynne å kjærtegne meg i dag? Jeg er sikker på at Per har spesielle følelser for meg. Jeg merker hvordan hendene hans dirrer av ekstase når han holder på med meg. Han vil ikke innrømme sin lidenskap for meg, for dersom det er noen andre til stede skylder han på Parkinsons. Jeg kjenner ingen med det navnet og forstår ikke hvorfor Per på denne måten forsøker å trekke andre inn i forholdet vårt.
Nå har Per pusset alle mine nåleleier med en sikling som støtte for 600-kornig våtslipepapir og olje. Nåleleiene, ja hele meg, var full av størknet, herdet olje og fett. Per mener at både hvalolje, klauvfett, lanolin, og linolje samt Skyttens geværolje kan ha blitt brukt gjennom tidene. Jeg ønsker ikke å bekrefte eller avkrefte dette.
Det kiler så besnærende når han med følsom hånd fjerner de siste restene av gammel moro. Jeg husker ikke hvor lenge det er siden jeg har blitt vist slik interesse og behandlet slik. Kanskje aldri.
01.02.2020.
Nå har Per greid å få meg til å utføre enkel strikking. Han er sikker på at jeg fremdeles har mange egenskaper og finurligheter som han ikke har greid å lokke frem, men han sier seg fornøyd med at han kan rigge meg opp og vise at jeg i noen grad fungerer. Jeg er nå kommet hjem i låven på Temte Gård og Bygdesamling.