Print Friendly, PDF & Email

Sundhaugen Turistpaviljong – funkisbygg fra 30-tallet

“Månedens kulturminne” (Oktober 2008)
Tekst og foto: Bent Ek
01.10.2008

Sundhaugen er kanskje først og fremst kjent som en naturperle – et flott badested, der en også kan få kjøpt seg en velsmakende søndagsmiddag i sommersesongen. Men Sundhaugen Turistpaviljong er også i høyeste grad et kulturminne. Det er ett av de relativt få eksemplene som Øvre Eiker har på en større, arkitekttegnet funkisbygning fra mellomkrigstida.

Sundhaugen er kanskje først og fremst kjent som en naturperle – et flott badested, der en også kan få kjøpt seg en velsmakende søndagsmiddag i sommersesongen. Men Sundhaugen Turistpaviljong er også i høyeste grad en kulturminne. Det er ett av de relativt få eksemplene som Øvre Eiker har på en større, arkitekttegnet funkisbygning fra mellomkrigstida.

I “Vegviser for Øvre Eiker”, som ble gitt ut i 1950, beskrives Sundhaugen Turistpaviljong slik: “Utfartssteder og historiske steder. Her må i første rekke nemnes Sundhaugen som ligger midt mellom Eikern og Fiskumvannet. Stedet har vakker beliggenhet og utmerket badestrand. Lett adkomst både fra Eikernvegen og de andre steder, idet bygdevegen over Sundebrua går like forbi.”

Gjennom 70 år har fine badestrender, god mat og dansemoro fristet folk fra fjern og nær til å besøke den idylliske tangen mellom Eikern og Fiskumvannet. Opprinnelig var imidlertid Sundhaugen navnet på et småbruk. Det lå på toppen av haugen, et stykke unna dagens restaurant. Her bodde Kristoffer Sundhaugen helt fram til 1950-tallet, og mange av dem som bor på Fiskum i dag har vært der og plukket poteter om høsten.

Dette var nok ei mye brukt badestrand også før 1936. Her er det muligheter for bading både i Eikern og Fiskumvannet, enten en vil vasse på langgrunne sandstrender eller stupe fra bergknauser. Den fineste stranda tilhørte forresten nabogården Skarrud og var forbeholdt barna på Skarrud barnehjem, som startet i 1924. Ved den offentlige badestranda dukket det etter hvert opp en liten kiosk som solgte forfriskninger til badegjestene.

På midten av 1930-tallet ble det imidlertid dannet et aksjeselskap som hadde til formål å kjøpe eiendommen Sundhaugen “for å utnytte den som bade- og turiststed, eventuelt med hotell- og restaurantvirksomhet og hvad forøvrig hermed står i forbindelse.” Aksjonærene var for det meste lokale gårdbrukere, og i styret satt to forhenværende og en kommende
ordfører. I spissen for foretaket sto gårdbruker Ole N. Krekling, og med seg i styret hadde han Anton K. Tveten, Oscar H. Bakkerud og Robert Klunderud. “A/S Sundhaugen Turistpaviljong” var et faktum.

Sommeren 1936 startet byggingen av en paviljong, og et ble lagt fram tegninger på et større hotell, med prislapp på 100.000 kroner. Bygningen var tegnet av den kjente Drammensarkitekten Christian Fredrik Arbo.

I herredsstyret gikk debatten om det nye turiststedet skulle få øl- og vinrett. Robert Klunderud uttalte at “vi må gjøre noe for å få turister til bygden vår og ikke jage dem ut. Det vil ikke være noe skade skjedd om dette andragende blir innvilget”. Både han og Anton K. Tveten satt i styret for Sundhaugen samtidig som de var medlemmer av herredsstyret og deltok aktivt i debatten om skjenkerett. Reglene for inhabilitet var tydeligvis ganske liberale på 1930-tallet.

Det viktigste argumentet for at stedet skulle få øl- og vinrett var at dette ville trekke turister til bygda. Dette var en næring som politikerne hadde gode framtidsutsikter, spesielt med “den nye riksvei gjennom Hof og dermed også danskeferjen”. Skeptikerne var bekymret for at alle turistene skulle føre til at folk fra bygda ikke lenger slapp til på badestranda. Resultatet ble derfor at øl- og vinrett mot at selskapet forpliktet seg til å holde stranda åpen også for lokalbefolkningen.

Annonse i kommunevegviseren “Vaart eget” fra 1954.

Flyfoto fra 1930-tallet, den gang Sundhaugen var et lite gårdsbruk med åker og eng.

Det startet med en liten kiosk en gang i mellomkrigstida.

Arkitekt Christian Fredrik Arbos opprinnelige utkast ble trykt i Drammens Tidende sommeren 1936. Det viser at det opprinnelig var planer om et langt større anlegg, med hotelldrift i stor stil. Ifølge avisene tegnet imidlertid Arbo også den paviljongen som ble bygd 1936-38, som var ment som et første byggetrinn, men som viste seg å bli den endelige utformingen av restauranten på Sundhaugen.

En enkel paviljong ble satt opp alt sommeren 1936. Planen var at selve hotellet skulle bygges året etter, men det viste seg å være vanskelig å skaffe nok kapital. Dermed ble det til at en nøyde seg med paviljongen, med kjøkkenavdeling i et tilbygg. Den offisielle åpningen fant sted den 6.juli 1937.

Alt i 1938 ble tilbygget utvidet med en 2.etasje, som inneholdt møterom og lokaler til utleie, samt “en tiltalende takterrasse, hvor man har den vidunderligste utsikt over Eikern og Fiskumvannet”. Denne utvidelsen var ikke planlagt fra starten, men ble bestemt på et styremøte våren 1938. Byggearbeidene startet 1.juni og ble ledet av byggmester Holth, og nybygget sto ferdig til sesongåpningen 1.juli!

Dermed hadde Sundhaugen Turistpaviljong i store trekk fått det utseendet det har hatt siden. Restauranten hadde bord til 250 mennesker, og ifølge Buskeruds Blad hadde stedet parkeringsplass til “et ubegrenset antall bilder”. Derimot var det nok en strek i regningen at herredstyret med knapt flertall vedtok å inndra vinretten, mens stedet beholdt retten til ølservering.

Sundhaugen ble nok aldri den turistmagneten som en hadde forestilt seg. Arbeidet med veien langs Eikern til Vestfold dro ut, og den ble først fullført under krigen. Men heller ikke etter krigen var det bilturistister på gjennomreise som holdt liv i Sundhaugen. Det var nok først og fremst bygdas egne folk som sluttet opp om stedet. Avisene forteller at det kunne være 500 mennesker der en vanlig lørdagskveld, og St.Hansaften 1938 skal det ha vært over 1000 mennesker. Om ikke det ble en turistmagnet, så ble Sundhaugen likevel en stor suksess.

Aksjebrev som Eiker Arkiv har fått av etterkommere av Robert Klunderud, som i en rekke år satt i styret for selskapet.

Norsk Folkehjelps stevne på Sundhaugen sommeren 1940 var en stor begivenhet – 2500 mennesker skal ha vært innom ifølge avisene.

Krigen la selvsagt en demper på aktivitetene, men helt dødt var det ikke – i hvert fall ikke de første krigsårene. Sommeren 1940 var det for eksempel et storarrangement i regi av Norsk Folkehjelp med innsamling av penger til sosiale formål. Det var opptog med utsmykkede vogner, hornmusikk, mannskor, leikarring, speideren og arbeiderungdomslaget. 2500 mennesker var til stede, og arrangørene var strålende fornøyd med at opptoget ga en inntekt på kr.300,-.

Den første vertinnen på Sundhaugen var fru Kristine Hansen, som tidligere hadde drevet spiseforretning i Banklokalet i Hokksund. Seinere var det Asta Sporsheim fra Fiskum som drev stedet i mange år. 1950-og 60-tallet var en glansperiode, slik det var for mange andre danse- og spisesteder rundt omkring. Det var dans tre ganger i uka – onsdag, lørdag og søndag. Det populære danseorkesteret “Swing Brothers” var husorkester på denne tida og bidro til å trekke fulle hus.

Smørbrødliste fra Sundhaugens første år. Gjestene kunne nøye seg med et halvt rundstykke med ost til 50 øre eller skeie ut med et smørbrød med røkelaks til kr.6,-.

Danseorkesteret “Swing Brothers” var fast inventar på Sundhaugen i mange år. Her ser vi den opprinnelige besetningen, med Arne Kristensen på trompet, Anker Kristoffersen med trekkspill, Arne Nilsen på slagverk og saksofon og Gunnar Nilsen på gitar.

Bade- og campinglivet blomstret også på 50-og 60-tallet. Sundhaugen ble flittig besøkt både av dagsturister og av overnattingsgjester med telt og etter hvert campingvogn.

Også Sundhaugen merket nok etter hvert konkurransen fra fjernsynet, samtidig som folk begynte å få bil og kunne dra “på byen” istedenfor på den lokale danserestauranten. Likevel rådet optimismen så seint som i 1971. Den nye verten på Sundhaugen, Einar Horsfjord, kunne fortelle at de første teltliggerne hadde dukket opp alt i mai. Det var fortsatt danseaftener på onsdag, lørdag og søndag, i tillegg til gammeldans på fredagskveldene. I tillegg hadde en nettopp startet opp en egen ungdomskafe for tenåringer i tilbygget. Den hadde fått navnet “Blinken” etter ei lampe som sto og blinket hele tiden – det må ha vært ett av de første tilløpene til diskoteklokale på Eiker.

Men til tross for optimisme og nye trendy påfunn, viste deg seg at både unge og eldre begynte å svikte Sundhaugen. I 1974 valgte eierne å innstille driften, og de tilbød eiendommen til salgs for 700.000 kroner. Ingen kjøpere meldte seg, og det endte med at kommunen gikk inn og eksproprierte hele området. Det innledet en lang periode med forfall og liten aktivitet. Campingplassen måtte stenge på grunn av mangel på sanitæranlegg, og de neste to tiårene var det bare badestranda som var i bruk.

Siden midten av 1990-tallet har imidlertid Borgar Aronsen leid Turistpaviljongen, som nå eies av Statsbygg. Der serveres det middag hver søndag i sommerhalvåret. Dessuten leies lokalene bort til sluttede selskaper, og fra tid til annen gjenskapes danskeveldene fra 50-og 60-tallet. For noen år siden startet en del av stamgjestene “Sundhaugens Venner”, som har gjort en stor innsats med å sette i stand og vedlikehold både uteområdene og selve Turistpaviljongen, som altså feriet 50-årsjubileum for et par år siden og sårt trengte til vedlikehold. Dermed ser igjen framtida lys ut for dette fine kulturminnet fra mellomkrigstida.

Flyfoto av Sundhaugen Camping på 1950-tallet.

Badegjester i kø foran kiosken.

Sundhaugen øde og forlatt på slutten av 1970-tallet.

Yrende badeliv sommeren 2004. Foto: Bjørn Kristoffersen.

Kilder:

Artikler i Drammens Tidende og Buskeruds Blad 13/6-1936, 16/6-1937, 7/7-1937, 20/4-1938, 23/7-1938 og 16/7-1940.
Artikler i Fremtiden 19/5-1971 og 2/2-1974.
“Vårt eget” – kommunevegveiser for Øvre Eiker 1954.
Muntlige opplysninger fra bl.a. Trond Bollerud, Halvard Paule og Tom Ramberg.