Print Friendly, PDF & Email

Svelvik Havn

Hentet fra Drammens Tidendes jubileumsutgave
2. januar 1932.
Tekst: Gjermund Glittfjell
Tilrettelegging: Magne Grønvold NE
Mars 2020

 

Da Svelvik var vinterhavn for Drammen.

Eiker Arkiv har mange jubileumsaviser i sitt arkiv. Da Drammens Tidende og Buskeruds Blad fylte 100 år, ble det laget en jubileumsutgave. Denne utgaven ble utgitt 2. januar 1932, og i denne fant vi en artikkel om Svelvik. Her gjengir vi den i en noe forkortet og omskrevet utgave. 

Et gammelt sagn sier at morenen som ligger ved Svelvik strakte seg over hele sundet, slik at den demmet opp for vannmassene innenfor. Sitt utløp skulle denne fjorden ha ved Kobbervikdalen.

En ting som er sikkert, er at denne morenen er en etterlevning etter siste istid, og at seilveien til Drammen har gått gjennom strømmen i Svelvik i uminnelige tider, er hevet over enhver tvil. I Olav den Helliges saga, berettes det om Knut den Mektige og Olavs reiser, og navnet Drafn dukker opp i beretningen. Fjorden og strømmen er nevnt både i 1028,1221 og i 1225.

Vi gjør et sprang fram i historien, og ser at det i 1620 opplyses at 130 skip passerer Svelvikstrømmen. Skipene registreres som hollandske, danske og norske.

Problemet er at Svelvikstrømmen fremdeles er grunn og stri, og man er nødt til å varpe seg gjennom ved hjelp av tau. Hollandske skip kvittet seg med ballasten i området rundt Saltskjær, slik at en seiling gjennom den grunne strømmen ble mulig. Skippernes problem var vannstanden, og Hollenderne lot bygge et signalapparat ute på Hurumlandet, der en mann kunne, ved hjelp av flagg, signalisere Svelvikstrømmens fallende og stigende løp. Flagganordningen ble fjernet etter at havnevesenet og mudringsarbeidet var startet opp et stykke inn på 1800-tallet. 

Fra Øvre Svelvik

Svelvik til venstre, Verket til høyre.

“Jørgensens Værft” Skibsverft i Søndre Svelvik omkring 1870

“Blinna” fyrlykt ved Svelvik

Isen på Drammensfjorden, et problem for Drammen havn.

Isen på Drammensfjorden kunne legge seg allerede i november, og fjorden ble ikke farbar igjen før i april. Dette gjorde Svelvik til en viktig vinterhavn for skipshandelen. I november måned ble isen altså et problem, skipsfarten økte og bønder fra Lier, Eiker, Hurum, Skoger og Strømm ble beskjeftiget med lasskjøring på isen. Korn, mel, salt, gryn, krydder, silke, fløyel  m.m. skulle inn til Drammen, mens tømmer og annet tremateriale ble fraktet ut. En annen geskjeft var jo isvekking, for å få opp råk til seiling.

I 1889 ble isbryteren Thor innkjøpt, og ikke lenge etter kom isbryteren Tjalve i bruk. Drammen har jo i hele denne perioden vært avhengig av et godt forhold til Svelvik og Svelvikstrømmen. Først i 1735 fikk landet en egen havnevesenlov, før dette hadde hver sjøby fått rå seg selv. Drammen hadde lenge før loven trådte i kraft hatt sin egen havnefogd. Ballastmerker og signalmerker var på plass lenge før 1735. Navnet Merket stammer fra denne tiden.

Drammen havnekommisjon startet opp med mudring av Svelvikstrømmen ikke lenge etter at loven om et eget havnevesen var på plass. I 1797 beretter havnefogden at det har lykkes å få opp den store «Helle», som var til stor hinder for seilasen. En sinnrik anordning som kom til Svelvik i 1830-årene, må ha vært den engelske dykkerklokken med luftpumpe og øvrige apparater. Dykkeren skulle ved hjelp av jernklør feste anordningen til store stener, som deretter skulle løftes opp. Fra 1840-årene brukes dampkraft og andre heiseanordninger. Skip som enda hadde problemer med dybde i strømmen, hadde mulighet for av og pålessing ved Volden, hvor Drammenskjøpmenn hadde lagringsplass for tømmer og plank.

Dampskip og isbrytere gjør Svelvik overflødig på mange måter, og i et intervju fra 1932 sier en gammel svelvikmann at det var som om en vegg var falt ut i det skipsmaster og skip ikke lenger la til kai ved Svelvik.

Vi avslutter denne artikkelen med et utdrag fra Elias Kræmmers dikt til Svelviks 75-årsjubileum i 1925.

Svelvig! Svelvig!
Barndomsdrømmen
Som du var i gamle dage:
Solgangsbris med skib på strømmen
Gutten kom fra reis tilbage!
Aa, jeg husker det var fest,
Naar Silentia og Nora
Gamle Frithjof eller Flora
Løsnet op for frisk sydvest!
Ak forlængst det er jo slut,
Tiden træder nye baner,
Sænket ned er dine svaner
Og den gamle Svelvikgut.