Throndsen-hjørnet i Mjøndalen i 1952

Av: Reidar Andresen
Tilrettelagt av: Anne Gallefos Wollertsen NE
13.10.2008
Oppdatert 21.02.2011

Reidar Andresen, oppvokst i Mjøndalen, har gitt oss denne artige beretningen om tettstedet på 1950-tallet:

Vikstangen – nå Wildenveys plass
Jeg synes det er naturlig å begynne øverst på bildet. Slik så altså Wildenveys plass – eller Vikstangen som den opprinnelig het – ut den gangen. Terrenget lå da 4- 5 meter lavere enn i dag, og her var vårt paradis om sommeren. Fiska, det gjorde vi støtt, og om våren bada vi der. Legg merke til at her randt Veia og Vrangbekk sammen og danna en fin grassvoll der hesten til Hammerborge´n gikk og beita.

Mine første Donald Duck
Helt bak og til høyre for Wildenveys plass ser vi Knutsensmia. Den er ikke mye forandra siden den gang. Huset foran smia tilhørte Ruth Hagen. Hun hadde «rartforretning», som vi sa, og det var her jeg kjøpte mine første Donald Duck i 1948. Foran detta huset igjen holdt Mary og Thorbjørn Nedberg til. Her var det trelastutsalg. Før detta lå den gamle Pipersmia her. Alt detta er i dag borte og erstatta av Eiker Tre med tilhørende lensmannskontor.

30 øre i pant
På hjørnet mellom det som den gang het Møllergata og Drammensveien holdt Brødrene Throndsen til. Det var en forretning som hadde «alt». Fórmjøl til bøndene, kolonial, bygge- og jernvarer tel oss andre. Den gang fikk vi 30 øre i pant for ei tomflaske, det var faktisk mye mer enn den panten vi får nå, omregna etter dagens kurs. For 30 øre fikk vi 4 meter nylonsnøre pluss 1 krok, eller vi fikk ei stryle med kandisukker, eller seks Smørbukk-karameller. I ettertid har jeg tenkt at Karoline Throndsen, som eide og dreiv butikken, det var ei dame med et stort hjerte. Hu var enke etter Jacob Throndsen som blei skutt under krigen. Siden overtok Tove og Roar Throndsen butikken, men det er ei anna historie. I hvert fall så måtte mang en ørret i Veiabekken bøte med livet på grunn av tomflasker som blei panta og omsatt i fiskesnører og kroker hos Brødrene Throndsen.

Gikk med telegrammer
Neste stopp er det store toetasjes huset på den andre sia av krysset. Her dreiv Marie Viken en «rartbutikk» og telegrafstasjon. Der var det også en telefonkiosk, der vi som ikke hadde egen telefon kunne ringe fra. Her tjente jeg mine første kroner ved å gå eller sykle rundt med telegrammer, der budskapet kunne være alt fra fødsler og bryllup til dødsfall. Rundt 1960 overtok Ragnhild Simensen forretningen og dreiv den helt til rundt 1995.

Barndomshjemmet
Det vesle huset ved siden av og til venstre i bildet er mitt barndomshjem. Her vokste vi opp, fire søsken og foreldra mine. Grisehus og høns i uthuset, og med tilhørende utedass. Bringebær og poteter på jordet bak. Huset blei kalt Snipa, og er helt sikkert et av de eldste husene i Mjøndalen. Huset er med under folketellinga i 1801, og ligger da under Søndre Wiigen.
På et kart fra 1826 står huset inntegna. Snipa er vel et navn som kommer seg av at bekkene Vrangbekk og Veia rant sammen her og danna ei snipe. Som eneste hus i området var det naturlig at navnet da blei Snipa.

Blant innfløttere til Mjøndalen er det kanskje ikke så mange som fatter interesse av detta bildet, men kanskje noen gamle mjøndølinger og eikværinger vil nikke gjenkjennende til bildet og tenke på at slik var det.