Print Friendly, PDF & Email

“Ut å søke tjeneste” på Arkivenes dag

Tekst og foto: Anne Gallefos Wollertsen NE
22.11.2008

Fylkesarkivet for Vestfolds info-stand.

 

En av de imponerende klokkene på Olsen Nauens klokkestøperis museum hvor seminaret på Arkivenes dag ble holdt.

Landet over ble Arkivenes dag markert med forskjellige arrangement lørdag 8. november 2008. Dette er et nordisk og årlig tiltak, som samler svært mange mennesker med interesse for lokalhistorie. Den andre lørdagen i november innbyr arkiva til et program med åpne magasin, utstillinger, foredrag og forelesninger.

Hvorfor Arkivenes dag?
Målsetninga med Arkivenes dag i Norge er å gi tilgang til nasjonens kilder og skattkamre og holde åpent hus for publikum. Gjennom reiser til fortida ønsker en også å skape større forståelse for arkivenes rolle som kulturinstitusjoner, for vårt lands historie og det frie ordet.
Norske arkiv inneholder over 2 milliarder dokumenter, av disse er under 0,5 % digitalisert. Dokumenta går 13 ganger rundt ekvator og nesten tur-retur månen dersom de ligger etter hverandre. I tillegg finnes det minst 6,4 milliarder foto, av disse er rundt 2,5% digitalisert.

Senter på klokkestøperiet
Fylkesarkivet for Vestfold, hvor Eiker Arkiv hører innunder, inviterte i samarbeid med Vestfold Slektshistorielag til seminaret Ut å søke tjeneste på Arkivenes dag. Dette foregikk på Vestfold Slektshistoriesenter Nauen i Sem ved Tønsberg. Det var altså historien om tjenestefolk i by og bygd som skulle formidles.
Foredragsalen viste seg å være det samme lokale som rommer Olsen Nauens klokkestøperis historie, og det var to meget imponerte utsendinger fra Eiker Arkiv som før seminaret tok til tok en runde i det imponerende utstillingsrommet hvor et utall klokker i forskjellige størrelser samt plansjer og fotografier formidlet klokkestøperiets historie på en fortreffelig måte. Godt vi var ute i god tid!

Tjenestefolkets historie
Selve seminaret startet med velkomst ved fylkesarkivar Harriet Marie Terjesen. Førstemann ut om tjenestefolket var Arve Arntzen, lokalhistoriker fra Tjøme, som ga et innblikk i tjenestefolkets liv og virke i et kystsamfunn med utgangspunkt i folketellingene av 1801, 1865 og 1900.
Det forelå en lov om tjenestetvang helt til 1854. Denne loven påla tjenestetvang for alle ugifte hjemmeboende av bondestand. Loven tillot fysisk avstraffelese av tjenestefolk på lik linje med barna i familien – altså var det fullt lovlig å straffe både egne barn og tjenestefolket på den tiden!

Tjenestefolket var altså underlagt husbonden slik som barna hans var.
På øyene i Vestfold arbeidet mange svensker, også. De kom særlig fra kysetn av Bohuslän, og var som regel sesongarbeidere. Langs kysten finner man mengder av stiengjerder, og mange av disse tror man er bygd av disse fremmedarbeiderne.

Barn og kvinner i tjeneste
Det var desidert flest kvinner blant tjenestefolket, og de fleste var i alder 15-29 år. I 1801 viser folketellingen at det på Onsøy var 13 % tjenestefolk under 13 år! Det var ikke uvanlig at barn helt fra 6-7 års alder gikk ut i tjeneste, men som regel skjedde dette først fra konfirmasjonsalderen.
Dersom man ikke tok seg tjeneste i følge tjenesteloven, kunne man straffes som løsgjenger. Dette ble opphevet i 1818.

Landsjenter ble hushjelper
Hvor ble det av tjenestejentene, var spørsmålet professor emeritus UiO, Sølvi Sogner, stlite. Tjenestejente var viktigste kvinneyrke til langt inn på 1900-tallet. Så fulgte en nærmest total utradering. Hvorfor gikk det slik? Hva vet vi egentlig om det å være tjenestejente?
Sølvi Hogner holdt et engasjerende og levende foredrag samtidig som hun viste bilder. Det var jenter fra landet som tok seg tjenste i byene – byjentene foretrakk industriarbeid. Landsjenter kunne bli hushjelper.
I 1897 ble Tjenestepigenes Forening og Hjemmenes Vel stiftet, men først i 1948 kom Hushjelploven. Det var en lang og hard kamp for datidens tjenestekvinner å bli anerkjent, det var liten eller ingen interesse blant de høye herrer i styre og stell, og loven som skulle sikre tjenestejentenes rettigheter kom da også nesten for sent – i 1948 var det ikke så mange tjenestejenter igjen…

Digital historiefortelling er en anderledes måte å formidle den personlige historien på. Vi fikk se filmen Protokollen, en digital fortelling om modige ungdommer på Nøtterøy i 1940. Digital fortelling – digitalt fortalt – er små dokumentariske 2-4 minutters filmer som består av bilder samt fortelling med lyd lagt ut på nettsteder. Dette kan bli en ressursbank knyttet til kulturminner, og blir spesielt synliggjort i kulturminneåret 2009.

Dis – databehandling i slektsforskning
Siste post var Vestfold Slektshistorielag og Dis-Vestfold som viste en presentasjon av seg selv. Dis er forkortelse for databehandling i slektsforskning. Vestfolds Slektshistorielag ble stifta i 1987, og holder altså til i eget senter på Olsen Nauen. Laget har 320 til dels meget aktive medlemmer, og holder for tiden med bl a å bygge opp et bibliotek.