Veien på Ytterkollen i gamle dager

Forfatter: Hilda Torsby, Ytterkollen.
Tilrettelagt av: Anne Gallefos Wollertsen.
26.02.2004

Ytterkollen er et lagd navn, sies det. De fleste navn er vel det. Det betyr vel rett og slett «på utsiden av Ryghkollen». Eller, som det heter på folkemunne, «utta kollen».

Forbindelsen mellom Drammen og Mjøndalen i gamle dager besto av tre samferdselsårer; veien, elva og jernbanen. Veien, i dag E 134, tidligere Riksvei 283, var åpen hele året. Om sommeren var også elva et bra alternativ. Jernbanen kom seinere, og vedrørte bare Ytterkollen når en skulle reise over større strekninger.
Veien var veldig smal, ei grasstripe i midten, to hjulspor – et på hver side -, og en smal kant ut mot veigrøfta på begge sider. Når to kjøretøyer møttes, var det ikke lett å komme forbi hverandre.

Gårdene pliktet vedlikehold
Det påhvilte dem som hadde jord å holde veien vedlike, sommer som vinter. I 1904 – 1906 kom vedtektene om vedlikeholdet. Arbeidet var utlignet på matrikkelnummer i roder. Det avstedkom følgende historie som lever videre i dag: En danske som hadde vært på besøk i Norge oppdaget merkene og fortalte da han kom hjem igjen: » I Norge har de en merkelig skikk. De begraver sine døde ved veikanten, og en familie som heter Rode er svært utbredt».
Gårdene, fra Langum og opp til Narverud Gård, hadde sine roder på den andre sida av elva, i Solbergelva. Stensmyren Gård hadde 60 meter å holde i stand der. Laurits Nilsen, naboen til Bakken, g.nr. 6 br.nr.22, hadde bare noen meter å holde vedlike, og gårdbruker Hans Narverud Dahler gjorde jobben for ham, fortalte han.

Jeg kan huske fra min egen barndom at H.A. Dahler kjørte snøplauen forbi hjemmet mitt herute. To spreke gamper, Peik og Ruggen, dro den store tunge plauen. I snøtunge vintre gikk snøen langt opp på stuevinduet som vendte mot gata.

Kjøretøyer
Om sommeren var det trille til finere bruk, ellers kjøkkenvogn, kjerre, langvogn og høyvogn. Om vinteren sluffe, gjerne med bjørneskinnsfell, – i kulda trang man både kjørepels og skinnlue med klaffer og tykke botforstøvler på beina. Ellers hadde man dokkert, – den hadde bare plass for én pluss kjørekaren på hundsvotten bak, og ble mye brukt til doktorskyss o.l.
Breislean var framkomstmiddelet da Kristian Stensmyren skulle konfirmeres i Nedre Eiker kirke i 1906. Da ble det satt en gammel sofa opp i slean, og der bak satt Kristian i ensom majestet. Langslean og stuttslean var ellers i bruk.

Begravelsene foregikk oftest fra hjemmene i gamle dager. Man sang den avdøde ut, som det het. Læreren i bygda var ofte forsanger, og det ble gjerne holdt en liten andakt av prest eller klokker, om de kunne være tilstede. I den tiden, før bilene ble vanlig i bruk, ble kisten satt på langvogn om sommeren og på langslede om vinteren, og følget fulgte etter med sine hestekjøretøyer.

Folk som ikke hadde hester var henvist til sykkelen om sommeren og sparkstøttingen om vinteren. Enkelte hadde hverken sykkel eller spark, og var henvist til apostlenes hester.

I 1921 kom den første bilen til Ytterkollen. H.A. Dahler hadde både bil og traktor i 1921. Nils Otter Lundteigen fikk pedal-Forden F 1715 i 1921. Bernt Sigvartsen ble buden med på kjøretur; «Best je sitter med døra åpen», sa han, «for alle tilfelles skyld».
Det hendte hjulet falt av en gang i blandt, også. «Nei, se på den, du», sa H.A. Ved Rølleshaugen i Sande fór det ene hjulet nedover et jorde, mens bilen ség nedpå. Da det møtte motbakke, gjorde det et hopp mot kløfta på et tre og havnet der. De lette en god stund før de fant det.

Alle jordene var inngjerdet etter veien før. Dyr gikk på beite, og etter veien var det store kudrifter vår og høst. Her kunne en få kjøpt et ungdyr å fore på fram mot jul. Ved siden av grisen som de fleste hadde, ble dette en bra vinterforsyning med kjøtt, og det kunne trengs, for familiene var store før i tida.