Wollhjørnet i Krokstadelva

– glimt fra før og nå 

11.08.2003

I 1896 kjøpte familien Woll eiendommer i Krokstadelva. De grenset i nord mot Kongeveien, senere riksvei 10, og da Bruveien og broen over Drammenselven som forbant Krokstadelva med Mjøndalen ble anlagt omkring 1910-12, ble altså Bruvegen lagt tversover familien Wolls eiendom. Derav oppsto navnet Wollhjørnet.
Gjennom tidene har det vært drevet forskjellige virksomheter i bygningene omkring Wiollhjørnet: Gullsmed, dame- og herrefrisør, urmakerverksted, blomsterforretning, ølutsalg, systue med hattemodist som laget elegante Parisermodeller, postkontor, manufaktur, kjøttforretning, isenkram, kolonial, delikatesse, melkeutsalg, maleforretning og frukt- og tobakk.
En tid var det tre frukt- og tobakkforretninger samtidig. Mellom riksvei 10 og de fleste hus lå små forhaver omkranset av stakittgjerder som skjermet mot veien og trafikken.
Kuer gikk og beitet i grøftekantene og benyttet sjansen så fort de fikk den til en saftig munnfull blomster og grønt dersom en av portene til forhavene sto oppe.
Riksveg 10 hadde ikke asfalt, og hele gaten lå innhyllet i støv når bilene for forbi.
– Uff, denne trafikken, sa folk og skuttet seg. Det kunne vel gå hele timen mellom hver bil…
Vanlig syn var også hestekjøretøyene som dro etter gaten med all slags last, de kom gjerne fra bygdene og skulle til Drammen. Ungene i gata benyttet enhver sjangs til å henge bakpå, men enkelte av kjørerne hadde visst øyne i nakken, for rett som det var kom en del av tømmen og sveipet over hodene våre. Og da var det bare å slippe taket og hoppe av.
Hver eneste dag dro melkekjørerne forbi med fulle melkespann til Krokstad Meieri, og hjemturen gikk så spannene hoppet. Senere på dagen kom konene med sine små melkespann og hentet melken på meieriet. Under krigen var det også melkeutsalg ved Wollhjørnet, og da sto folk i lange køer for å få en halv liter melk.

Ved Wollhjørnet sto også en bensinstasjon, men da den ble nedlagt, sto bygningen ledig noen år til det ble pølsebu der.
I 1961 startet Wolls barnebarn kiosk sammen med sin ektemann Jørgen Sørlie. Han moderniserte kiosken innvendig, og det var store forventninger til åpningsdagen i september 1961, som forøvrig ikke var bekjentgjort på noen måte. For å sikre seg mot å bli utsolgt, var det bestilt 500 rundstykker, men disse ble da også familien Sørlies hodepine og mareritt. Bare noen få rundstykker ble solgt på åpningsdagen, og resten ble familiens frokost, middag og kveldsmat helt til de vandret av sted på egne ben, bokstavlig talt. De var da iført grønn angorapels.
Men tiden gikk og omsetningen økte. I 1965 anla familien friluftservering, og over 100 roser ble plantet, de var gave fra en gartner. Kiosken fikk også innlagt vann og vask, litt av et slit da grøften ble gravet for hånd og var over to meter dyp. Familien gjorde alt selv, og da parkeringsplassen skulle asfalteres, var det bare å sette igang. Men for et slit! Istedetfor å få et billass asfalt av gangen, kom begge samtidig og det ble et jag uten like i kappløp med asfalten som stivnet da den ble kald. Med spade ble den lesset opp i trillebår og trillet utover, svetten slite og asfalthaugen begynte å stivne.

Asfalten skulle jo jevnes utover også, og til dette ble brukt familiens koksovn av rundbrennertypen. Den ble demontert og festet til et stativ så den kunne skuves. Ballasten var intet problem, fru Karin med sine nærmere 90 kilo satt oppå valsen mens ektemannen Jørgen skjøv og dro den fram og tilbake til asfalten var jevn og fin. Gode venner og naboer kom til og hjalp med å få resten av asfalten ut før den stivnet.
Da ekteparet beskuet sitt verk og var mettet med asfalt for lange tider, kom daværende ordfører Halvorsen forbi og utbrøt: – Nå har dere vært flinke, nå mangler det bare et lag sliteasfalt oppå!
I 1971/72 ble kiosken på Wollhjørnet revet, da riksvei 10 ble lagt om og fikk navnet E-76.
Men den gamle kiosken ga seg ikke så lett da den fikk det første støt. Den var bygget i armert betong, og sto 2 meter ned i jorden. Familien ville nå bygge kafeteria og gatekjøkken, og arbeidet ble satt igang på den vestre delen av familien Wolls eiendom. Men arbeidet gikk ikke uten viderverdigheter. Det blel problemer med å få overvannet vekk fra byggetomten, og så viste det seg at en grøft fra 1793 hadde rast igjen. Hele familien var med på å grave, og grøften, som var smal og dyp samt at det lå snø og is på toppen, ble litt av et problem. Men det gikk. Et av barna sto på toppen av grøften og heiste opp bøtter med jord og vann etterhvert som de ble fyllt nede i grøften. Men hoften frøs fast til grøfteveggen, det ble en kjedelig opplevelse.
Men en dag støtte spaden noe noe hardt. Bunnen på grøften var dekket av fin, mønstret glasert stein!
Da grøften var rensket, randt vannet ut og snart var tomten byggeklar.
Matjorden skulle kjøres vekk og fyllmasse legges på. En dag var 10 biler bestilt for at det hele skulle gå hurtig unna. Dagen kom, og bilene sto som perler på en snor. De kom ikke inn på tomta. Dagen før hadde Vegvesenets folk som holdt på med byggingewn av E-76 saget ned noen store bjørker og lagt all kvisten i innkjøringen til tomta.
En bulldozer ble budsendt og gjorde vei i vellinga. Kvisthaugen ble skjøvet vekk, og lastebilene fikk adgang. Alt gikk fint og fort, og snart skulle gulvet i første etasje støpes, det var på 168 kvadratmeter. Betongen var bestilt med en times mellomrom.
Den første bilen kjørte seg imidlertid fast, og det tok nesten en time før den kom løs og fikk lesset av den flytende betongen. Sjåføren fikk beskjed om å vente 1 time med neste lass, men han var ikke før svingt ut av tomta før neste bil kom. Og betongen måtte tas imot. Nå hadde vi 6 kubikkmeter som skulle jevnes og strykes utover, det var et umenskelig slit. Svetten rant og vi hadde blodsmak i munnen, betongen stivnet jo. Ungene var også med å gjorde alt de kunne. Den eldste var 16 år, nestemann 15 og eldste datter på 9 år var hjemme og passet familiens to firbente, hundene Mussi og Mira. De benyttet enhver anledning til å komme opp på tomta, og det skulle tatt seg ut om de nå hadde kommet hoppende og sprettende på det nylagte betonggulvet. Det var skolefri, og ungene hjalp til hver enste dag i hele sommerferien.
Senere skulle det støpes et dekke til, men nå måtte det leies hjelp da ektemannen ble syk. Noen dager senere, da han kom på bena og skulle opp på bygget for å vanne betongen så den ikke tørket for fort og fikk sprekker, fikk hele familien en ubehagelig overraskelse. Vannet rant fra sluket! En bekjent som bygget på samme tid, fortalte at han var godt fornøyd med den entrepenøren han hadde, – bortsett fra én ting – han måtte skyve vannet opp mot sluket! Det så ut som det var et virus dette her, flere byggherrer opplevde det samme – i rommene som hadde sluk i gulvet måtte vannet skuves opp mot slukene!
Men etter dette gikk byggingen raskt og greit, og snart kom boligseksjonene som dannet 2. etasje.
Ca. 5 måneder etter første spadestikk sto bygget ferdig. Det var høsten 1972, og Paletten Drive Inn flyttet inn i nybygget, ganske nøyaktig 11 år etter oppstarten i 1961.
Anlegget fikk en parkeringsplass på flere mål, og den ble asfaltert våren etter, men ikke med trillebår og spade denne gang!
I 1973 var omsetningen på årsbasis etter 9 måneders drift ca 1,3 millioner, og virksomheten ble leid bort. Helsen ble dårlig. De som reiser forbi Wollhjørnet i dag, vil se at mye er forandret etter omleggingen av riksveg 10 til E-76:
Et par av de gamle husene er revt, de små forhavene er borte, og kuene også!
Og virksomhetene som i dag drives i 3 av de opprinnelige 6 eldre hus, er kro, forsikring, frukt- og tobakk, damefrisør, herrefrisør og bank.
Men beboerne ved Wollhjørnet har likevel fått besøk flere ganger, ikke av kuer som tidligere åe, men av biler som har kjørt ut!
Tidene har sannelig forandret seg.

 Av Karin Woll Andersson, 1981.