Kalkproduksjonene 10,000 tonn pr år
på Nedre Eiker
40 mann beskjeftiget året rundt

​Tilrettelegging: Bente Krantz
og Magne Grønvold NE
August 2026

Forbrenningen av steinen den samme som for 75 år siden

Når vi reiser i bygdene rundt Drammen og oppover dalførene, ser vi ofte det ligger store, hvite kalkhauger ute på jordene.
På de fleste steder i Buskerud er jorda kalkfattig og bøndene har nå særlig i den senere tid gått til å bruke betydelige mengder med kalk for å rette på dette. Kalken har derfor blitt en betydelig faktor i jordbruket. Den er ikke noen ny vare, men har vært brukt et par generasjoner og vel så det, men det er først i det 20.århundre den for alvor er blitt benyttet i jordbruket. Det var i sin tid ikke mindre enn seks kalkovner i drift på Nedre Eiker. Nå er det to som er i stadig drift og som klarer produksjonen.
  Kalkovnen på Nedre Eiker ble anlagt omkring 1870-åra, og det var da vesentlig murkalk som ble brent. Men da cellulosefabrikkene kom, ble det straks et stort behov for kalk, idet disse brukte betydelige mengder til å lage lut av. Rjukan var også en stor avtager av kalk en tid, idet den der ble brukt til framstilling av kalksalpeter.
  Som kjent er det fra fjellet vi får kalken.

Da kalkovnene ble bygget ble det opprettet kontrakter med grunneierne, og disse gamle kontraktene gjelder til dels ennå. Før bilene kom i bruk, ble all stein fra fjellet kjørt med hester, og grunneierne hadde da tatt forbehold om å være fortrinnsberettiget til kjøring med et visst antall hester. Dessuten hadde de en fast pris i leie for fjellet, som i følge de gamle kontrakter var fra 4 øre pr. tonn, men som nå i enkelte tilfelle er oppe i ca. 20 øre pr tonn. Oppe i fjellet ligger kalksteinen lagvis. Enkelte lag kan være av bedre kvalitet enn andre, men stort sett er kalksteinsfeltene ikke svært varierende. Trass i at bruddene er 25-30m. høye, og arbeiderne til dels må henge i tau oppe i fjellveggen under arbeidet, har det ikke forekommet noen alvorlige ulykker i noen av bruddene. Det er vante folk disse karene, som kjenner fjellet og dets beskaffenhet. Flere av dem har vært i bedriften i 25 år. De to bedrifter som er i gang i Mjøndalen i dag, beskjeftiger til sammen ca. 40 mann året rundt. Transporten fra fjellet foregår nå med biler.
  En bil og to mann greier nå det samme arbeid som det før måtte fem hester og fem mann til å utføre.

Forbrenningen foregår i ovnene ved at steinen som kommer fra bruddene i passende størrelse blir lagt inn i kamrene. Her blir steinen oppvarmet til ca. 1400 grader, hvorved all kullsyren forbrennes. Forbrenningen foregår i løpet ca. 1 døgn og dermed er fjellet blitt til kalk som da tas ut av ovnene og er ferdig til å sendes ut. Til fyring brukes kull, sag- og kutterflis. Også her er arbeidet en del rasjonalisert. I den første tid ble all stein fra tomta og inn i ovnene transportert med trillebører. – Nå foregår denne ved hjelp av skinnegang og vagger. Men selve forbrenningsmetoden er den sammen som den alltid har vært.

Ca. 10,000 tonn kalk pr. år produseres ved de to ovner som er i drift i Mjøndalen i dag. Til dette går med ca. 18,000 tonn stein. En kbm. stein veier ca. 1600 kg. og 1 1/8 kbm. stein trenges altså til en tonn med ferdig kalk. En vil da forstå at det i løpet av de ca. 75 år kalkindustrien på Nedre Eiker har vært drevet, er det tatt ut av fjella store mengder med stein, og innover skauen på Mjøndalssida ligger en rekke brudd hvor tusenvis av kbm. stein er tatt ut gjennom åra. Men det er ingen fare for at kalkfjellet skal ta slutt, de første 3-400 år. Det er nok å ta av, sier arbeidskarene som driver her.