TONE PÅ RETRETT

l

Jeg spør en vakker kveld i tvil:
Blir mai maken til april,
tross dagens godvær-varsling?
Her burde alt
vært mere sol og mindre kaldt,
Men her er sang,
og travle fugler er i gang
med reir og barsling.

Her fløyter både trost og stær,
men noe mangler, hva det er,
blant alle tegn til sommer.
En svale gjør
vel ingen sommer mer enn før.
Men gjøken da?
Den si’r jo alltid klart i fra
så snart den kommer.

Hvor blir det av dens lette takt,
fulgt av en tung, som alt får sagt
i én vemodig jambe?
To takter kun,
to røde dråper, gull i munn
fra første gry
til kveldens måltrost sender kry
en dityrambe!

Men gjøken alle snakker om, –
at det var rart den ikke kom
til vanlig gaukemesse.
Og som bekjent
har nys ornitologer sendt
en dom om den
som alt i år er gått igjen
i landets presse.

ll

Jeg tenner opp en kveldslig ild,
en nying kan det trenges til,
en stemning kan forfryse.
Min nyings skinn
får lokket fort en vandrer inn
fra skogens natt.
Han hilser med en fjærprydd hatt
i nyinglyset.

Det er mann som gransker sprog
og ikke er ornitolog
og ichtyolog enn mindre,-
men svermerisk
bekjent med både fugl og fisk.
Han lar en spøk:
«Godkveld i skogen, gamle gjøk»
i blikket tindre.

Jeg fatter det er dobbelt ment
og svarer: «Gjøken kommer sent
i år. – Men sett deg heller».
Han røper straks
at gjøken, skogen glade laks
er ham imot.
Han ynder ikke gjøkeknot
i sommerkvelden!

Han sitter på en mosgrå sten
og fører aktorat mot en
som ikke er tilstede –
og dømmer ham
tildøds – in contumaciam:
«Det er en stegg
som lar sin kone legge egg
i andres rede».

Han ser seg om med munter flir
og dobbelt brodd i det han si’r
fra skyggen under trærne:
«Den er banal
og sikkert også stormannsgal,
tradisjonell
og gammeldags og triviell
og umoderne.

Den støter i en lyrisk lur
og vekker vedmodsfull natur
med vakker bondeanger.
Og saken er,
den eier noe for enhver.
Men hva den har,
så er det klart den aldri var –
en ekte sanger!

Ornitologene har rett
en gammel tone på retrett
er gjøken blitt med tiden.
Og det vil si,
dens tid som genre er forbi.
Dens vemods-sut
vil bli et sagn – så dør den ut,
og fanden i den».

____      ____     _____

Slik slutter mannens aktorat,
og jeg som forsvarsadvokat
er fyren likegyldig.
Men en diskret,
formildende omstendighet
får jeg da brakt
før jeg av hjertet kan få sagt
mitt – ikke skyldig!

«Jeg tror at gjøkens vemodslur
bær bud om sorg som all natur
må prøve på å døyve.
At den konfus
og husvill tyr til andres hus,
det er fordi
en almakt ikke vil gi
den byggeløyve!»